Stranger Things er en serie som oser av referanser til 80-tallets familievennlige spenningsfilmer, og som klarer å høste den tykke nostalgitåka til en stemningsfull og sår mysterieserie.

Her er de nerdete barna helter, det lurer noe mystisk i skyggene og det lokale militæranlegget har noe skummelt på gang.

Med noen knallgode rollefigurer, et knakende godt soundtrack og en lekker fargepalett som gir behagelig frysninger nedover ryggen, har brødrene Matt og Ross Duffer skapt en kul og rik verden. Hvor tema som vennskap og det å miste et barn behandles både lunt og brutalt.

ANMELDELSE: The Night Of – HBO tilbake til røttene

Sheriff Hopper (David Harbour) må ut å etterforske utenfor kontortiden. Stranger Things er god på å leke med lys og stemninger. (Foto: Netflix)
Sheriff Hopper (David Harbour) må ut å etterforske utenfor kontortiden. Stranger Things er god på å leke med lys og stemninger. (Foto: Netflix)
Er det noe mystisk der ute?

Året er 1983 og etter en real runde med rollespill i kjellerstua, må firerbanden Mike (Finn Wolfhard), Dustin (Gaten Matarazzo), Lucas (Caleb McLaughlin) og Will (Noah Schnapp) bryte opp for kvelden.

Men bare tre av guttene legger seg i sin egen seng den natten. På veien hjem forsvinner Will sporløst, og i de neste dagene og ukene er mor, venner og politikorpset i den lille småbyen Hawkins i Indiana på leting.

Mamma Joyce (Winona Ryder) er overbevist om at hun kan høre sin sønn kommunisere gjennom elektriske forstyrrelser, mens guttene tyr til sin kule vitenskapslærer for å sjekke noen av sine teorier rundt forsvinningen.

KINOSOMMEREN 1982: E.T. I Poltergeist I TRON I The Thing I Blade Runner

Stranger Things klarer på imponerende vis å kombinere High School-sjangerens stemning og kulisser med en blanding av Steven Spielbergs 80-talls lunhet og Stephen Kings øye for det ubehagelige.

Vi får henge i kjellerstua, ved skapene i skolegangen, på hjemme alene festen og på burgersjappa, samtidig som etterforskningen tar oss med inn i hemmelige laboratorier og inn i det utrolige.

Det hele krydret av en god dose nerdehumor, en nese for smarte visuelle overganger og rikelig med situasjoner hvor det å rekke å lukke døra/trykke på heisknappen/vrikke seg fri gir effektiv spenning.

Stranger Things treffer blink med god kjemi og kult rollegalleri i vennegjengen. (Foto: Netflix)
kult rollegalleri i vennegjengen. (Foto: Netflix)
Mye under overflaten

Det er lett finne ting å klage på i Stranger Things – hvis man vil. Dette er den scenen fra Alien, den gåturen fra Stand By Me og det forholdet fra E.T.

Serien er et lappeteppe av kjente handlingstråder og scener, men brødrene Duffer legger på ingen måte skjul på sine inspirasjonskilder. De klarer å få disse brikkene til å smelte sammen til noe større enn sine respektive referanser, og bruker det nostalgiske sløret til å skape et stilsikkert fiksjonsunivers som holdes i både bilder og historie.

Her veves vitenskap, populærkultur og det overnaturlige sammen av en usynlig tråd som glimtvis lar snev av et større tematisk alvor skinne gjennom.

ANMELDELSE: Halt and Catch Fire – Drivende godt fra databransjens ville ungdomstid

Som noen av de beste familiefilmene fra 80-tallet, klarer Stranger Things å bruke en dramatisk spenningshistorie til å fortelle noe større mellom linjene.

Tematisk er dette en historie om hvor grusomt det kan være når noen av de yngste blir tatt fra oss, eller rammes av noe uhelbredelig. Serien griper inn i de følelsesmessige reaksjonene, og utforsker de både fra barneperspektiv, fra samfunnsperspektiv og fra foreldreperspektiv.

Dette er tråder som går utover den faktiske handlingen i serien, og kan leses ut av både rollefigurer, detaljer og sideplott. Her er serien god til å si mye om savn, mot, fortvilelse og desperasjon.

Det svinger av rollegalleriet

En av seriens styrker er at Stranger Things klarer å bygge særegne stemninger og relasjoner innen de ulike gruppene vi henger med, samtidig som de funger godt sammen når de overlapper.

