Kongefamiliens flukt etter den tyske invasjonen av Norge 9. april 1940 er behørig dokumentert, men regissør Erik Poppes Kongens nei formidler effektivt det store dilemmaet som Kong Haakon måtte ta stilling til i dagene som fulgte.

Det er menneskeskjebnene som står i fokus i denne filmen, som skildrer hvordan vanskelige moralske og etiske valg tvang seg frem i en atmosfære av frykt og forvirring.

Førsteklasses skuespill, gjennomført tidskoloritt, fotografi og effekter av høy kvalitet og dramaturgi med klare linjer og konflikter gjør at Kongens nei blir en svært solid skildring av en avgjørende del av norsk krigshistorie.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Kronprins Olav (Anders Baasmo Christiansen) og Kong Haakon (Jesper Christensen) og resten av kongefamilien søker tilflukt i Kongens nei (Foto: Paradox / Nordisk Film Distribusjon)
Kronprins Olav (Anders Baasmo Christiansen) og Kong Haakon (Jesper Christensen) og resten av kongefamilien søker tilflukt i Kongens nei (Foto: Paradox / Nordisk Film Distribusjon)
Får tysk ultimatum

Åpningsbildet av Kong Haakon VII (Jesper Christensen) med hanskekledd hånd over øynene kan stå som et symbol på hvordan Norge hadde ignorert trusselen fra Europa. Når tyskerne plutselig invaderer, er landet helt uforberedt.

Filmen skildrer godt hvordan konge og regjering må kaste seg på et ekstratog til Hamar, hvordan de splitter seg opp og hvordan en nærmest handlingslammet regjering ser til Kong Haakon for lederskap.

Selv må Kongen ta stilling til et tilbud fra tyskerne som ikke er stort annet enn et ultimatum.

Anmeldelse: Hands of Stone er best når det bokses

Danske Jesper Christensens innsats i hovedrollen kan ikke overvurderes. Man kan nesten ikke tenke seg en bedre Kong Haakon.

Dynamikken mellom ham og Anders Baasmo Christiansen, som også er glimrende som Kronprins Olav, er det mest interessante i filmen.

Kong Haakon er klok og tankefull. Kronprinsen er konfronterende og utålmodig.

Samtidig er dette er god skildring av forholdet mellom en adelig far og hans sønn. De er formelle personer, men man aner at de føler en stor gjensidig respekt og kjærlighet, noe som kommer godt frem i Christensen og Christiansens samspill.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Kong Haakon (Jesper Christensen) må gjøre et vanskelig valg i Kongens nei (Foto: Paradox / Nordisk Film Distribusjon)
Kong Haakon (Jesper Christensen) må gjøre et vanskelig valg i Kongens nei (Foto: Paradox / Nordisk Film Distribusjon)
Spennende skildring

Samtidig trekker Jan Trygve Røyneland og Harald Rosenløw-Eegs godt skrevne manus frem andre nøkkelfigurer for å vise enkeltskjebners viktighet.

Vi møter blant andre kommandant Birger Eriksen (Erik Hivju), som beordrer senkningen av krysseren Blücher, det tyske sendebudet Kurt Braüer (Karl Markovics), som kjemper en håpløs kamp for en diplomatisk løsning, og soldaten Fredrik Seeberg (Arthur Hakalahti), som blir alvorlig såret i trefningen i Midtskogen ved Elverum.

Disse figurene alterneres godt gjennom historien, uten at filmen mister fokuset på sine hovedfigurer.

Anmeldelse: Morgan mangler intelligensen fra sci-fi-sjangerens beste filmer

Begivenhetene som skildres i Kongens nei er kjente. Utfallet er klart. Men det er likevel spennende å se dette skildret. Historien beholder nemlig nerven gjennom hele filmen.

Den tydeliggjør det uforberedte Norges umulige situasjon i møte med nazistenes overlegne slagkraft, hva som sto på spill og hvilke følger Kongen og regjeringens handlinger kunne få.

Det er mulig historien tar seg noen kunstneriske friheter, spesielt i scenen der både Konge og Kronprins rømmer rett gjennom et bomberegn i Nybergsund, men det er lett å tilgi Erik Poppe for å dra på litt.

Kongens nei behandler de historiske begivenhetene med respekt og troverdighet, og er en god historieleksjon som aldri føles som en.

Om FILMEN

Kongens nei
  • Kongens nei
  • Slippdato: 23.9.2016
  • Regi: Erik Poppe
  • Utgiver: Nordisk Film Distribusjon
  • Aldersgrense: 9
  • Sjanger: Drama, Krig

  • Bjørn Ove Strand

    Dette blir en stas å se.

    • Anne

      Håper også det, Baasmo Christiansen har vært en favoritt hos meg siden «Buddy».

      Anne Grid-Olsen

  • Geir Jøsendal

    La oss håpe dette blir en god historieleksjon i den forstand at holdningene bak «Aldri mer 9. april!» igjen blir reell, norsk politikk. Vi trenger et Forsvar som er avskrekkende, men med en klart defensiv profil. En hær med bredde og utholdenhet, støttet av et allestedsnærværende heimevern. Marine- og flystyrker som er tilpasset håndhevelse av suverenitet over eget territorium. Ikke ensidig satsing på offensiv høyteknologi for bruk i mer eller mindre uvettige, offensive aksjoner i deler av verden hvor vi mangler de nødvendige forutsetninger for å forstå følgene av vår inngripen. Jfr. Libya…

  • ola hansen

    «Det er mulig historien tar seg noen kunstneriske friheter». Så hvorfor selge det som en realistisk film basert på en konkret historisk hendelse??? Publikum er sauer uten smak, litt vadmel og litt krig så holder det for ola dunk… hva er bullshit (løgn) og hva er ikke? Er ikke den opprinnelige historien interessant nok? Lei av «historiske» Norske filmer, lær dere å lage gode dokumentarer isteden, men det hadde vel avslørt hvor blodfattig denne historien er. Kongens nei (selv tittelen er lam) er altså en hypotetisk teori hvordan historien «kunne sett ut»…. pass.

  • flyole

    Jeg er spent på om det blir noen kritisk og objektiv diskusjon rundt temaet «Var det så lurt å si nei – hva hadde skjedd om kongen gikk med på tyskernes krav»?
    Kongens bror i Danmark gjorde nettopp dette og unngikk mange tapte liv og ødeleggelser. I følge historiker Øystein Sørensen i VG Helg ville følgende vært utfallet av en avtale med tyskerne:
    – 1250 tape liv kunne vært unngått
    – ødeleggelser/bombing (Elverum, Molde, Bodø, Namsos, Steinkjær, Åndalsnes, Nybergsund) unngått
    – de norske jøder kunne blitt spart slik som i Danmark
    – mindre nazifisering uten NS som regjeringsparti.
    Etter min mening burde konge og regjering tatt konsekvensen av nedbygging av forsvar og manglende hevdelse av nøytraliteten og blitt på sin post. Etter at Norge kapitulerte 10. juni hadde konge og regjering i London uansett ingen myndighet over Norge; dette iht Haag-konvensjonen av 1907. Det ville også spart oss et av verdenshistoriens mest urettferdige rettsoppgjør.
    Lurer på om man i dag 75 år etter evner å tenke nytt og kritisk.

