2015 har vært et år for store spillopplevelser. Vi har fått noen fantastiske spillhistorier, spennende spillopplevelser og vanskelige utfordringer. Spill som Splatoon har vist oss at fantasien og kreativiteten fortsatt eksisterer hos store spillselskap som Nintendo, mens gamle travere som Hideo Kojima har vist oss at han fortsatt er best.
Det har vært spennende å se gamle franchiser få nytt liv i 2015. Metal Gear Solid, Halo, Battlefront og Fallout – gjensynet har stort sett vært gledelig.
Noen skuffelser har det selvfølgelig vært. The Order: 1886 var vakkert, men tomt og kjedelig, Cities XXL var kun en dårlig kopi av forgjengeren og Star Wars: Battlefront hadde rett og slett for lite innhold.
Det er sjelden lett å sette opp en toppliste for året og 2015 var intet unntak. Det var mange boblere som ikke nådde helt til topps.
Hvilke spill savner du på lista? Sett opp din egen toppliste i kommentarfeltet!
Trine 3: The Artifacts of Power
Trine 3: The Artifacts of Power gjør absolutt ikke skam på de to første spillene i serien. Dette eventyret er en særdeles underholdende spillopplevelse, selv om det også har et par irriterende svakheter.
Trine-serien er hjernetrim i en fargerik eventyrinnpakning. Og det kan være en real hjernetvister å finne ut hvordan man kommer seg gjennom brettene, ikke minst hvis du absolutt må ha med seg alle samleobjektene i spillet.
Siden spillet tvinger deg til å skifte mellom rollefigurene hele tiden, får du også en dynamisk og variert spillopplevelse som aldri blir kjedelig. Hjernetrimmen er ikke så utfordrende som i det forrige spillet i serien, men likevel vanskelig nok til at jeg får den deilige mestringsfølelsen når jeg klarer å komme forbi.
– Marte
Super Mario Maker
I år er det 30 år siden det første Super Mario-spillet kom til Nintendos første hjemmekonsoll. Den enkle melodien signaliserte starten på en ny æra i spillverdenen. Det første brettet, i det første spillet, er av enkelte genierklært.
Som en hyllest til en av verdens viktigste spillserier og -figur er Super Mario Maker på en side et genitrekk. Du får nå muligheten til selv å bygge fremtidens Mario-brett, med de samme byggeklossene som brukes i Super Mario Bros., Super Mario Bros. 3, Super Mario World, and New Super Mario Bros. U til rådighet, og gode muligheter til å dele dem på nett.
Oppi miksen har spillskaperne kastet humor og tonnevis med referanser til Nintendos mange spill og figurer. Det er lett å forstå, mulig for hvem som helst – ja, store og små – å sette i gang og lage ett brett.
– Rune
Life is Strange
Med Life is Strange ønsker Dontnod Entertainment å revolusjonere måten valg og konsekvener påvirker spillfortellingen på, ved å innføre muligheten til å skru tiden tilbake. Spillet, som er delt opp i fem episoder, er imidlertid ikke banebrytende, men tidsaspektet gir absolutt mer dybde til spillopplevelsen.
Du spiller Max, en fotografstudent som en dag får evnen til å spole livet tilbake. Hun blir vitne til et drap inne på jentedoen på skolen, men oppdager i panikken at hun kan reversere det som skjedde med sin egen tankekraft.
I min anmeldelse av første episode skrev jeg at den gode følelsen av mystikk er absolutt tilstedeværende i Life is Strange, men at episoden avsluttes når historien endelig har blitt interessant. Den får utfolde seg i de neste episodene og det er spennende å se hvilke konsekvenser valgene du har tatt gjennom spillet får.
– Marte
Bloodborne
I løpet av min første time med Bloodborne vurderte jeg minst fire ganger å legge det fra meg – å gi opp. Det samme kommer du mest sannsynlig til å oppleve. Å gjøre fremskritt, å faktisk overvinne fiender og få noen nye spor i spillets mystiske anslag, er svært vanskelig.
Men, stol på meg, ikke gi opp. Prøv en gang til. Lær av dine feil. Prøv enda en gang. Og en gang til. Du kan klare det og du vil klare det. For Bloodborne er ikke et spill du vil gå forbi.
Kampsystemet en tålmodighetsøvelse i mestring og repetisjon – kun din dyktighet står i veien for ferden videre inn i Bloodborne sine mørkeste hjørner. Og ja, du vil søke deg inn i alle hjørnene spillet kan vise deg, for maken til marerittaktig spillverden som også fascinerer og skjuler sine skatter, har jeg ikke sett før.
– Rune
Cities Skylines
Etter den katastrofale utgivelsen av SimCity i 2013 har byggespillsjangeren ligget nede med brukket rygg. Hundrevis av utviklere hos Maxis, med Electronic Arts i ryggen, klarte ikke å skape et moderne og fungerende spill.
Derimot har en liten gruppe finske utviklere klart det storkapitalen ikke klarte, med en liten nisjeorientert svensk utgiver i ryggen.
Spillstudioet Colossal Order overbeviser sterkt med Cities: Skylines, et byggespill som er både stort og utfordrende. Ved å lytte til spillerne, har Colossal Order funnet sin vei. Det betyr også omfattende muligheter til å tilpasse spillet med brukerskapte modifikasjoner og regler.