Duffer-brødrene får til sexfikserte småbytenåringer. De får til det godlynte og naive sheriffkontoret. De får til det kjølige militæranlegget. De får til den tynnslitte alenemorfrustrasjonen i et dårlig isolert hus i utkanten av byen. Og viktigst av alt – de får kjemien i den unge vennegjengen til å sitte perfekt i kjellerstua.

Hver for seg er disse miljøene fulle av sjangersmak, men den vaskes ikke bort når de krysser hverandre.

ANMELDELSE: The Legend of Tarzan – For mye neve, for lite hjerte

En blomsterbukett bør gå til de som har valgt ut skuespillerne. Serien treffer blinkskudd med de sentrale rollene.

Sheriff Hopper blir akkurat så plaget og rufsete som han skal være i David Harbours godlynte tolkning. Winona Ryder bærer styrken og fortvilelsen til en ung mor som nekter å gi opp håpet. Og hun matches utmerket av Joyces eldste sønn, spilt av Charlie Heaton, som mestrer outsiderens tilbakeholdne verdighet i møte med både bøller og en mor som glipper ut i fortvilelse.

Best liker jeg likevel å henge med nerdegjengen. Finn Wolfhard og Millie Bobby Brown kler å være hjernen og musklene i mysterieoppklaringens driftigste duo. Og Gaten Matarazzo som den såre og morsomme Dustin er noe av det mest umiddelbart sjarmerende jeg har sett av en ung skuespiller.

Det komplekse rollegalleriet, den småmagiske estetikken og den tettvevde underteksten gjør Stranger Things til en serie som fanger essensen av 80-tallets entusiastiske fortellerglede, og får den til å skinne på skjermen i 2016.

Har du kjellerstue, så slå av taklampa og se serien der.

Om SERIEN

Stranger Things

  • duboai

    Handlingen minner forøvrig om J.J. Abrams filmen Super 8 fra 2011 som igjen var basert på Spielbergs filmer fra 80-tallet.
    Skal sjekkes ut 🙂

  • Einar Gregorios

    Denne skal jeg se. Men Winona som ung mor? Ung bestemor hadde passet til den karakteristikken. Her mistenker jeg at anmelder har en Winona crush, og er derfor tilgitt. ☺

    • helga123

      Hvorfor er det så rart at ei dame på 44 år har en sønn på 18 (?) og en på 12?

      • Einar Gregorios

        Det rare er å omtale henne som en ung mor. Moden, erfaren, ville vært bedre.

        • Noah Placebo

          Flisespikker.

    • Nerd in Norway

      Einar, du er hvert fall ikke tilgitt for den usmakelige bemerkningen. Winona Ryder var 43-44 år da serien ble spilt inn.

      Du synes altså det er usannsynlig at ei dame på den alderen har ei sønn på 12 år? Hvilken verden er det du lever i hvis du synes det er mer realistisk at hun i steden ble bestemor som 32-åring? (og da tar jeg ikke med det faktum at alderen hennes ikke nevnes i serien, at Ryder lett kan passere som en som er hvert fall 5 år yngre, eller at karakteren hennes også har en sønn på 18 år)

      -Geir Olsen

      • Einar Gregorios

        Så en kvinne som har bikka 40 og har en sønn på 12, er en ung mor?

        • Noah Placebo

          Man er ung når man er 40.

          • Einar Gregorios

            Må være placeboen som snakker.

          • hvergelmir

            Man er gammel nok når man er 40.

    • Så det du vet om kvinner er at de ikke kan føde unger etter de blir ca. 35 år. Ok….skal si det til en kollega som fikk en sønn som 40-åring at hun juger.

  • ValterAnton

    Poppet innom denne på Netflix, fredag kveld. Ble faktisk 5 raske episoder til ut over natten, ja. For en 80-talls nostalgiker, føles denne serien kjempebra. Og, plakaten?? Som Star Wars? Det er noe med disse malte/tegnede originale plakatene. Må se resten i dag. God sommer!

  • Janne Kristin Schanke

    Dette er en god og solid anmeldelse med svært mye informasjon, som definitivt overbeviser meg til å sjekke ut serien! Men likefullt er det en anmeldelse uten et eneste negativt innspill som kan forklare at den får kun en 5-er (som tilsvarer 83% av max score på en sekstrinnsskala). Innser at terningkast er kommet for å bli, så da spør jeg: hva skal til for at en serie skal premieres med terningkast 6?

