En for så vidt interessant historie har blitt til et ujevnt drama i Simon Curtis-filmen Kvinnen i gull.
Det er alltid en fornøyelse å se Helen Mirren på film, men her er alt rundt henne preget av litt for mye business-as-usual.
Forsøkene på å sprite opp et tørt rettsalsdrama fra virkeligheten er for det meste skuldertrekkende likegyldige.
Filmen er ren og pen, men mangler den nødvendige nerven for å heve seg over midtsjiktet.
LES: Anmeldelsen av The Monuments Men
Stjålet av nazistene
Maria Altmann (Helen Mirren) hyrer advokaten Randy Schoenberg (Ryan Reynolds) for å få tilbake flere malerier av Gustav Klimt, som hun mener rettmessig tilhører familien.
Personen på det mest kjente av dem, Kvinnen i gull, er nemlig hennes tante Adele, og det ble stjålet av nazistene i Wien like før andre verdenskrig brøt ut.
Nå vil Maria ha det tilbake, men østerrikske myndigheter vil ikke gi det fra seg uten kamp.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Forholdet mellom den eldre damen og hennes advokat er filmens hovedfokus. Ryan Reynolds spiller Randy etter boka, men med en litt haltende figurutvikling.
Filmen forsøker å fremstille det som om han oppdager sin jødiske identitet som ved et lynnedslag i filmen, men det fremstår ikke helt troverdig.
Maria Altmanns kamp for rettferdighet er enklere å forstå. Manuset gjør en grei jobb med å fortelle maleriets historie, og motsetningene mellom Marias ønske om å få det tilbake og østerrikske myndigheters kamp for å beholde det de anser som en nasjonalskatt.
Anonyme antagonister
Historien trenger sårt noen sterke antagonister, men det blir litt kjedelig med anonyme østerrikske embetsmenn, selv om Justus von Dohnányi viser frem sitt usympatiske ytre.
Kanskje ville/turte ikke Simon Curtis å bevege seg alt for langt unna realismen?
Filmen er tross alt delvis innspilt i Wien, og i den sanne historien var det sannsynligvis lite ondskap involvert fra østerriksk hold, selv om historiens utgangspunkt var forårsaket av en ond ideologi.
Kvinnen i gull er vakkert filmet, med solide skuespillere i alle roller. Så hvorfor blir ikke dette mer medrivende? Det koker ned til at historien mangler spenningstopper.
Selv avgjørende øyeblikk er litt daffe, enten fordi utfallet er gitt, eller fordi de dramaturgiske grepene er forutsigbare.
Hverken Helen Mirren eller Ryan Reynolds gjør skam på seg, men manuset kunne trengt høyere temperatur for å gjøre dette til mer enn middels severdig.