    • Frode Haugsvær Andersen

      Konsekvensen kunne lett blitt at dei allierte kunne tapt krigen. Dei allierte ville ikkje fått kotroll over den norske handelsflåta som mange meiner var avgjerande for at Storbritannia heldt ut mot tyskarane i den kritiske tida før Sovjetunionen og USA kom
      med i krigen.
      Dessutan vart den tyske krigsmakta, først og fremst marinen, såpass svekka av felttoget i Noreg. Noko som kan ha vore med å bidradd til at Storbritannia klarte seg mot tyskarane i de kritisjke fasen då dei var åleine.

    • SveinW

      La oss fortsette… Slik hadde land etter land lagt seg ned for det tyske terrorregimet. Alle hadde lagt seg på knærne for herrefolket og underkastet seg. Europa og etterhvert resten av verden hadde blitt underlagt hakekorset og den nazistiske ideologien hadde fått fritt utløp uten å bli utfordret. Alle andre enn den ariske rase hadde blitt utryddet for lebensraum, og holocaust hadde vært det første utryddelsesprogrammet, som hadde blitt etterfulgt av flere. Nordmenn hadde spart 1250 menneskeliv og noen byer, men hvilken pris måtte andre betalt? Listen på Hitlers bisarre og umenneskelige ønsker hadde ikke stoppet med utryddelsen av jødene!

      Er det virkelig mulig i 2016 å være så grenseløst naiv. Tyskland og nazismen kunne umulig blitt knust av annet enn militær makt. Du føyer deg inn i rekkene av de mange som mener at andre må ta ansvar for vår frihet, selvstendighet og velferd. Vi trenger ikke gå lenger enn til våre politikere som ikke er villige til å betale prisen for et forsvar. Vi hadde råd til langt hardere forsvarsprioritering da vi var et fattig hjørne av Europa, men nå når vi er blitt rike og selvopptatte tar vi friheten for gitt og vil ikke risikere noe. Du skriver som en som er villige til å selge sin familie hvis han har fordel av det selv.

      • flyole

        Takk for svar. Jeg mener at når regjeringen hadde ødelagt norsk forsvarsevne på 30-tallet, så ville det være meningsløst å ofre norske gutter uten våpen og utdannelse kun for å redde sitt eget skinn. Heller bite i det sure eple og si at «vi rota det til, nå må vi være ansvarlige og ta ansvar» I stedet rømte de som vettskremte mus over til England, levde godt i fem år og utstedte lover og forordninger med TILBAKEVIRKENDE kraft, noe som iht til Grunnloven er ulovlig. Den såkalte London-regjeringen hadde INGEN makt og myndighet iht Haag-konvensjonen av 1907; all makt og myndighet går over til okkupanten.

        • SveinW

          Du sitter lik en dåre med eksakt historisk kunnskap og dømmer andre som tok beslutninger under stress og usikkerhet. En kamp er ikke over før den er over, og med ditt utgangspunkt ville Oberst Birger Eriksen aldri ha åpnet ild med det utrangerte Oscarsborg skytset, og kongen, regjeringen og landet ville blitt tatt på sengen. Med ditt utgangspunkt ville finlenderne aldri tatt til våpen mot en voldsom overmakt, – og de ville blitt hærtatt av det stalinistiske terrorveldet, landet hadde opphørt å eksistere som stat, og de hadde aldri fått sin selvstendighet tilbake etter krigen. Stalin og overløperen Kuusinen hadde lagt lite vennlige planer for det finske landet. Hadde din holdning regjert i Finnland hadde landet opphørt å eksistere som stat og det hadde blitt utrenskninger lik det man så i Russland på 30 tallet. Med din holdning hadde verden bøyd nakken for all urett og ondskap og ingen vet hvordan historien hadde sett ut.
          Jeg forsvarer ikke Nygaardsvold regjeringen, hverken før krigen eller i London. Nygaardsvold var passifistisk før krigen og defatistisk under hele felttoget i Norge. Det er en skam for Norge at ikke hele regjeringen ble stilt for riksrett etter krigen, og disse holdningene og verdiene lever videre den dag i dag i mange av våre politikere. Tyskerne tok Norge med 8000 mann i første bølge, i en invasjon som var et sjansespill der de risikerte sin viktige krigsmarine. Det skal ikke være mulig å ta et land med 8000 soldater, men de visste at Nygaardsvold regjeringen hadde de samme holdninger som du argumenterer for, – de ville ikke sloss. Det er disse signalene som er farlige for et land å kommunisere ut over sine grenser. Utenrikspolitikk dreier seg om å gi tydelige signaler om holdning og retning, og over tid stå for dem. Det er nettopp holdninger som du rører opp i som gjør et land utsatt. Man har alltid en hær, – har men ikke en egen har man alltids naboens.
          Noen land har som kultur for å være stolt og selvhevdende, og de ærer de som har reist seg, – stått opp for fellesskapet og kjempet for sitt land. Finland har sin Mannerheim, England har sin Churchill, USA sin Lincoln osv. Noen tok ansvar også i Norge, og i særdeleshet gjelder dette General Carl Gustav Fleisher. Regjeringen Nygaardsvold æret han med å mobbe han til selvmord i England og Arbeiderpartiet ved regjeringen Gerhardsen fortsatte med å skrive han ut av historiebøkene å gjøre han til en person non grata. Dette er offisiell politikk den dag i dag, og da Hæren på eget initiativ lagde den krigshistoriske General Fleishers vei, fra Bardu til Narvik i 2009, var en ulykksalig representant for Arbeiderparti- regjeringen tilstede og åpnet veien. Han gjorde det kunststykket å holde en åpningstale der vedkommende unngikk å nevne navnet «Carl Gustav Fleisher». Det er en skam for landet vårt at det er slike verdier som lever videre i blant oss.

