FILMFESTIVALEN I HAUGESUND: Den delvis norskproduserte dokumentaren Sunshine Superman (tittelen stammer fra en Donovan-låt) forteller historien om Carl Boenish.
Han er ansett som BASE-hoppingens stamfar, og omkom i et mislykket hopp i Trollveggen, 7. juli 1984.
Reflekterte intervjuer og et vell av spektakulært arkivstoff gjør dette til en god og severdig dokumentar, som gir et interessant innblikk i en definitivt annerledes livsstil.
Mange «talking heads»
Filmens anslag er litt rotete redigert, men finner raskt formen, og skildrer godt hvordan Carl Boenish og hans venner utviklet BASE-hopping (fra Bygninger, Antenner, Span (bru) og Earth (jord)).
Jakten på stadig mer spennende steder å hoppe fra førte dem til både fjell, antennemaster og skyskrapere, og alt ble filmet grundig.
Boenish ville nemlig dele sin lidenskap med så mange som mulig, noe som gjør at regissør Marah Strauch har hatt tilgang til timevis med opptak fra basehopp-ekspedisjoner.
Hun har også intervjuet mange av dem som kjente ham, med det resultat at det blir litt for mange «talking heads» i filmen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Vi får også se hvordan han møtte sin kone Jean Boenish, hans rake motsetning, men perfekte partner.
Det som fra utsiden ser ut som et merkelig ekteskap, blir treffende vist i filmen. Mens Carl er engasjert og energisk, er hun stille og tilbaketrukket.
En av personene som blir intervjuet, sier at hun så ut som en nonne eller bibliotekar da de ble sammen, ikke en dristig BASE-hopper.
Men de utrolige opptakene viser hvordan hun fryktløst kaster seg utfor de villeste stup sammen med mannen sin.
Slående kontraster
Det er naturlig nok BASE-hoppingen som gir filmen den største dramatikken. Arkivintervjuer med Carl Boenish gir et visst inntrykk av hans tanker rundt denne dristige virksomheten, men det er likevel litt vanskelig for en bakkekjær person å forstå hvorfor de velger å utsette seg for store farer.
Jean Boenish er selv intervjuet i filmen, og ser tilbake med refleksjon, men ikke så mye emosjon. Det kjennetegner henne i andre deler av filmen, som etter rekordhoppet de utførte i Trollveggen 6. juli 1984, dagen før Carl Boenish omkom.
Han lander full av adrenalin, hun prater som om hun bare har vært på en liten spasertur. Kontrasten er slående.
Filmens kanskje merkeligste opptak viser hvordan hun snakker med media etter et nytt hopp i Trollveggen, bare to dager etter mannens død, tilsynelatende uanfektet.
I denne filmen forteller hun mer om hvordan disse dagene i Norge fortonet seg for henne, mens flere nordmenn som var i kontakt med ekteparet snakker ut om hendelsene.
LES: Anmeldelsen av Citizenfour
Alle som var gamle nok til å følge mediebildet i 1984 husker opprømtheten etter ekteparets triumf i Trollveggen den ene dagen, og sjokket da Carl døde den neste.
Hva som faktisk skjedde ble ikke filmet, men blir forklart. Hans norske fjellførere tok bilder, men de valgte å destruere dem.
Men det er helt greit at filmen ikke viser Carls død. Sunshine Superman er mer opptatt av å vise hvordan han levde.
Det er en fin dokumentarfilm med mange dyktige nordmenn på rulleteksten, og er vel verdt å oppleve på kino.
(Sunshine Superman vises nå på filmfestivalen i Haugesund. Norgespremiere: 2. oktober)
