Chef

Chef er i utgangspunktet en såre enkel film. Det handler om en mann som mister alt, og legger ut på en reise for å gjenvinne seg selv.

Det høres ut som en film man har sett hundre ganger før. Men manusforfatter, regissør og hovedrolleinnehaver Jon Favreau gjør dette severdig ved å tilføre en gigawatt med hjertevarme.

La gå at manuset tar noen vendinger som man kanskje ikke tror helt og fullt på. Chef er fantastisk hyggelig underholdning som jeg rett og slett storkoste meg med.

Aldri kjedelig

Kokkestjerna Carl Casper (Jon Favreau) får skikkelig dårlig omtale av en innflytelsesrik matkritiker, kommer i konflikt med restaurantens eier (Dustin Hoffman), og blir tvunget til å si opp.

Carl er langt nede, men blir oppmuntret til å følge en gammel drøm, nemlig å servere kvalitetsmat fra en rullende matvogn. Han henter bilen i Miami og kjører i retning Los Angeles med sønnen Percy (Emjay Anthony) og kokkekollega Martin (John Leguizamo).

Helt fra begynnelsen viser Favreu en økonomisk fortellerteknikk som gjør at historien stadig er på farten, uten å miste tråden. Det brukes god tid på å legge opp til filmens konfliktelementer, men det blir aldri kjedelig.

(anmeldelsen fortsetter under traileren)

Favreau regisserer seg selv i en energisk historie som ikke mister drivet eller engasjementet, selv når figurene får velfortjente pustepauser. Klippingen driver filmen ubønnhørlig fremover, og handlingen understøttes av et aldeles fortreffelig, solfylt lydspor, satt sammen av music supervisor Mathieu Schreyer.

Siden dette i det store og hele er Favreaus show, tilgir jeg at han innvilger seg selv både en rykende het eks-kone (Sofia Vergara) og smellvakker eks-elsker (Scarlett Johansson).

Jeg tror ikke helt på det, men lar det gå. Casper er tross alt mesterkokk, og har sikkert huket dem med alskens godsaker fra stekepanna.

Mat i fokus

Filmen har nødvendigvis mange sekvenser med matlaging, som virker ekte og autentisk. I rulleteksten får vi til og med se Favreau bli instruert av en kokk til å steke det perfekte ostesmørbrødet.

Mattradisjoner er en viktig del av filmen, selv om jeg får inntrykk av at fokus på godt kosthold er ikke-eksisterende. Filmen kunne hatt undertittel «der fettet renner».

Emjay Anthony sjarmerer kraftig som Carls sønn, som endelig får sjansen til å bli bedre kjent med sin far. Samspillet mellom Anthony og Favreu er nødt til å smelte ett og annet hjerte. John Leguizamo er god som komisk støtte, selv om jeg ikke helt tror på hans figurs motivasjon for å bli med på matvognprosjektet.

Men Chef underholder stort på de fleste områder, og gjør at dette blir både morsomt og ekstremt trivelig. Og ja, filmen gjorde meg sulten. Det skulle nesten bare mangle.