        • MovesLikeJagr

          Norges forsvarsevne ble forresten ikke ødelagt av regjeringen på 30-tallet, den var allerede i dårlig stand. De borgerlige regjeringene på 1920-tallet – grunnet dårlige økonomiske kår og en antimilitaristisk stemning i kjølvannet av 1. verdenskrig – valgte ikke å investere nevneverdig i forsvaret. Arbeiderpartiet gjorde heller ikke noe grunnet deres antimilitaristiske holdninger og deres fokus på sosiale reformer, men Nygaardsvold-regjeringen valgte faktisk (godt nok motvillig) å øke forsvarsbudsjettene i siste halvdel av 1930-tallet grunnet den økte tyske trusselen. Desverre for Norge kom disse endringene for sent.

    • Lars Sund

      Det er helt greit å stille spørsmål ved hva annet man kunne gjort, og alt for mange pleier å le av at danskene overga seg så fort (som oftest folk som egentlig ikke har peiling på danskenes krigs- og okkupasjonshistorie).

      Men det er ikke gitt at Norge hadde muligheten til å få det slik som i Danmark. Hitler insisterte på at Quisling og NS skulle styre i Norge. Det var et viktig punkt i det ultimatumet kongen ble gitt, og som han sa nei til.

      • flyole

        Ja, men hva ville vært verst: Quisling eller Terboven?

        • Lars Sund

          Det kan man jo spekulere på, men det smaker veldig av etterpåklokskap. Det var ikke et valg mellom Quisling eller Terboven kongen ble tilbudt.

          Valget han ble tilbudt var å overgi seg og utpeke en regjering uten parlamentarisk grunnlag, eller å beholde den parlamentariske regjeringen og fortsette kampen. Poenget er at Norge i utgangspunktet ikke fikk like «gunstig» tilbud som danskene.

          • flyole

            Gunstig eller ikke gunstig; ingen tvil om at mange liv kunne vært spart utifra de rådende forhold. Danskene er jo kjent for å være mere realister enn vi i Norge. Og 10. juni var jo krigen over for norges vedkommende.

            • Lars Sund

              Med all respekt å melde, så tror jeg at jeg ikke kan si meg enig i en eneste av de tre setningene du skrev der. 🙂 Men jeg skjønner hovedpoenget ditt, og professor Øystein Sørensens vurdering skal man jo ta på alvor. Jeg sjekker gjerne ut det han har skrevet.

            • MovesLikeJagr

              «Danskene er jo kjent for å være mere realister enn vi i Norge».

              Danmark var besatt etter 4 timer, og kunne grunnet deres strategiske posisjon ikke utøve noen nevneverdig motstand (selv om de kjempet tappert i Sønderjylland og i København). Danmark var aldri hovedmålet for operasjonen, men skulle sikres for å støtte operasjonene mot Norge. Tyskerne var derfor fra start tilbøyelige til å tilby danskene fordeler (dansk kontrol over politikken, selvstendig hær mm.) i bytte mot at de oppga kampene raskest mulig sånn at tyskerne kunne fokusere på Norge.

              Dessuten var tyskernes ikke de eneste som var interesserte i Narvik og jernmalmen. Britene var like interesserte i å kontrollere Narvik, for dermed å forhindre at tyskerne fikk jernmalmen. Britene, franskmennene og polakkene hadde dermed uansett hva gått i land i Norge og dermed forlenget kampene.

    • Bjørn Kanstad

      1250 tapte liv? Eksempler på ødeleggelser? Hvor kommer dette tallet fra? Og hvorfor trekkes her en strek i Trøndelag? Bare i slagene om Narvik i april – juni 1940 (inkl. hele «teateret» rundt, dvs fra Helgeland og nordover) var det snakk om over 8000 falne (inkl. tyskere), og nesten 1000 nordmenn (de fleste militære). Det var bare i en region, og i løpe tav noen få uker i 1940. Tyskerne mistet på få dager flere krigsskip og ubåter, bl.a. 10 av sine nyeste destroyere (krigsskip på ca 3000 tonn), en avgjørende svekkelse av deres marine foran en påtenkt invasjon av England, og de måtte bruke store ekstra ressurser våren og forsommeren 1940 på å unnsette invasjonsstyrken i Nord-Norge. Nei, hadde kong Haakon bøyd av slik som danskene, og general Fleischer hadde fått ordre om å holde seg i ro av en ikke altfor stridsdyktig Otto Ruge, er det ikke bare mulig men faktisk sannsynlig at forløpet og resultatet av den andre verdenskrig hadde blitt ganske annerledes.

      Er forresten spent på å se filmen. Slutter den med klisjeen om ventingen på skipsevakuering fra Møre 30. april (kongebjørka i Molde), eller får filmen med seg at konge og regjering faktisk evakuerte til Tromsø og satt der helt til seieren i Narvik 28. mai og videre til 7. juni da engelskmennene bestemte seg for å trekke flåtestøtten tilbake fra Nord-Norge, for å bistå i evakueringen fra Dunkirk?

      • Lars Sund

        Tror ikke den varer lenger enn de tre første døgnene.

      • flyole

        Opplysnigene stammer fra artikkel i VG Helg 3. sep. 2016 (Hvis kongen hadde sagt ja).

        Tror man tillegger Storbrittanias rolle og betydning under 2. verdenskrig en altfor stor rolle. Hitler ville vel i det lengste unngå å invadere UK (ref. Dunkirk-stoppordre) fordi han ville slutte fred med UK. Hovedfienden var jo Sovjet.
        Det er vel ingen tvil om at tyskernes to-frontskrig var det som avgjorde utfallet av krigen

    • Jon Opseth

      Det er interessant å sammenligne Danmark og Norge. Danmark, med sin regjering i behold, fikk laget avtaler for sine jøder, som ble sendt til Theresienstadt, slik at de unngikk å bli sendt videre til konsentrasjonsleire. Regjeringen var altså i stand til å forsvare og forhandle for en utsatt gruppe. Krigshandlingene i Narvik, med utskiping av jernmalm, hadde nok kommet uansett hva kongen (og regjering) hadde valgt.
      Christian X i Danmark var nesten to meter høy. Han må unektelig ha gjort et sterkt inntrykk ridende på hest gjennom Københavns gater. Hans innsats for å holde moralen oppe hos det danske folk var i vert fall synlig.

    • MovesLikeJagr

      Problemet med å sammenligne Norge og Danmarks situasjon var at de strategisk sett var forskjellige.

      Hovedmålet for Weserübung var å sikre norsk jernmalm i Narvik (og, sekundært, flåtebaser langs norskekysten), mens Danmark kun skulle sikres for å sikre oprerasjonen i Norge. Tyskerne hadde endda vurdert at Weserübung-Süd kun skulle omfatte Jylland, men endret dette senere til å dekke hele Danmark. Tyskerne regnet med, grunnet Danmarks utsatte posisjon, at man ikke behøvde å yte maskimal militær innsats, da de forventet at danskene ville innse deres håpløse situasjon og inngå en avtale.

