Noen dager i Paris er nok en film utstyrt med publikumslokkende norsk tittel. På fransk heter den La Ritournelle, som betyr «refrenget», men sånn er det: flere vil sikkert se en film med en spennende ferieby i tittelen.
Heldigvis er filmen også verdt å se, vel og merke om et godt spilt og lavmælt, romantisk drama høres ut som din greie.
Det er åpenbart noe for meg, fordi jeg liker filmens stille tilnærming til en potensielt hjerterå trekant.
LES: Anmeldelsen av Midnight In Paris
Trenger et avbrekk
Brigitte (Isabelle Huppert) trenger et avbrekk fra gårdstilværelsen i Normandie med Xavier (Jean-Pierre Darroussin), der alt handler om oppdrett av kyr.
Hun bruker hudeksem som unnskyldning til å reise til Paris på egen hånd, der hun møter danske Jesper (Michael Nyqvist) på hotellet, hvorpå ting utvikler seg.
Men samtidig får Xavier mistanke om at Brigitte slett ikke har tenkt å besøke en hudspesialist, og reiser til Paris for å finne ut hva som skjer.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmen handler om de store sting på en liten skala. Isabelle Hupperts kontrollerte skuespill viser effektivt at Brigitte ikke opplever en stor personlig krise, men har en gnagende følelse av at livet burde inneholde mer.
Jean-Pierre Darroussin spiller også med mindre-er-mer-metoden når Xavier oppdager hva kona er i ferd med å gjøre.
Jeg liker at filmen ikke skriker problemstillingen ut, men lar det skinne igjennom, både hva konflikten dreier seg om, og hvordan figurene stiller seg til den.
Sødmen overdrives ikke
Mange kan kjenne seg igjen i Brigittes behov for en pause fra hverdagen for å kjenne etter hvordan man egentlig har det. Og da er ikke Paris den verste byen å kjenne etter i.
Regissør Marc Fitoussi lar flere av byens severdigheter pryde lerretet, men nøyer seg heldigvis med et distansebilde av Eiffeltårnet i motlys.
Hele pakka kan oppfattes som dagdrømmeri for voksne kvinner, men har fine figurer og en søt historie, uten å overdrive sødmen.
LES: Anmeldelsen av En lady i Paris
Noen dager i Paris konkluderes kanskje i enkleste laget, men den levner i hvert fall liten tvil om figurenes følelser for hverandre.
Jeg sitter igjen med et inntrykk av å ha sett en fin film om varme mennesker, der kjærligheten viser vei.
Synes du det høres ut som en teit klisjé, bør du kanskje styre unna. Hvis ikke, er filmen en hyggelig opplevelse.
