Ridley Scotts ikoniske science fiction-film Alien fra 1979 har vært ledestjernen for det britiske utviklerstudioet The Creative Assembly. Spillet Alien: Isolation gjenskaper mørket, ensomheten og fryktfølelsen bedre enn noen andre spill basert på de berømte filmene har klart siden før årtusenskiftet.

Femten år har gått siden Ripley, og resten av mannskapet på Nostromo, forsvant sporløst. Datteren Amanda har fulgt i sin mors fotspor og arbeider som romskipsmekaniker når hun får et tilbud fra Weyland-Yutani-selskapet om å bli med på et oppdrag for å hente hjem den sorte boksen fra lasteromsskipet.

De tre tårnene på den enorme romstasjonen Sevastopol utgjør en mørk og farlig labyrint i «Alien: Isolation». Konseptbilde fra spillet. (Foto: The Creative Assembly / SEGA)
De tre tårnene på den enorme romstasjonen Sevastopol utgjør en mørk og farlig labyrint i «Alien: Isolation». Konseptbilde fra spillet. (Foto: The Creative Assembly / SEGA)

Boksen med reiselogger og opptak fra Nostromo har blitt funnet og sendt til romstasjonen Sevastopol. Det interplanetariske selskapet vil hente hjem loggene for å finne ut hva som skjedde.

Da de ankommer går alt galt. Sevastopol er nærmest forlatt, noe jakter og dreper de gjenlevende, og en ulykke gjør at Amanda blir forlatt om bord på den farlige romstasjonen.

Hyller Ridley Scott

På samme måte som filmen fra 1979 gjenskaper Alien: Isolation en gnagende opplevelse av usikkerhet. De mørke korridorene er sparsommelig fylt med lyskilder, mens damp og røyk siver ut av luftekanaler og rør. På veien mot sikkerhet og svar må Amanda snike og krype gjennom labyrinter av korridorer og områder som stadig endrer karakter.

(anmeldelsen fortsetter under traileren)

Spillet skiller seg fra for eksempel Dead Space, en serie med flere likhetstrekk i utformingen av spillområdene, med svært høy kvalitet på presentasjonen. Alien: Isolation skaper sin egen plass i Alien-universet og har ikke forlatt fundamentet som gjorde den første filmen så unik. Hologrammer og energivåpen finnes ikke.

Fra åpningen med en videospilleraktig strek til de DOS-lignende datasystemene om bord; Alien: Isolation oser av både Ridley Scott og Xenomorf-romvesenets opphavsmann H.R. Giger.

Det gjør også at jeg vil utforske og se – ja, nærmest ta på det jeg finner om bord på Sevastopol. Men spillet reagerer ikke godt når jeg avviker fra den stien utviklerne har planlagt. I flere kritiske øyeblikk, hvor musikk og historie understreket hvor nær katastrofen var, stanset fortellingen opp i påvente av at jeg skulle lunte etter.

ANMELDELSE: Aliens: Colonial Marines – et spill med mange mangler og svakheter

Fryktfølelsen brytes ofte

I spillets første time møter Amanda en mann, en einstøing som har overlevd ved å skjule seg fra farene om bord. Axel forteller han kan lede meg til et kommunikasjonsrom, men at vi må snike oss dit. Da jeg ikke fulgte ham hakk i hæl stod han rett opp og ned, som om han var rammet av hjerneslag og fullt synlig for alle farene om bord. Gikk jeg forbi stod han fortsatt og så tomt ut i luften. Først da jeg nærmest bet ham i buksebenet fortsatte spillets narrativ.

Denne opplevelsen bryter Alien: Isolation sitt mål om å gi spilleren en følelse av overhengende fare.

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

Romvesenet er ikke den eneste faren du møter på Sevastopol. Andre mennesker gjør alt de kan for å overleve, mens androidene ombord reagerer fiendtlig. Disse kan i motsetning til Xenomorf-vesenet overvinnes. Skjermbilde fra «Alien: Isolation». (Promofoto: The Creative Assembly / SEGA)
Romvesenet er ikke den eneste faren du møter på Sevastopol. Andre mennesker gjør alt de kan for å overleve, mens androidene ombord reagerer fiendtlig. Disse kan i motsetning til Xenomorf-vesenet overvinnes. Skjermbilde fra «Alien: Isolation». (Promofoto: The Creative Assembly / SEGA)

Akkurat dette gjelder likevel ikke møtet med den ene uvelkomne gjesten om bord på Sevastopol. Xenomorf-romvesenet, som overraskende sent kommer inn i spillets fortelling, er dynamisk programmert uten fastsatte ruter eller en fast oppførsel.

Den jakter på deg, uten stans. Om du lar en dør eller luftekanal stå ulukket vil den undersøke sporene. Har du nylig passert vil den stå og lukte etter deg i flere minutter. Den minste lyd eller lyskilde vil avsløre deg og føre Amanda til en sikker død. Du kan heller ikke ta livet av den ettersom den tåler både skudd og flammer, selv om sistnevnte vil få den til å flykte i noen korte smertefulle sekunder. På nestegenerasjonskonsollene Xbox One og Playstation 4 kan du også velge å skru på mikrofonen slik at dine egne hyl i din egen sofa vil avsløre Amanda.

En enkel bevegelsessensor blir raskt ditt viktigste verktøy for å overleve ombord på Sevastopol-stasjonen. Skjermbilde fra «Alien: Isolation». (Promofoto: The Creative Assembly / SEGA)
En enkel bevegelsessensor blir raskt ditt viktigste verktøy for å overleve ombord på Sevastopol-stasjonen. Skjermbilde fra «Alien: Isolation». (Promofoto: The Creative Assembly / SEGA)

Du, i rollen som Amanda, vil dø, mye. Mye av spillets annonserte spilletid på omkring femten timer vil også brukes på å vente, stille, under et bord, med en blinkende bevegelsessensor i hånda. Du venter på at Xenomorf-vesenet skal forsvinne.