      Selv hvis Norge kapitulerte på samme måte som Danmark og fikk beholde kong Haakon VII og regjeringen Nygaardsvold, så må man ikke overse at britene ville intervenere i Norge sammen med franskmennene og polakkene for å forhindre at Narvik og jernmalmen falt i tyskernes hender – dette var også det opprinnelige målet for deres planlagte intervensjon i den finsk-sovjetiske Vinterkrigen (sammen med Kiruna i Sverige). Selv hvis regjeringen hadde kapitulert, hadde kamphandlinger mellom tyskerne og de allierte på norsk jord stadig ha funnet sted, og enkelte steder med norsk deltagelse (Fleischer i Narvik), og dermed både bombinger, sivile og militære tap.

      Tyskernes etterfølgende okkupasjon hadde dermed stadig vært hardere enn i Danmark.

  • Alt for Norge – fortsatt Kongens motto og valgspråk. Leve monarkiet!

    • flyole

      «Alt for Norge – i England» må ha vært kongens valgspråk i 1940

      • Christian Christiansen

        Han ga sitt valgspråk i 1905

  • jo

    Utgangspunktet at Norge var uforberedt er ei myte. De siste 5 årene før krigsutbruddet brukte Norge ca 25 prosent av BNP på forsvaret ( idag håper en å komme opp i 2 prosent ). Mest brukte en i 1939. Men mytebygging er en del av den politiske indoktrineringen så det er vel ikke underlig at det dukker opp her igjen.

    Officer korpset i Norge var ekstremt dårlig og nazifisert. De fleste høyere officerer hadde store sympatier med Hitler Tyskland og det forventede oppgjøret med bolsjevikene I Sovietunionen. Over 60 prosent av de høyere offiserer i 1940 meldte seg under krigen inn i NS. Det er ikke underlig at motstanden gikk som det gikk.

    mvh
    Jørgen Larsen

    • Lars Sund

      At man brukte mye penger på forsvar i 1939 er ikke bevis på at man var godt forberedt i 1940. Man kjøpte eksempelvis nytt antiluftsskyts sent i 1939, men dette var ikke ankommet da tyskerne angrep i 1940. Og Oslo ble erobret av tropper som ankom med fly…

      At mange offiserer meldte seg inn i NS i løpet av krigen er heller ikke bevis på at de gjorde en dårlig innsats under felttoget i 1940. Bring fram eksempler på avgjørelser eller unnlatelser i 1940 og årene før, ikke hva som skjedde under okkupasjonen.

    • Lars Sund

      Det at man brukte mye penger på forsvaret i 1939 er ikke bevis på at man var godt forberedt i 1940. Eksempelvis kjøpte man sent i 1939 nytt antiluftskyts til å beskytte Oslo med, men dette var ennå ikke blitt levert da tyskerne kom. Og de tyske soldatene som inntok Oslo i april 1940 kom nettopp med fly…

      At mange norske offiserer meldte seg inn i NS under okkupasjonen er heller ikke bevis på at det norske offiserkorpset gjorde en dårlig innsats under invasjonen i 1940. Motivene for å melde seg inn i NS kan ha vært svært varierte, for eksempel. Dersom du vil så tvil om det norske offiserkorpsets innsats før og under angrepet på Norge, så får du vise til handlinger, avgjørelser og unnlatelser som fant sted før og under angrepet, ikke etter.

      (Denne posten måtte jeg skrive på nytt fordi den første ble slettet av NRK. Jeg lenket til et konkret eksempel på en norsk offiser med tidligere NS-sympatier, som valgte kongen og regjeringen framfor Quisling da det gjaldt som mest. De som er interesserte kan lese om oberst Hans Sommerfeldt Hiorth i på side 92-93 i «Kongens Krig» (Jacobsen 2012)

      • jo

        Ingen ting er bevis, men det finnes indikatorer som sannsynliggjør konklusjoner. En slik sterk indikator er forsvarsbudsjettet. Det er elementært. Enkelt historier om enkeltpersoner er også indikatorer, men mye svakere. Dess flere enkelthistorier en finner dess mer kan en sannsynliggjøre en hypotese. Men den må stemme med sterkere indikatorer.

        Når det gjelder aprildagene 1940 må en nesten være blind for ikke å se hvordan offiserskorpset sviktet. En hadde siden 1800 tallet satset milliarder av kroner på sjøfestninger inn til de store byene. Når fienden kom ble det omtrent ikke løsnet ett skudd fra noen av de. Den ene som løsnet fra Oscarsborg ble etter krigen stilt for krigsrett. De norske sjøfestningen kunne med letthet senket hele den tyske flåten. Den tyske slagplanen for å ta Norge var basert på galskap og/eller kunnskaper om/forbindelser i det norske offiserskorpset. Mangel på militær ledelse gjorde at de fleste sjøfestningene lot de tyske skipene passere. Ett annet eksempel: Norge hadde marineskipene sine j Horten blant annet. Selv om det i dagene før 9. april ble meldt om tyske skip i Oslofjorden var de ikke utenfor havneområdet. Det endte også med at de ble overlatt til ett 100 talls tyskere som ba de om å overgi seg. Slik er det eksempel på eksempel. Når så den samme gjengen som skulle organisere forsvaret av Norge mot Tyskland seinere massivt meldte seg inn i NS skjønner en bedre det som skjedde. Dette er aldri noe bevis og aldri noe dom over alle offiserer, men det er en sterk indikasjon på at det ikke var det at Norge var uforberedt som var hovedgrunnen til at det gikk galt aprildagene.

        Mvh
        Jørgen Larsen

        • Sverre Pettersen

          Hei,
          Dette blir feilslutning på feilslutning.

          Det er riktig at de norske offiserene stort sett var konservative, selvsagt, siden de som velger en militær karriære i et «forsvar» nesten per definisjon ønsker å «konservere landet», og derfor var i mer eller mindre åpen konflikt med Nygårdsvoll sin arbeiderpartiregjering. Her må man huske at arbeiderpartiet sin politikk i mellomkrigstida hovedsaklig var for internasjonalisering, som alle europeiske arbeiderbevegelser på denne tiden, og imot nasjonal konservering som de mente var en fortsatt undertrykking av arbeiderne. Arbeiderpartiet så på militæret hovedsaklig som et instrument for underkuing av arbeiderne, blant annet grunnet bruken av militæret under Menstadslaget. De var derfor igrunnen motstandere av å ha et militært forsvar overhodet.

