Merk: Siden flerspillerdelen på mange måter er selve kjøttet rundt Call of Duty-beinet, og er mer tidkrevende å sette seg inn i enn enspillerdelen, valgte vi i denne omgang å vurdere det separat.
Da var det dags, som de sier hos söta bror, for mer hyperaktiv, frenetisk online-skyting til massene.
LES OGSÅ: Anmeldelse av enspillerdelen i Black Ops III
Greit nok at historiebiten leverte lite annet enn Twitter-skandale, teknisk snikksnakk, ultravold og floskler, men Call of Duty har lenge handlet mer om spilling over det berømte internettet.
Men etter fjorårets «syvmilssteg» med Titanfall-inspirerte Advanced Warfare, hva kan egentlig Black Ops III tilføre nettpakka?
Futuristisk klassereise
Først og fremst, klasser. Som i det norske utdanningssystemet er klasseinndeling ett av premissene for hele opplevelsen, og her er det ni av dem (kalt «Specialists» i menyene).
Her er en hettekledd bueskytter (Outrider), en skjeggas med «sidecut» og slagvåpen (Ruin), en snauklipt tekniker med skjold (Battery) og en sindig hacker som kan lure fienden med «glitcher» (Prophet) – blant annet.
Det er kanskje ikke spillteknisk avantgarde, men oppleves umiddelbart friskt for serien, spesielt siden hver klasse har sitt eget signaturvåpen og to unike ferdigheter. Tenk Team Fortress 2, bare med grovere kaliber.
Joda, ferdighetene kunne like godt vært «perks», men siden ferdighetene er knyttet opp mot ett bestemt våpen og figurdesign er de samtidig bedre balansert mot hverandre.
Sammen med det faktum at ikke alle klassene er tilgjengelig fra start – kun fire – gir det potensial for en større tilhørighet til nettopp klassen «sin».
Her blir ikke spillflyten brutt opp av at folk bytter klasse mellom hver match, man må i større grad vokse inn i den figuren man velger å bruke.
Og når tiden da er inne for å bytte, føles overgangen desto bedre.
Veggløping og hofteskyting
Blant det som utmerker seg i Black Ops III er kartene man spiller i, eller «brettdesignet». Muligheten til å hoppe høyere, skli lengre og løpe på vegger er såpass godt avspeilet i kartene at jeg virkelig får følelsen av å kunne bevege meg hvor som helst.
Det er en frihet jeg ikke er vant med i Call of Duty, og legger opp til mange kule situasjoner i kampens hete.
Mye av grunnen til at den økte mobiliteten funker så godt i dette tilfellet er at man fortsatt kan skyte mens man er i bevegelse, enten det er langs veggen, rutsjende på bakken eller i lufta. Å vente på billige poeng rundt et hjørne, eller «campe» som det heter på fagspråket, er nærmest nytteløst i Black Ops III – og det er en god ting.
Her vil jeg også trekke inn zombie-modusen, som ironisk nok lever i beste velgående. Ekstrapoeng til utvikleren for å ha gitt modusen frittstående liv, med et eget univers og egne karakterer. At to av dem er stemmelagt av Jeff Goldblum (Nero) og Ron Perlman (Floyd) er smørklatten i midten av grøten.
På den måten blir zombie-modusen mer som et ekstra spill (!) enn et rart vedheng som ikke passer inn i det øvrige Call of Duty-universet.
Trygg levering
Flerspillerdelen av Black Ops III er med andre ord mer av det samme, men med noen oppfriskende justeringer som bidrar til pakka. De nye spesialistklassene tilrettelegger for mer personlighet på slagmarken, siden de også kan kombineres med «perks».
Selve slagmarken er dessuten så tydelig gjennomtenkt at det løfter spillopplevelsen ytterligere. Det er flere måter å angripe fienden på, enten du svømmer under vann eller løper langs bæreveggen på et stillas, men føles likevel aldri uoversiktlig.
Selv om historiedelen skuffet, er det – som alltid – over nett Call of Duty leverer.
