Hvem kan få en gammel mann, som presser kompisen sin ut i prostitusjon for å tjene penger på rike, ensomme kvinner, til å virke sympatisk? Ingen? Joda – han heter Woody Allen.
Regissør, manusforfatter og skuespiller John Turturro har laget en film som fort kunne ha blitt usmakelig, men som isteden er en varm og sjarmerende komedie.
Fading Gigolo er en åpenbar hyllest til Woody Allens filmografi, og her gjør Allen også sin beste rolle på lenge.
Anmeldelse: Blue Jasmine – Interessant klassereise, med flere sterke skuespillerprestasjoner
Eksentrisk og sympatisk
Allen spiller bokhandleren Murrey, som går drastisk til verks når antikvariatet han driver går konkurs.
Hudlegen hans, spilt av Sharon Stone, er på jakt etter en profesjonell elsker hun og venninnen kan ha trekant med, og Murray overtaler derfor sin yngre kamerat Fiovarante, spilt av John Turturro, til å ta på seg jobben.
Fiovarante er følsom, men mystisk og slår godt an hos damene. Snart er etterspørselen stor og Murray fungerer som en veldig usannsynlig hallik.
Allen er strålende i rollen som den eksentriske Murray, som i kjent Woody Allen-stil plaprer i vei så fort han får sjansen. Og siden rollefigurens sleipe sider balanseres opp mot at alt gjøres med et ønske om å hjelpe, så fremstår han også som sympatisk.
Anmeldelsen fortsetter under bilde.
Vanessa Paradis er filmens hjerte
Det er når Murray overtaler Avigal (Vanessa Paradis), enken etter en ortodoks rabbiner, til å benytte seg av Fiovarantes tjenester, at filmen fort kunne blitt usmakelig.
Avigal er en skjør og ensom kvinne som er lett å utnytte, derfor er det fint når Fiovarante istedenfor å forføre henne, forsiktig og forståelsesfullt gir henne en lett massasje. Og selvfølgelig forelsker han seg i den vakre, sarte kvinnen.
Der Woody Allen er filmens komiske alibi og John Turturro er stille og mystisk, er Vanessa Paradis filmens hjerte. Hun overbeviser som den varme, men sjenerte Avigal, som er utsultet på nærhet.
Hennes tilstedeværelse på lerretet gir Fading Gigolo substansen den trenger til å bli noe mer enn komisk harselering av et tvilsomt yrke.
Anmeldelse: Midnight In Paris – Lekent og sjarmerende fra Woody Allen
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Et kjærlighetsbrev til New York
John Turturros manus er godt, men jeg tipper mange av Murrays artige avhandlinger er improvisasjon fra Allens side. Noen ganger halter også komikken litt, og subtil humor går over i det parodiske.
For eksempel er scenen der Murray blir hanka inn av de ortodokse nabovaktene i Williamsburg, og må stå til rette for sin lugubre, lille bedrift, som tatt ut av en Saturday Night Live-sketsj.
Fading Gigolo er et tydelig kjærlighetsbrev til New York, og måten byen portretteres på er også en klar hyllest til Woody Allens New York-filmer. Akkompagnert av et herlig, jazza lydspor, blir den merkelige, men varme historien en trivelig opplevelse som varmer om hjerterota.