          Med dette som bakgrunn er det ikke vanskelig å forstå at kommunikasjonen mellom offiserer og regjering var dårlig og på grensen til ikke-eksisterende. Og når det gjelder de kritiske aprildagene i 1940 var det faktisk ikke-eksisterende kommunikasjon som var et av hovedproblemene. Generalstaben fikk ikke innblikk i de meldingene regjeringen fikk om tyske militære aktiviteter. Politikerne diskuterte, men ikke med offiserene, og de henvendelsene generalstaben kom med om mobilisering og iverksetting av tiltak ble kategorisk avvist av politikerne. Generalstaben var derfor blant de aller siste nordmenn som fikk beskjed om at Norge var under angrep. Det norske forsvar var bygget opp med en forutsetning om at regjering skulle informere og instruere generalstaben, og at generalstaben deretter skulle beordre stående styrker.

          Regjeringa sendte en begrenset mobiliseringsordre til generalstaben per brev. Den kom fram to dager etter at vi var angrepet. Da blir det temmelig upassende å snakke om at offiserkorpset sviktet. Alle norske offiserer var nødt til å handle på eget initiativ, imot stående ordre og selvsagt med en trussel om krigsrett hengende over seg den 9 april. For de fikk aldri noen ordre fra norske styresmakter. De norske offiserene viste stort sett at de var tro mot den regjeringa som ikke hadde noen tro på dem. Det er umulig å ikke legge hovedansvaret for den elendige norske innsatsen 9 april på regjeringa. Særlig sett nå i ettertid.

          • jo

            Når en ikke vil se fakta i øynene da svikter også analysen og unnskyldningene. Og ikke leser du helt hva jeg skriver. Jeg har ikke hevdet at offiserskorpset var konservativt. Og jeg har heller ikke sagt at forholdet mellom regjering og forsvaret var godt. Jeg har heller ikke sagt at regjeringen er uten ansvar for kaoset som rådet i aprildagene. Men det var nå engang heller ikke tema.

            Problemet i Norge er at folk lever i den store myten at en brukte lite på militæret forut for krigen. Sannheten er en brukte altså 25 % av BNP på forsvaret. Ikke bare er det historisk høyt, men til de grader underkommunisert i det norske samfunn. I løpet av noen tiår håper Norge idag å komme opp i 2 prosent av BNP. Mye av pengen ble selvsagt en feilsatsing som mesteparten av det en driver med idag er. Men en brukte så mye penger på militæret at det ikke var mulig å ikke gjøre feil investeringer.

            Det blir nærmest latterlig når en skal forsvare elendigheten knyttet til sjø festningene og marinen. Dette er enheter som hadde klare instrukser å forholde seg i tilfeller hvor Norge blir angrepet. Å tro at en regjering skal vedta hva en skal gjøre når tyske krigsskip sklir inn i ly av mørke er å tro på julenissen. Norge hadde en nøytralitetsinstruks. Den ble ikke fulgt. Den ga alle fullmakter en trengte om skip ikke stanset ved varselsskudd.

            Norge hadde en marine. Den klarte altså ikke løsne omtrent ett eneste skudd selv om de var fult ut bemannet og krig mot Tyskland var erklært.

            Generalstaben maste omtrent hele siste året om mobilisering. Men de plassene hvor regulære norske tropper stod mobilisert med mange mann valgte en å nedlegge kampen og overgi seg.

            Tyskland okkuperte Norge med tilsammen 9000 menn. Altså hele operasjonen var nærmest en bløff. Forsvaret var tross rekordstore budsjetter lamslått. Omtrent alle prosedyrer sviktet.

            Men mytene kommer ikke til å forsvinne før den indoktrinerte generasjonen dør ut. Slik har det vært etter de aller fleste kriger. En trenger ett par generasjoner før sannheten ikke er skjult av samtids ideologien lenger.

            mvh
            Jørgen Larsen

            • Lars Sund

              Kan du gi en kildereferanse eller link til hvor man kan lese mer om det 25%-tallet? Det høres unektelig veldig høyt ut.

            • Sverre Pettersen

              Hei,
              Nå er det ikke slik at man kan betale seg til et forsvar. Helt siden første verdenskrig hadde regjeringene kutta ned på forsvaret og fjernet de menneskene som forsvaret bestod av. Det er riktig at arbeiderpartiregjeringa plutselig bevilga mer penger til forsvaret, og det var nok særlig fordi Sovjetunionen angrep Finland, men det fantes ikke menneskelige ressurser lenger i forsvaret til å utnytte disse bevilgningene. Og det fantes ikke politisk vilje til å la militæret bestemme hva pengene skulle brukes til heller. Det var den grunnleggende mistilliten mellom forsvaret og styrende politikere som forgifta hele den norske forsvarskampen. Arbeiderpartiet var grunnleggende for nøytralitet og store deler av arbeiderpartiet ønsket ikke at vi skulle forsvare oss under noen omstendighet. Det var først i 1941 at de gikk vekk fra samarbeidslinja med de tyske okkupantene. Et forsvar som ikke har politisk støtte er ikke et forsvar. Det er en lekse vi burde lære også i dag.

              • jo

                Igjen må en forholde seg til fakta. Arbeiderpartiet i regjering fant ikke plutselig ut at de skulle øke bevilgninger til forsvaret. Det var en jevn økning hele tiden i tråd med ett økende trusselbilde. Her er tallene :

                Årstall Totale utgifter Forsvarsutgifter %-andel til Forsvaret

                1935/1936 458 827 000 40 198 000 8,76 %

                1936/1937 525 013 000 45 775 000 8,72 %

                1937/1938 572 135 000 52 664 000 9,20 %

                1938/1939 675 585 000 67 306 000 9,97 %

                1939/1940 624 631 000 75 053 000 12,02 %

                Det er heller ikke riktig at nøytralitetslinja var forbeholdt Arbeiderpartiet. Norsk politikk på dette området var uavhengig av hvem som var i regjering. Den stod fra før 1. verdenskrig.

                En ser lett av disse tallene at det er ei myte at Norge ikke brukte penger på forsvaret. Med de vanskelige økonomiske tidene en hadde lå forsvarsbudsjettene så høyt som omtrent det var mulig. Tallene er ikke lett tilgjengelige ( ei myte skulle selges ) så det er ikke rart at de fleste bommer i sin forståelse av hva som skjedde i årene før Tyskland angrep. Tallene stammer fra statisk årbok for Norge.

                mvh
                Jørgen Larsen

                • Sverre Pettersen

                  Hei,
                  Disse tallene kan godt være rett. Men det er fortsatt feil det du sier, fordi et forsvar er ikke snakk om penger. Et forsvar er noe helt annet. Forsvarsreformene i 20-årene og begynnelsen av 30-årene gjorde det umulig å bygge opp igjen forsvaret på slutten av 30-årene til tross for økte bevilgninger. Økte bevilgninger hadde dessverre liten effekt på forsvaret i slutten av 30-årene.

