Filmfestivalen i Haugesund: Norges hurtigst arbeidende regissør, Henrik Martin Dahlsbakken, prøver seg på en ny sjanger i sin tredje spillefilm på ett år.
Cave er en ganske spennende og mildt klaustrofobisk thriller med ekstremsporttendenser. Filmens figurer burde nok få litt mer kjøtt på beinet, og avslutningen greier ikke helt å forløse spenninga som bygger seg opp underveis.
Men Cave er godt filmet, dyktig spilt og effektivt fortalt gjennom det meste av spilletida. Dette er en thriller som viser at Dahlsbakken har god sjangerforståelse og evne til å lage mye film med begrensede midler.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Noe skjer i dypet
Tre venner drar til et øde fjellmassiv for å utforske et grottesystem.
Adrian (Mads Sjøgård Pettersen) og Charlie (Heidi Toini) er kjærester, og det blir raskt klart at Viktor (Benjamin Helstad) også har følelser for Charlie.
Alle tre er eks-soldater, er godt utstyrte og lystne på en stor utfordring. De drar ned i det uutforskede dypet for å finne veien gjennom fjellet, men der nede skjer det noe som…ikke skal avsløres her!
LES: Anmeldelsen av Mike og Dave trenger damer
Det er umulig å anmelde Cave uten å sammenligne den med Neil Marshalls The Descent, som også handlet om utforskning av et grottesystem. Der taper Cave, for den er ikke like iskald, skummel og guffen.
Det hadde heller ikke vært særlig sannsynlig, for Cave er produsert på et lavt budsjett. Likevel ser den imponerende bra ut, med flott foto av Oskar Dahlsbakken (regissørens bror), som med oppfinnsom bruk av ulike lyskilder får innsiden av grottesystemet til å se dystert ut, men samtidig veldig fascinerende.
Utendørsscener er innspilt i flere naturskjønne omgivelser, blant annet Trollstigen, Jotunheimen og Fauske. Noen undervannsscener er innspilt i Mexico.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Litt tynne figurer
Filmen er også tøft klippet av regissøren selv, sammen med Mads Wølner Voss, som driver handlingen fremover uten lange pustepauser.
Kanskje er historien i overkant strømlinjeformet. Den er lynrask og effektiv med å plassere figurene i forhold til hverandre, mens den videre utviklingen mellom dem antydes med sparsommelig dialog.
Jeg skulle likt å vite mer om dem, hvem de er for hverandre og hva soldatlivet i Afghanistan gjorde med dem. Her får vi bare så vidt høre noe om en skolebuss, men ingenting mer. Figurenes bakgrunn blir rett og slett litt tynt skildret.
LES: Anmeldelsen av Oppdrag Dory
Skuespillerne er heldigvis dyktige. Mads Sjøgård Pettersen spiller Adrian som en handlekraftig og litt bråkjekk kar.
Heidi Toinis Charlie er helt klart en av gutta, og spiller troverdig gjennom utfordringene som venter. Benjamin Helstad er også god som den tøffe, mystiske Viktor, som man aner sliter med ettervirkninger.
Jeg liker dynamikken mellom disse tre, men hadde altså ønsket en mer utfyllende historie for en økt forståelse for hvem de er.
Det er ingen hemmelighet at Cave 2 allerede er under planlegging, og kommer på kino i 2017. Derfor kan det avsløres at Cave 1 avsluttes på et punkt der historien åpenbart ikke er helt slutt.
Jeg synes ikke det gjør så mye, for inntil da har Henrik Martin Dahlsbakkens film underholdt meg tilstrekkelig med en god dose spenning, skummel klaustrofobi og en gjennomgående uggen atmosfære.
(Cave avslutter filmfestivalen i Haugesund. Norgespremiere: 2. september).
