Jeg har ikke lest Thomas Hardys roman Far from the Madding Crowd (1874) som denne filmen bygger på. Og jeg har heller ikke sett John Schlesinger filmatisering fra 1967. Så de med et stort hjerte for disse, får ha meg unnskyldt.
Dette er altså en klassisk kjærlighetshistorie som er kjent og kjær for mange, og den har en umiddelbar gjenkjennelighet ved seg. Fortellingen om Bathsheba Everdenes hjertekvaler byr på både spenning, dramatikk og universelle refleksjoner om hvordan vi mennesker velger våre livsledsagere.
Regissør Thomas Vinterberg har laget en naturbildeskjønn film, og imponerer med et filmspråk som kjæler med tradisjonelle motiv og stemninger.
Men den vakre fasade går på bekostning av vår innlevelse i historien. Den emosjonelle drivkraften til det kjærlighetssøkende persongalleriet går litt i rykk og napp, og noen av figurene snubler litt for brått inn i sine sterke følelser.
ANMELDELSE: Eventyret om Askepott – Storslagen og overdådig hyllest til det gamle eventyret
Bonden, godseieren og soldaten
Bathsheba Everdene (Carey Mulligan) er en ung, selvstendig og livsglad kvinne som arver en gård av anselig størrelse på den engelske landsbygda. Gården har hatt noen rufsete år etter at hennes onkel gikk bort, men med kløkt og et vinnende vesen får Bathsheba dreis på både gårdsdrift og forholdet til den lokale handelsstanden.
Hun gjør også inntrykk på flere av mannfolkene hun møter på sin vei.
Både den godhjertede gjeteren Gabriel Oak (Matthias Schoenaerts), den middelaldrende godseieren William Boldwood (Michael Sheen) og den lidenskapelige soldaten Francis Troy (Tom Sturridge) melder sin interesse for giftermål.
Det skaper hjertebry for Bathsheba. Hun setter sin selvstendighet høyt, og hun har en stor kjærlighet til gårdsdriften. Flere friere gjør at hun slites mellom sin frihet, seksuell lyst, det sosialt uakseptable og det fornuftige.
Kjærligheten, tryggheten og forelskelsen
De tre mennene har ulik tiltrekningskraft på Bathsheba. Godseieren byr på trygghet og stabilitet, bonden byr på kjærlighet og vennskap og soldaten byr på spenning og forelskelsens sødme. Det er tre tydelige typer som får holde hver sin del av puslespillet som samlet utgjør et ganske tradisjonelt glansbilde på en kjærlighetspartner. Her settes de opp som uforenelige kvaliteter som Bathsheba må velge mellom.
Både bonden Gabriel og rikingen William spilles ut som troverdige og komplekse typer, men Vinterberg får ikke helt dreisen på soldaten Troy. Han blir en litt kunstig og karikert figur som kastes inn i Bathshebas liv. Han oppleves anstrengt og nesten hektisk i skuespiller Tom Sturridges versjon.
Dette folkerike kjærlighetsdramaet oppleves litt stivt til tider. Det er noen fantastiske scener underveis som trekker oss inn i den sterke kjærlighetshistorien, men stort sett føler jeg meg mer informert om hendelser, enn revet med i handlingen. Det er mye fasader, og for lite smak av lidenskap.
Carey Mulligan gir både humør og tøffhet til Bathsheba. Hun har flere gode øyeblikk alene med kamera, hvor Bathsheba effektivt viser oss de påkjenninger mennene i hennes liv utsetter henne for gjennom mimikk og små hverdagslige handlinger.
Bathsheba treffer også godt når hun forteller den formelle Boldwood at det er vanskelig for en kvinne å uttrykke sine følelser i et språk som er bygd for at menn skal kommunisere sine behov. Den kommentaren sitter i sikringsboksen, men blir stående igjen litt alene, jeg skulle gjerne sett at filmen viet mer tid til det perspektivet.
Viser like mye som den forteller
Regissør Thomas Vinterberg lar naturen spille en sentral rolle. Mye av stemningene settes i hvordan vær og husdyr oppfører seg. Dyrenes reaksjoner brukes også til å si mye om menneskenes kvaliteter.
Måten godseier Boldwood har temmet sine omgivelser, og dyrenes reaksjon på sersjant Troys nærvær, sier vel så mye om de to mennene enn det som uttales med ord.
Bruken av naturlig lys er også lekker. Fotograf Charlotte Bruus Christensen har godt håndlag med den britiske landsbygda, og noen av filmens beste scener er stemningsfulle nattøyeblikk lyst opp av måne og parafinlampe.
Det er ikke de voldsomme festkostymene i Far from the Madding Crowd, men Vinterbergs gode blikk fanger også opp noen lekre tekstildetaljer som gjør tidskoloritten frisk og fengende.
Det er med på å gjøre Far from the Madding Crowd til en film som med letthet begeistrer øyet, men som ikke helt klarer å røre ved hjertet.