                  Bevilgningene til forsvaret kommer også i hovedssak fra stortinget, mens måten de brukes på i stor grad styres av departement og regjering. Forsvarsministeren er særdeles viktig for dette arbeidet, men Nygårdsvolls forsvarsminister hadde ingen gjennomslagskraft hverken i regjering eller generalstab. Regjeringen hadde generelt liten erfaring, og var særdeles lite skikket til å håndtere forholdene i opptakten til andre verdenskrig.

                  Det er selvsagt rett at arbeiderpartiet ikke var de eneste som gikk inn for nøytralitet, og slett ikke de eneste som gikk inn for å bygge ned forsvaret. Det var i det hele liten forståelse for at norsk nøytralitetspolitikk krevde et enormt forsvar for å kunne forsvare nøytraliteten. De norske mobiliseringslagrene hadde i tillegg blitt sabotert på regjeringens ordre for å hindre at militæret kunne settes inn i arbeidskonflikter og liknende, og regjeringen hadde ikke engang giddet å informere forsvaret om dette eller rette opp igjen dette før krigen. Så mange tusen nordmenn som faktisk ble mobilisert fikk aldri utdelt noen fungerende våpen. Det var en av grunnene til at noen av offiserene valgte å ikke å gå inn i strid. De var forrådt av egne styresmakter. Dobbelt forrådt når de seinere også blir beskyldt for ikke å yte nok motstand med de brukne geværene.

                • Lars Sund

                  Så du hevdet at man brukte 25% (!) av BNP (!!!), mens det faktiske tallet var 12,02% av statsbudsjettet. Nå blir det fristende å stille spørsmål ved påstanden din om at 60% av offiserene meldte seg inn i NS også.

                • jo

                  Du skriver 3 setninger og forstår tydeligvis ikke hva du selv skriver. BNP og prosent andel av utgifter i budsjettet er ikke det samme. Selv om forvirringen er helt total, en ikke klare å slå opp noe og tre utropstegn på noe som er elementært er det lov å skaffe seg kunnskap før en blamerer seg. BNP går på verdiproduksjonen i landet , mens ett statsbudsjett er er oversikt over inntekter og utgifter en planlegger å bruke i neste periode.
                  Kanskje du heller skulle brukt tid på å lese deg opp istedenfor å blamere deg selv og hva du tror på. BNP er en beregnet størrelse, så det er letter å forholde seg til utgiftssiden i statsbudsjettet. De tallene viser det samme som jeg tidligere hevdet:

                  1. Det er ei myte at forsvaret ikke fikk mer og mer penger gjennom 30 årene. Arbeiderparti regjeringene bevilget mer penger enn de tidligere borgerlige regjeringer. Og det var økende. I 1939 bruker en mer enn i 1938 o.s.v.

                  2. Det er ei myte at ikke det er store summer som ble brukt. De brukte så mye som var mulig å bruke og det er omtrent ingen år en har brukt mer.

                  Jeg skjønner dette er tungt å ta til seg av mange grunner, men det er nå engang virkeligheten.

                  Tallet om 60 prosent er lett å sjekke. Men du velger å tro istedenfor sjekke. Det er nemlig noen som har telt. Men igjen det er tragiske tall så det er ikke unaturlig å fornekte de.

                  mvh
                  Jørgen Larsen

                • Lars Sund

                  Jaja, jeg skal gjerne innrømme at jeg hverken har utdannelse eller mye kunnskap om økonomi. Du får prøve å være litt pedagogisk da? Skal vi se om vi har dette riktig: Du sier først at man brukte «25 prosent av BNP på forsvaret». Så legger du fram statistikk som sier at man på det meste brukte (eller planla å bruke) «12,02%» av utgiftene i statsbudsjettet på forsvaret. Er dette (25% og 12%) to forskjellige tall, eller bare to måter å omtale det samme tallet (75 053 000) på?
                  For hvis du hevder at det er sistnevnte, så virker det på meg som om du sier at det norske statsbudsjettets utgifter var dobbelt så store som landets totale BNP, og det høres litt rart ut.

                  Bevisbyrden ligger forresten på deg når det kommer til 60%-tallet, ikke meg. Hvis du faktisk vil overbevise noen med disse postene dine så holder holder det ikke å si at det er «lett å finne» og så forvente at vi skal gjøre letearbeidet for deg.
                  Og uansett om tallet var 60% eller whatever, så er det ikke bevis for at samtlige av de innmeldte offiserene var nazister og landsforrædere, slik du fremstiller det. Det har flere her påpekt ovenfor deg, uten at du har giddet å forholde deg til den innvendingen.
                  I følge Dagbladet har historiker Lars Borgersrud har kommet til at antallet offiserer i NS var litt over 20%, ikke 60, slik du hevder. (google «Hver femte offiser valgte fienden» for å finne artikkelen) Hvordan forholder du deg til Borgersruds telling?

                • jo

                  For det først skrev jeg ikke på dette forum for å bevise noe. Jeg vil bare arrestere myter som av ulike årsaker er gjenganger i debatten om 1940.
                  Jeg tror ikke det er lett å bevise noe for noen. Folk flest tar ikke kunnskap innover seg. De tror hva de vil uansett. Tall vil en uansett bestride ved å vinkle problemstillingene annerledes. Tall er ofte beregnede størrelser og en stiller bare ett nytt spørsmål ned i detaljene. Det er veldig belysende ei setning fra deg:

                  «Og uansett om tallet var 60% eller whatever, så er det ikke bevis for at samtlige av de innmeldte offiserene var nazister og landsforrædere, slik du fremstiller det. »

                  Hvorfor skal en da bevise tallet 60 prosent? Det spiller ingen rolle for deg fordi uansett kan en ikke vite hva de egentlig mente eller hva de egentlig tenkte.
                  Tallet 60 var for meg bare en indikator på at det var en mye større andel av høyere offiserer som var tyskervennlige enn resten av befolkningen ( Legg merke til jeg skriver høyere offiserer. Ord er viktig ). 20 prosent av alle offiserer er en lignende indikator og støtter under det samme. Men selvsagt en høyere prosent på høyere offiserer er en sterkere indikator enn en lavere prosent alle offiserer.

