Det beste utgangspunktet for å se en film er å ikke vite noe om den.
Det er som oftest umulig, men jeg greide faktisk å unngå enhver beskrivelse av Room, og kunne se hele historien med totalt friske øyne.
Dette er et varmt og rørende drama med noen svært spennende thrillerelementer.
Samspillet mellom Brie Larson og lille Jacob Tremblay er enestående, og sørger for en helt spesiell filmopplevelse som er best om du ikke vet for mye på forhånd.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Bor i et lite rom
Derfor skal jeg si lite om handlingen, i alle fall mindre enn hva filmens trailer selv avslører.
Ma (Brie Larson) og den fem år gamle sønnen Jack (Jacob Tremblay) bor i et lite rom med et takvindu.
Etter hvert blir det klart at de ikke bor der av fri vilje, og at Jack aldri har vært utenfor rommet.
Men nå er han fem år, og Ma tror han kan være gammel nok til å bistå henne i et forsøk på å komme seg ut i verden.
LES: Anmeldelsen av Zoolander 2
Brie Larson spiller godt som kjærlig forsørger under uvanlige omstendigheter. Hennes utvikling gjennom filmen berører emosjonelle strenger over hele spekteret, og Larson spiller med høy innlevelse og troverdighet.
Dette har gitt henne en Golden Globe, en Screen Actors Guild-pris, en BAFTA-pris og en Oscar-nominasjon.
Hennes prestasjon forsterkes av den fantastiske innsatsen til den nå 9 år gamle Jacob Tremblay, som også hadde fortjent et prisras.
Dette er nemlig en av de beste barnerollene jeg har sett siden Quvenzhané Wallis sitt gjennombrudd i Beasts Of The Southern Wild. Tremblay spiller rått og naturlig som den modige, skjønne, undrende og reflekterte Jack.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Håp og skrekk
Det som plager meg litt med historien, er at det ikke virker som om Ma har prøvd særlig hardt på å komme seg ut av rommet.
Etter det jeg kan se i filmen burde det finnes mange muligheter, uten at jeg skal komme nærmere inn på det her.
Men når Ma og Jack endelig setter en plan ut i livet, fyller det meg med håp og skrekk på samme tid. Hva skjer om det ikke går?
Dette er interessante figurer som man enkelt knytter bånd til og har sympati med.
LES: Anmeldelsen av Alvin og gjengen: I farta
Regissør Lenny Abrahamson har laget en flott film basert på en roman av Emma Donoghue, som også har skrevet manuset.
Plottet kunne kanskje ha virket litt søkt, hadde det ikke vært for at lignende ting har skjedd.
Begivenhetene rulles ut på en troverdig og sannsynlig måte, med behersket regi av Abrahamson.
Men stjernene i filmen er Brie Larson og Jacob Tremblay, i det som må være en av de beste mor/sønn-skildringene jeg har sett på lenge.