    • Sigurd Vik

      Hei Janne Kristin! Terningskalaen er dessverre ikke optimal for å fange opp nyansene i en skalavurdering. For dette er helt klart en meget sterk femmer.
      Vi i Filmpolitiet har vår egen bruk av terningskalaen, og hva vi legger i de ulike terningkastene, og hos oss er terningkast 6 forbeholdt de filmene, seriene og spillene som gir oss «en ekstraordinær opplevelse». For meg nådde ikke «Stranger Things» helt opp dit. Her kan du lese om vår terningskala: http://p3.no/filmpolitiet/2011/07/hva-betyr-et-terningkast/

  • Lexidh Solstad

    En til høst-lista!

  • Morgan Brorson Dahl

    Fantastisk kul serie med kjempepotensialet for flere sesonger. Anbefales for de som liker horror/grøss/sci-fi. Kunne gjerne laget episoder til evig tid av slike serier for min del:-) Klar 6’r!

  • Jan Hage

    5????? Du kan ikke stort om noe innen denne genren. Klar 6 er.

    • Kroknes

      5`er = kan ingenting. 6`er = dette kan du! Artig 🙂

      • Jan Hage

        Ja var det så vanskelig å forstå? Lille trollungen.

        • Kroknes

          Krystallklart, sjef! 🙂

  • Nerd in Norway

    Fantastisk serie, en vanvittig bra pastisje på eventyr/ungdomsfilmer fra Hollywood på 80-tallet, men kanskje lite gjennomtenkt av Filmpolitiet å bruke som hovedbilde i artikkelen et smått avslørende stillbilde fra ALLER SISTE episode?

    • Sigurd Vik

      Hei! Tenkte ikke på det som så «spoilete», men har endret bilde nå:) Når det gjelder stillbilder, så er det Netflix som bestemmer utvalget, men vi får mange nok til å velge selv ja.

  • Gunhild Skjei

    Hei, jeg lurer på hvilken aldersgruppe dette passer best for? Jeg finner ikke noe aldersgrense noe sted. Vurderer å se denne med de største barna rundt 11 år.

    • Sigurd Vik

      Hei Gunhild! Serien er tidvis litt skummel, med noen ekle scener som legger seg opp mot Stephen King-aktig skrekk. Den passer best til litt eldre ungdom. Hvis dere skal se, anbefaler jeg i så fall at du kanskje ser gjennom litt på forhånd, og at du ser den sammen med de – så du kan skru av hvis det blir voldsomt.

    • Illy

      Hei, absolutt ikke! Jeg har naa sett 4 episoder av serien, og den er ikke noe for barn. Min datter er snart 12 og har sett the Hunger Games serien o.l. som hun klarer helt fint aa takle. Men, denne serien har mange elemeter som psychological thriller som umulig kan vaere bra for barn (selv jeg faar frysninger enkelte ganger). Haaper det hjelper Gunhild.

      • Artisjokk

        Selvfølgelig kan de fleste barn fint se denne serien med stort hell (og underholdningsverdi). At krakilske, angstlidende kjerringer som deg projiserer sine mentale sårbarheter og frykttilbøyeligheter over på avkommene sine i enkelttilfeller, er fullstendig irrelevant. Barn har ikke vondt av å bli skremt litt, det er slik man vokser og utvikler seg. Så, ja, absolutt, la ungene se og oppleve. Dette er bare en fiktiv TV-serie, langt i fra noe å rynke på nesen av.

        Husker godt jeg selv så nokså grusomme filmklipp og bilder fra virkeligheten i 10-11-årsalderen, inntrykk jeg definitivt ikke ville vist til et barn, men jeg er på ingen måte traumatisert eller negativt preget av å ha sett henrettelsesvidoer o.l. allerede på barneskolen, selv om det var noe å fordøye, på det tidspunktet. Tvert i mot, jeg vil heller si jeg er langt mer immun og motstandsdyktig mot å bli «sjokkert» eller «skremt», den dag i dag.