                  Utgiftsposter i statsbudsjettet og andel av BNP er to helt forskjellige tall og uttrykker to helt forskjellige ting. Det er en for lang innføring å ta i ett slikt innlegg. Og det er ikke viktig. Om forsvarets andel av bruttonasjonalproduktet hadde vært 9 prosent hadde det vist det samme. Myten om forsvarets nedbygging er like falsk med 9 prosent som med 25 prosent av BNP. Det er ett så stort tall uansett at myten er falsk. De som har regnet på BNP må gjøre noen vurderinger rett og slett fordi en har ikke detaljert nok data. De har nok gjort det så samvittighetsfullt som mulig , men likevel kan tallet være feil. Men det skal være ekstremt feil for at mytene skal være riktige. Det er lettere å belyse det med utgifter på statsbudsjettet dersom en ønsker å kvalitetsikre tallene som indikator. De tallene finnes i offisielle tall. For å sett tallene i perspektiv. Forsvarets andel av utgiftene i statsbudsjettet er idag litt over 3 prosent. Når en brukte 12 prosent i 1939 må en skjønne at mytene om neglisjering av forsvaret ikke er sanne. De brukte mye penger på forsvaret og så mye som mulig i fredstid. Det var andre ting som sviktet. Ikke viljen til å bruke penger.

                  Borgersruds tall på 20 prosent har jeg sett flere plasser. Det er sikkert riktig. Men det er andelen av høyere offiserer som er ekstremt stor.

                  mvh
                  Jørgen Larsen

                • Lars Sund

                  Jeg er helt enig i at korrekt bruk av ord er viktig. Det samme går for tall.

                  Derfor vil jeg gjerne spørre: Hva legger du egentlig i «høyere offiserer»? I Dagblad-artikkelen som jeg omtaler, står det at «Gruppen som Borgersrud har tatt for seg er på 648 personer: offiserer og Norges militære nøkkelpersoner med kapteins grad og høyere, folk med faktisk kommandomyndighet.» Og han har altså kommet fram til 20 prosent.

                  Så da lurer jeg på hva du legger i «høyere offiserer»? Denne gruppen hvor det var 60 prosent NS-medlemmer, er det en gruppe på ti personer? Hundre? Er det hæren, marinen? Generalstaben? Begrunn helst utvalget.

            • Sverre Pettersen

              Du skriver at offiserkorpset var nasifisert, men det er feil. Det er heller ikke noe grunnlag for å hevde at de norske offiserene i særlig grad lot sin politiske overbevisning hindre dem i å kjempe mot Tyskland. Tvert imot har vi mange eksempler på det motsatte, for eksempel Jonas Lie. Den norske kapitulasjon i juni 1940 ble av veldig mange nordmenn under krigen tolket som at krigen mellom norge og tyskland var over. Først etter 1945 har den blitt tolket hovedsaklig anderledes. Mange norske offiserer dro seinere til Finland for å slåss mot Sovjetunionen – de var ikke nasister av den grunn.

              • jo

                Du må kunne forholde deg til at 50-60 prosent av høyere offiserer i Norge i 1940 meldte seg inn i NS i løpet av krigen. En trenger ikke alle forklaringene, Det er bare å forholde seg til fakta og ikke myter.

                mvh
                Jørgen Larsen

                • Sverre Pettersen

                  Alle norske offiserer som ikke meldte seg inn i NS eller tyske styrker ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland i fellesskap i 1942 eller 1943, husker ikke helt når. Mange valgte konsentrasjonsleir og mange døde i Tyskland, men noen valgte istedet å melde seg for krig i Finland mot Sovjetunionen. Fullstendig håpløst å kalle offiserskorpset for nasifisert når realitetene er som de var dengang.

  • Sjarlatan

    Er dette en internasjonal terningkast fem eller norsk terningkast fem, som tilsvarer internasjonal treer?

    • Andre

      Hvordan kaster man en internasjonal terning som norsk anmelder? Engasjerer en robot, uten følelser f.eks?

      • Erlend Palm

        Det er ikke verre enn å legge fra seg stoltheten litt. Uten å ha sett Kongens nei så hadde jeg ikke hatt noe problemer med å peke ut hvor svulstige og dårlig spilte andre norske storfilmer (Max Manus, Kon Tiki…) er. Gi meg en norsk film som ser på Norge med skråblikk heller enn ståpikk så skal jeg vurdere å betale for kinobilletten.

        • Andre

          Å legge fra seg stoltheten litt ville vært både fullstendig tåpelig, meningsløst og ikke minst det samme som å forsømme sine egne norske røtter og følelser. Klarer du dette er du en robot, ikke menneske.

          MEN jeg skjønner jo godt hva du mener selvfølgelig, problemet og utfordringen min blir å ta deg seriøs både fordi du ikke har sett filmen, samt jo bruker akkurat samme følelsesregister når du syns norske filmer er dårlige (jeg tror du mener minst like mye ‘kleint’ siden det er nordmenn og ikke amerikanere f.eks).

          Den kunstenriske friheten Poppe har tatt i bl.a. skildringen av Haakon og Olav her, i å sette dem opp imot hverandre med diskusjoner, småkrangler, m.m., er absoslutt eksempel på skråblikk og et aldri så liten dristig grep fra regissøren. Men, slikt vet du jo ikke noe om, fordi du ikke har sett filmen enda.

          At du dømmer en film ut i fra plakaten får du ta på din egen regning.

          • Erlend Palm

            Til mitt forsvar så anser jeg meg selv om et menneske og ikke en robot. Vet ikke om du har vært på førpremiere og dermed har noe bedre grunnlag enn meg til å snakke om hvilke kunstneriske friheter som er tatt eller ikke tatt i Kongens nei, men jeg går inntil videre ut ifra at vi har samme grunnlag for å hylle eller kritisere filmen.

            Og «forsømme sine egne norske røtter og følelser»—vær så snill. Jeg er født og oppvokst i Norge og jeg får fortsatt en dårlig følelse i magen av tjukt påsmurt nasjonal stolthet.

            Vi får se filmen begge to og ta fra den det den måtte gi oss, men jeg har en mistanke om at det blir mer heltedyrking enn fortellerkunst denne gangen også.

            • Andre

              Kjære deg. Hva med å bare slutte og spekulere så lenge du ikke har sett filmen enda? Jeg trodde virkelig du hadde forstått at jeg hadde sett filmen siden jeg henviste til skildringen av Haakon og Olav i filmen? Jeg har sett filmen på pressevisning.

              Hvordan definerer du ‘tjukt påsmurt nasjonal stolthet’? Hvor går grensen, mellom saklig nasjonalisme, følelser, stolthet og fordommer? Tror grensene der er veldig individuelle og subjektive gitt.

              Generelt; at du får mer creeps av slikt enn å synes det er positivt er nå greit nok, men hva med å slutte og svartmale slik, heller omfavne en mellomting, slik denne filmen faktisk gjør?