ANMELDELSE: Prometheus – sci-fi-hjerter kan fryde seg!

Beste «Alien»-spill på mange år – selv med svakhetene

Mens ett oppdrag på denne måten kan ta en hel time, er det ofte også mulig å bare gi blanke og løpe gjennom det hele. Etter hvert som spillets fortelling drar ut i lengste laget, hvor oppdragene og utfordringene blir noe repeterende, blir det også fristende å forsøke å beine av gårde.

Etter å ha blitt sporet opp av Xenomorf-vesenet etter over en times gjemselslek lastet jeg inn siste lagringspunkt og gjorde nettopp dette. Med ett fullførte jeg oppdraget på noen få minutter og kunne fortsette spillet.

Likevel er Alien: Isolation er det beste Alien-spillet på mange år – ja, siden før årtusenskiftet.

Utviklerne har trofast gjenskapt Ridley Scotts uhyggelige tone fra Alien, men ikke maktet å løfte spillopplevelsen til noe mer enn en rekke etterfølgende sekvenser hvor du helst skal følge spillets fastsatte sti.


Spillet er anmeldt på Playstation 4 og viste tidvis tekniske problemer som lav skjermoppdateringsfrekvens. Dette gjelder spesielt i mellomsekvenser mens spilldata lastes inn i bakgrunnen. Mer om de teknisk aspektene kan du lese på nettstedet Eurogamer.net (ekstern lenke) sin analyse av ytelsen av spillet på alle konsollene.

Om SPILLET

Alien: Isolation

  • kjell elvis

    «Spillet er anmeldt på Playstation 4 og viste tidvis tekniske problemer som lav skjermoppdateringsfrekvens.» Puh, godt man kjøpte det til PC og ikke PS 4’n min som fortsatt bare står og støver ned …Ganske hårreisende igrunn at min 2 år gamle spill PC fortsatt går de nye konsollene en høy gang, var jo itte sånn det sku bli 🙁 (GTX 670, i7 2600k, 3,40ghz, 16 gb ram.)

    • Roberth1234

      Hva forventer du når spillkonsollene er mye svakere enn pcen din?

      • LarZen

        Han som mange andre håpet vel at helt nye konsoller ville ha mer kraft en 2år gammel hardware..

  • Mathias Holtedahl Thorp

    Hvorfor har dere sluttet med spillanmeldelser i videoformatet?

  • Andreas Vik

    Jeg klarer bare ikke å like dette spillet. Spillet har forferdelig AI, det er nesten umulig å skjønne hva man skal gjøre noen ganger fordi NPC’er gjør helt rabiate ting, og ditt nærmeste savegame er 5-10 minutter unna. Og som sagt i artikkelen, om du bare tusler litt utenfor «det som er tiltenkt» så oppfører AI seg helt bak mål. Og det ødelegger hele spillopplevelsen.

    Spillet har en god atmosfære, og bra musikk. Mye som minner veldig om Alien fra 1979. Men Dette er dårlige spillskapere, som ikke har evner eller ferdigheter til å lage et spill av dette kaliberet. Deverre.

    • Lasse V. Karlsen

      Jeg er glad i vanskelige spill, men de må være vanskelige på rett måte.

      Alien Isolation har jeg spillt særdeles lite fordi jeg får rett og slett bare ikke lyst til å fortsette. Det er en serie med FEIL-prøv-igjen sekvenser der jeg loader, prøver å gå 2cm til venstre for der jeg prøvde sist, blir drept igjen, load, 2 til da, nei, hva med høyre? nei, hva med å stå stille, nei, hva med .. nei, nei, nei.

      I tillegg oppfører det seg på Xbox One som om programmererene rett og slett ikke har hatt tilgang på konsollen og visst hva slags ytelse de har å rutte med. Spillet er sluggish med lav framerate.

      Hvis jeg ønsket en reell opplevelse av hvordan det er å slåss mot 3 mennesker som alle har skytevåpen og jeg har en skiftenøkkel og er i andre enden av rommet, så hadde jeg gått ut og angrepet noen. Jeg ville gjerne ha et spill, der jeg hadde en reell mestringsmulighet og å ha det gøy.

      Dessverre fikk jeg ingen av delene i Alien Isolation.

      Terningkast 2, og atmosfære drar opp fra 1.

      • Andreas Vik

        Ja du beskrev det omtrendt sånn jeg føler spillet. 🙂
        Jeg fatter ikke hvorfor dette spillet scorer så høyt hos så mange seriøse anmeldere, det er rett og slett bare merkelig.

  • Truls Johnsen

    Huff… Jeg ønsket SÅ INDERLIG at nå, NÅ skulle vi få det Alienspillet vi (blodfansen av franchisen) alltid har ønsket oss, og som Alienuniverset fortjener. Etter den dundrende fiaskoen «Aliens: Colonial Marines», så hadde jeg troa nå… men nei… ikke nå heller. Dette ble (dessverre) bare nesten. Årsaken er som flere skriver, selve historien rundt og med personene på «Sevastopol». Det blir for lineært og forutsigbart, og for «platt». Bare i enkelte perioder oppleves «frykten» som utviklerne hadde snakket så mye om, dessverre. Sukk… Jeg får heller laste inn «Alien vs Predator» fra 97, spille som Colonial Marine, og mimre over den gangen jeg i en mørklagt leilighet kl 03 om natten foran CRT skjermen, drylte musa rett i veggen i ren skrekk da en Alien poppet snerrende opp i mørket. Ah….. good times… 🙂
    PS: spillopplevelsen er basert på PS3 konsoll på stor tv (51″).