        • Sigurd Vik

          Hei Artisjokk! Dette er en påminning om å holde en konstruktiv tone i kommentarfeltet. Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg
          til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli
          misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit – slike innlegg
          blir slettet. Hilsen Sigurd og Filmpolitiet

        • Noah Placebo

          Passe arrogant å melde. Jeg husker jeg så Heksene da jeg var liten, og det skulle jeg gjerne vært foruten, for å være ærlig. Selv om jeg likte introen, ble det for mye med selve heksene, og man burde ha respekt for barns mareritt. Arrogant er du.

          • Artisjokk

            Haha. Svak er du, da som nå. Å få mareritt av noe så uskyldig som Heksene, sier jo sitt om dine naturlige anlegg.

            Jeg står på mitt; barn har ikke vondt av å bli skremt litt eller å ha et par mareritt, det bygger karakter og legger til rette for å vokse opp. Skjønt, noen forblir på barnestadiet hva det å ikke makte å hevde seg over infantil angst angår, men da har hvertfall livet selv forsøkt å herde dem litt, om ikke mer…forgjeves eller ei.

            • Sturla Hansen

              Hmmm, noe av det mest arrogante jeg har lest på lenge, Artisjokk.
              Min datter på 10 får ikke se denne serien fordi jeg vet at det hadde plaget henne, barn er forskjellige, ser du, du er ikke en fasit for hvordan en 10-11 åring vil reagere på noe.
              Og så blir jeg litt usikker på om du klarer å skille mellom å være «motstandsdyktig mot å bli sjokkert og skremt» og det å være en smule avstumpet.
              Det er heller ikke det samme.
              Jeg håper ikke du får en unge som er mer sart enn deg i samme alder, den innstillingen din kunne fort ha ført til traumer men det er kanskje ikke så farlig bare du klarer å gjøre ungen «tøff» nok?

              • Artisjokk

                I rest my case. Din datter tilfaller den sårbare kategorien. Det kan godt perspektiviseres som det samme, da det i praksis kan være det, selv om det ikke trenger å være det. Nøkkelordet er «moderasjon» — sårbare/svake kan kun herde seg eller bli herdet av en viss eksponering for objektet som genererer den irrasjonelle frykten. Jeg erkjenner at for mye er for mye, men å la angst vinne holder den i live, uansett om man er 10 eller 50. Jeg mener at barn ikke har vondt av å bli skremt litt, du mener tilsynelatende noe annet. Det er greit, folk har forskjellige meninger. Jeg har vært skremt i barndommen selv ved enkelte anledninger, selvsagt, men hadde ikke vondt av det, i det lange løp, dèt er poenget. Angående barn, så tror jeg på å la de selv regulere hva de takler og ikke takler, i stor grad, men åvære tilgjengelig for rådgivning og veiledning når den store verdenen og alt den inneholder skal kartlegges og resonneres. Å skåne barn for alt som føles ubehagelig, er i mine øyne overbeskyttende — en bjørnetjeneste.

    • Andreas Skoglund

      Jeg hadde iallefall elsket denne serien når jeg var 11. Den kan være litt skummel til tider, men det burde gå helt fint så lenge ungene ikke er så veldig lettskremte.

    • Kaja Knudsen

      Det kommer veldig an på barna. Det er endel skrekkscener utover i episodene, så det kommer helt an på hvordan barna dine takler sånt. Er de veldig følsomme av seg og lettkskremte, så bør de ikke se den. De vil og få mer glede av den hvis de forstår hva som skjer, for det er bra, men til tider veldig merkelig, serie 🙂

    • Kroknes

      Jeg hadde elsket denne som 11-åring. Men da var jeg godt i gang med grøss og gru allerede…

  • Stig

    Fantastisk soundtrack i denne serien. Herleg 80´s ambient elektro i diverse scener. Heile serien er egentleg topp! Kan anbefales 🙂

  • Vidar Persbraaten

    Ahhh, akkurat sett ferdig siste episode og dette var årets nerdgasm!!! 😀

  • Sinfour

    Super serie! Anbefales på det sterkeste!

  • Jon_A_S

    Knakende god serie, ja. Fikk sett siste episode i kveld. Herlig 80-talls nostalgi for oss gamle nok til å huske det (jeg var på omtrent samme alder som vennegjengen i serien den gang da) uten at det blir søtsuppe av det. En god blanding av Stephen King, den gang han skrev mer eller mindre ren skrekk, og Steven Spielbergs beste eventyrfilmer.

  • Maria Melbye Aanes

    Så alle episodene på én kveld. Klarte ikke slutte å se på. Tommel opp!