Du vet som regel hva du går til når du ser en film basert på en John le Carré-roman. Handlingen vil være rolig, karakterene moralsk kompliserte, og spionasjen virkelighetsnær og psykologisk.
A Most Wanted Man er absolutt intet unntak. Regissør Anton Corbijn skaper et interessant bilde av en kald og kynisk spionverden midt i hjertet av Europa.
Filmen er stilsikkert regissert og med gode skuespillerprestasjoner over hele fjøla, men sliter med å skape engasjement grunnet lavt tempo og fraværende kamera.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Muldvarpen – Må oppleves av alle spionfilmelskere
Religion og politikk
Issa Karpov (Grigoriy Dobrygin), en antatt tjetsjensk terrorist, sniker seg ulovlig inn i Hamburg og forsøker å heve arven faren etterlot ham i en tysk bank.
Günther Bachmann (Philip Seymour Hoffman) og hans spionnettverk ser sitt snitt til å bruke den unge innvandreren til å infiltrere og overvåke den innerste sirkelen til en potensiell finansier av muslimske terrorister.
Bachmann er samtidig under press fra tyske myndigheter, som ønsker å arrestere Karpov for terrorisme. En intrikat plan iverksettes, med trusler mot spionene fra flere ulike hold.
(artikkelen fortsetter etter bildet)
Et europeisk preg
Filmen har utvilsomt et kraftig europeisk preg ved seg. Handlingen foregår i Hamburg, regissør Anton Corbijn er hollandsk, og historiens opphav er britisk.
Skuespillerne snakker engelsk med tyske aksenter, ikke ulikt det svenskengelske språket i David Finchers utgave av The Girl With The Dragon Tattoo.
Til å begynne med er det litt uvant, men det tar ikke lang tid før alt faller på plass og fremstår som en naturlig del av filmens univers.
En helt vanlig dag på jobben?
A Most Wanted Man bæres nesten utelukkende på nå avdøde Philip Seymour Hoffmanns skuldre. Han spiller rollen som Günther Bachmann ut til fingerspissene og får rolletolkningen til å virke fullstendig uanstrengt.
Bachmann er en kynisk, whiskey-drikkende, kjederøykende tjukkas som virker lei livet som spion, men som tilsynelatende ikke klarer å legge det fra seg. De moralske gråsonene han lever i har blitt en del av ham, og det er interessant å se hvordan han bortforklarer og rettferdiggjør det som må til for å gjøre verden trygg.
Rollen kunne lett ha blitt for mye for en mindre skuespiller, men Hoffman klarer å formidle mye med kun et blikk eller et sukk.
Lavmælt og treg
Det kyniske og hardføre man kan spore i Günther Bachmann kommer også frem i hvordan A Most Wanted Man har blitt filmet.
Kameralinsen er observerende og fraværende, selv i nærbilder, og fargekoloritten preges av kjølige og mørke toner. Hamburg fremstilles som en anonym og undertrykkende storby, som ikke bryr seg om hva som skjer med de som bor der.
(artikkelen fortsetter etter bildet)
Tempoet i filmen er samtidig veldig rolig og lavmælt, akkurat som spionarbeidet. Her arbeider man ikke med never, men med overbevisende ord og psykologiske pressmidler.
Dette fører dessverre til at filmen tidvis kan oppleves som unødvendig treg, og at det egentlig skjer veldig lite.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av The Girl With The Dragon Tattoo – Kopien er bedre enn originalen
Et verdig punktum
A Most Wanted Man er en kjølig og stilren spionthriller som stort sett klarer å holde på interessen i to timer.
Filmen vil nok likevel alltid bære preg av å ha vært Philip Seymour Hoffmans siste hovedrolle.
Hans tolkning av den slitne tyske spionen Günther Bachmann når kanskje ikke opp til hans mest ikoniske roller, men er fortsatt et verdig punktum for hans karriere.
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=OUyYBrlF_W8?rel=0&w=750&h=422]