– Rune
Splatoon
Splatoon er et helsprøtt, fargesprakende, svært underholdende og ganske så avhengighetsskapende spill, som byr på tonnevis av moro. I spillet har paintgun og andre malingssprutende redskaper tatt over for tradisjonelle skytevåpen. Målet er ikke å drepe motstanderen, men å male spillbrettet i lagets farge, og det er mye artigere enn det kanskje høres ut som.
Figurene i Splatoon kalles «inklings», ikke bare fordi de bruker blekk for å male hver eneste mulige overflate, men fordi de kan gjøre seg om til blekkspruter.
Spillmekanikken er et kreativt grep fra Nintendo, som gjør Splatoon til et annerledes, men solid skytespill. Det er virkelig gøy å suse gjennom det knallfargede blekket, hoppe fram og drukne motstanderen i maling, før du søker dekning i blekket igjen.
– Marte
Xenoblade Chronicles X
Det japanske rollespillet Xenoblade Chronicles X er et gigantisk spill med en enorm spillverden å utforske. Utvikler Monolith Soft har virkelig klart å utnytte Wii U-en til det ytterste. Spillet er et av de flotteste jeg har sett til konsollen, og det gigantiske universet er rikt detaljert.
Jeg ble grepet av eventyrlyst med en gang jeg satte mine spillføtter på planeten Mira. Spillet er en drøm for deg som liker å utforske og oppdage, men størrelsen på spillverdenen kan nok være litt avskrekkende på noen. Det vil ta ekstremt lang tid å utforske alle krikene og krokene på Mira.
I ekte japansk rollespillstil så bruker Xenoblade Chronicles X lang tid på å komme i gang. De første timene av spillet setter deg inn i handlingen og universet, og det er først etter flere timer, når figuren din når nivå ti, at spillet virkelig starter.
– Marte
The Witcher 3: Wild Hunt
Med en eksepsjonell størrelse, en svært godt fortalt historie, og et underholdende og vanskelig kampsystem, er det lett å slå fast at The Witcher 3: Wild Hunt innfrir de skyhøye forventningene.
I de små øyeblikkene, hvor konsekvensene av dine tilsynelatende uskyldige handlinger blir smertelig åpenbare, treffer The Witcher 3: Wild Hunt klarest og hardest. Helt fra da hovedperson Geralt tok sine første skritt i det første spillet i 2007 har valg og konsekvenser vært den drivende faktoren i fortellingen. Det er det også denne gangen.
At det er et polsk spill er også viktig. The Witcher 3: Wild Hunt mangler den strømlinjeformede formen amerikanske rollespill har, mens spillet også er langt fra den høytideligheten japanske spill i samme sjanger ofte utviser. Popkulturelle referanser (blant annet en herlig hyllest til Pulp Fiction) dukker ofte opp, og viser at skaperne bak spillet tør å vitse med både sjangerkonvensjoner og sin egen fortelling.
– Rune
Fallout 4
Jeg tror du må lete lenge etter et spill som er mer underholdende enn Bethesdas postapokalyptiske actionrollespill. Her boltrer du deg i en spillverden der radioaktive mutanter og monstre kan angripe når som helst, der du må samle søppel for å overleve, der du gjør det du kan for å hjelpe andre overlevende – eller ikke. Alt mens herlig femtitallsmusikk strømmer fra gamle radioer gjemt i ruinene av sivilisasjonen som en gang var.
Det er åpenbart at Fallout 4 er bygget med en kjærlighet for spillmediet, med et genuint ønske om å skape en fordømt bra spillopplevelse for deg og meg. Og akkurat det har Bethesda klart. Fallout 4 er rett og slett så bra at det ikke gjør så mye at det er litt smårusk her og der.
Det er et spill du ikke klarer å legge fra deg før du absolutt må, som får en hel dag i spillverdenen til å gå på et blunk. Hjemme hos undertegnede kommer det til å bli krangling med mannen om TV’n i lang tid fremover. Ikke fordi en av oss faktisk vil se på TV, men fordi begge vil spille Fallout 4.
– Marte
Metal Gear Solid V: The Phantom Pain
Metal Gear Solid V: The Phantom Pain avslutter den legendariske spillskaperen Hideo Kojima sitt snart 30 år lange forhold med Metal Gear-serien.
Kojimas svanesang er et mesterverk av et spill – en velbygd spillopplevelse fra start til slutt, som utfordrer, engasjerer og underholder.
The Phantom Pain skiller seg markant fra de andre spillene i serien ved at spillverdenen er åpen. Afghanistans fjellandskap og Afrikas savanner og jungler er den perfekte sandkassa å boltre seg i, og den åpne verdenen gjør at du kan angripe de ulike oppdragene fra kanten du selv ønsker.
På grunn av friheten denne åpne verdenen gir, samt god variasjon i oppdragene, blir The Phantom Pain en spillopplevelse som alltid er engasjerende.
Siden spillet er en forløper er det også mer tilgjengelig enn resten av Metal Gear-serien. Du må ikke ha spilt de andre spillene for å bli underholdt av The Phantom Pain, men det vil selvfølgelig gi spillopplevelsen et ekstra lag om du kjenner til seriens historie.
– Marte