Forfatteren Nicholas Sparks har fått filmatisert flere av sine søtsuppebøker, blant annet The Notebook, The Last Song og Dear John.
Nå kommer The Longest Ride, som fortsetter formidlingen av glattpolert glansbilderomantikk.
George Tillman Jr. har regissert en pen film med noen genuint fine sekvenser, men historien er enkel og overfladisk, og verst av alt – figurene er platte og kjedelige.
Derfor er The Longest Ride en desidert blandet fornøyelse.
Innleder uventet forhold
Historien fortelles på to tidslinjer. Studenten Sophia (Britt Robertson) innleder et uventet forhold til rodeorytteren Luke (Scott Eastwood) i North Carolina.
Dette passer dårlig, da hun snart skal flytte til New York for å jobbe i et kunstgalleri.
Samtidig møter de gamle Ira (Alan Alda), som i tilbakeblikk forteller historien om sin store kjærlighet. Gjennom dette kan Sophia kanskje forstå viktige ting om livets lengste og viktigste reise.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Innledningsvis virker filmen som en glatt skjønnhetskonkurranse. Alle figurene i Sophias studentmiljø er nyfriserte, oppsminkede skjønnheter av typen man ser i billige tv-serier.
Selv går hun gjennom hele filmen med et umulig nydelig hår. Og Britt Robertson har ikke personligheten til å gi figuren særlig dybde.
Hun er ingen Emma Stone, for å si det slik, og er alt for svak til å bære hovedrollen.
Ikke spesielt engasjerende
Scott Eastwood er sønn av legenden Clint, har arvet hans karismatiske utseende og kan nok også ha studert farens cowboy-fakter.
Han mangler nok litt som skuespiller, men jeg får sympati for figuren hans. Likevel blir ikke Lukes personlige kamp spesielt engasjerende. Her burde dramatikken vært skrudd opp flere hakk.
Det mest spennende er Lukes vei mot rodeotoppen, som skildres i noen tøffe og velfilmede scener, spesielt i en fantastisk slow motion-sekvens.
LES: Anmeldelsen av The Last Song
The Longest Ride har veteranen Alan Alda som sitt kanskje sterkeste kort. Iras samtaler med Sophia er reflekterte, med spor av bittersøt anger.
Men tilbakeblikkene, med Jack Huston som den unge Ira, og Oona Chaplin som den unge Ruth, er preget av overdreven, søtladen nostalgi og en forenklet fortellerstil som ikke går i dybden av problemstillingene.
The Longest Ride kan sikkert være fin for lettrørte romantikkfans, men er for glatt og veloppdragen til å sette varige spor.
