Den franske filmen Eden skildrer garage house-miljøet i Paris på 1990-tallet med mye musikk og lite drama.
De som er godt kjent med sjangeren vil nikke gjenkjennende til både takt, tone og enkelte figurer. Det er en ærlig fremstilling av miljøets gleder og sorger, men det blir litt tynt på handlingsfronten.
Det legges ikke opp til noen større konflikter eller en gjennomgående rød tråd. Likevel er dette et hyggelig tilbakeblikk på 90-tallskulturen og forløperne til dagens DJ-helter.
LES: Anmeldelsen av Dryads – Girls Don’t Cry
Satser på house-musikk
Paul (Félix de Givry) er en ung mann i Paris med musikk som hovedinteresse og DJ-ing som eneste ambisjon.
Vi følger ham fra 1992 og ca 15 år fremover, der vi ser hvordan han og hans venner gjør stadig større fremskritt med sin garage house-musikk.
Men medaljen har selvsagt en bakside, med økonomiske problemer og en evig rotløs runddans med dop og alkohol.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det kan være problematisk å engasjere seg i Pauls liv. Han er en stille, anonym og litt kjedelig figur som bare våkner til liv når han står bak et miksebord i en klubb.
Den franske regissøren Mia Hansen-Løve gir ikke mange ledetråder til Pauls indre sjelsliv. Men miljøet rundt observeres med oppvakt kameraarbeid og høy troverdighet.
Og mens årene stadig går får man likevel et dypere inntrykk av Pauls personlighet, og føler stikk av sympati med ham når garage house går av moten og DJ-karrieren stagnerer.
Sjangerens superstjerner
Det morsomste aspektet ved filmen er å møte figurene Thomas og Guyman, som i starten står litt på siden av miljøet.
Men de utvikler seg i skyggen av Pauls fremgang, og mot slutten er de sjangerens superstjerner. Dette er nemlig Daft Punk.
Filmen har også figurer som spiller seg selv, som house-DJ Tony Humphries, og vokalistene Arnold Jarvis og La India, samt namedropping av f.eks. Frankie Knuckles og Larry Levan.
Det bidrar til å gjøre både miljøskildring og tidskoloritt troverdig.
LES: Anmeldelsen av Amy
Regissør Mia Hansen-Løve har også skrevet manuset sammen med sin bror Sven Hansen-Løve, som har DJ-bakgrunn (begge er franske, mens farfaren var dansk).
Jeg hadde likt filmen enda bedre om de hadde skrudd opp temperaturen i de emosjonelle scenene. Figurenes privatliv blir litt blast skildret i forhold til det som skjer på dansegulvene.
Men musikkhistorien er god, og det er interessant å være flue på veggen til forfedrene til dagens Kygo’er.