              • Erlend Palm

                «Kjære deg»? Hjelpes. Nå er du fryktelig defensiv. Kommentaren min handlet ikke spesifikt om Kongens nei (selv om jeg ikke synes det er helt urimelig å gjøre seg opp et inntrykk av en film uten å ha sett den; uten en bransje som levde av å gi folk disse inntrykkene hadde ikke du hatt en pressevisning å gå på), men at nasjonalisme på generell basis er et billig grep og er generelt veldig tilstedeværende i norsk storfilm i forhold til øvrige filmindustrier som i likhet med vår tross alt har frie tøyler til å uttrykke seg.

                • Andre

                  Defensiv som i ‘høflig’ tenker jeg vi sier. Som sagt, hvor kommer engasjementet ditt mot film du ikke har sett hen fra? Det er pr. definisjon meningsløst.
                  Du får nasjonalisme til å virke som noe totalsvart, det er det jeg reagerer på, ikke alle nyansene i mellom en slik svartmaling og faktiske sjarmerende og rørende mengder nasjonalisme som jeg altså virkelig synes denne filmen er meget god på. Dette fordi jeg altså har sett den.

                  At du omtaler andre filmindustrier, som f.eks Hollywood, som noe mindre nasjonalistisk enn norsk, lar jeg bare stå usagt. Det trengs ikke å kommenteres en gang.

                  Til slutt; Selvsagt vil en overdreven bruk av nasjonalisme oppleves som et billig grep, gitt at dette nærmest er det eneste grepet som brukes. Det er det derimot aldri, spesielt ikke i ‘Kongens nei'». Gå heller på kino gutt, få deg en digg opplevelse. 🙂

                • Erlend Palm

                  Akkurat Hollywood har du så klart helt rett i at kan være superpatriotisk på sitt verste, men vi nordmenn er til gjengjeld ganske flinke til å himle med øya av det mens vi ser gjennom fingrene med f.eks. Max Manus. Nå skal det sies at amerikansk film (særlig utover de aller største og dyreste filmene) er såpass mangfoldig og variert at for hver Transformers så er det en Eye in the Sky, og for hver American Sniper så er det en 99 Homes. Jeg skulle ønske det ikke var like langt mellom hver Den brysomme mannen eller Oslo, 31. august (dessverre mistolket som en bisarr hyllest) her til lands.

                  Jeg skal se mye på kino i høst, men Kongens nei får vente til den kommer på leie. Ikke fordi jeg har bestemt meg for å ikke like den, men fordi den på lik linje med mye annet på Nordisk Film Kinos program i Oslo rett og slett ikke frister.

                • Andre

                  Kunne forsåvit ikke vært mer enig! Det ER alt for mye dvaskt publikumstekkende film når det for en gangs skyld lages en storfilm her til lands, absolutt. Til og med «Bølgen» var jo skremmende streit i karakterer og forutsigbarhet rundt disse, selv om filmen også hadde andre store kvaliteter. Jeg synes likevel «Kongens nei» er et flott eksempel på en film som klarer å løsrive seg litt fra det stempelet, og derfor mener jeg altså at den ikke fortjener «Max Manus»-stempelet så sterkt. Poppes andre filmer regner jeg jo med du har sett, og kanskje også til og med likt? Har du da virkelig enda ikke troen på Poppes «Kongens nei»?

                  Rent tematisk gikk heller ikke jeg til kinoen med store forhåpninger om «Kongens nei», det kan jeg love deg. Er mildt sagt møkka lei «Kampen om tungtvannet» og liknende streite filmer og serier. Desto mer gledelig var det at Poppes film var godt over pari her. 🙂

                • Erlend Palm

                  Vet du, jeg har faktisk ikke sett noe av Erik Poppe siden Hawaii, Oslo. Jeg syntes den var helt OK (selv om det er så lenge siden at jeg godt mulig hadde likt den bedre nå), men har hørt mye bra i hvert fall om De usynlige. Bare at Kongens nei bærer et litt tydelig kunstnerisk preg av regissøren sin skiller den jo i så fall litt fra andre storfilmer og gjør den mer interessant, så kanskje jeg rett og slett skal starte med De usynlige og Tusen ganger god natt og ta det derfra!

                • Simon Y. Cools

                  De Usynlige var veldig gripende, synes jeg.

                • Andre

                  De Usynlige og Tusen ganger var sterke filmer først og fremst pga de sterke karakterene, noe også Poppe klarer med Kongens nei. At filmen er patriotisk skulle da også bare mangle, gitt tematikken og handlingen. Kjente jeg ble veldig gald for at det nettopp var Poppe som gjorde Kongens nei, og ikke visse andre regissører!
                  Se hans filmer du, det vil du ikke angre.

            • ausfi

              Jeg såg filmen idag med mange hundre andre på slottsplenen men såg ingen hjeltedyrking, bare mennesker i flykt, ofte i dødsfare, som prøvde fatte vanslike beslut.

        • Simon Y. Cools

          Haha, for en suverent formulert kommentar!

    • RG

      Se den og bedøm selv. Tviler på at du blir skuffet. 🙂

  • Per-Øivind Martinsen

    Norge er et lite land i verden. Om ikke «vi» forteller vår egen historie, hvem gjør det da? Derfor er dette en norsk film jeg skal se. Jeg gleder meg!

    • Marius Waage

      Lurer på hvem som har testikler nok til å lage film av Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støres brudd på grunnloven og den påfølgende massebombingen av Libya. Det er en historie som står svært sterkt i kontrast til denne.

      Og nå er vi i ferd med å velge den ene krigs og grunnlovsforbryteren til Statsminister, den andre har allerede blitt sjef for NATO.

      Ikke engang i Hollywood klarer de å finne opp historier som det her.

      • ..og her hører vi fra en jurist med grunnloven som spesialitet skjønner jeg. En som bruker filmentusiastenes arena til juridiske betraktninger, slik skolerte og saklige eksperter gjerne pleier. Og dermed får vi lett inntrykk av at de virkelig Kan det stoffet de uttaler seg om, og skjønner hvordan de skal overbevise de vantro. Stilig det.

        • Marius Waage

          Utrolig lite gjennomtenkt kommentar av deg når det er NRK som laget dokumentaren «De Gode Bombene» som viser hvordan det ble gjort. Kanskje du skal tenke litt før du pjatter neste gang?

          Eller?

          • Andre

            Ikke det som var poenget hans. Skriv heller et innlegg på Ytring, der folk er mer interessert i slikt, mer enn under «Kongens nei».

            • Marius Waage

              Nei godeste Ivar Rødningen mente det jeg sa ikke var korrekt. Det å bruke «filmentusiastenes arena» er en like god arena som en annen å komme med ideèr til andre filmer.

              Hadde jeg skrevet: Nå mangler vi bare en film om de norske krigsseilerene, så hadde ingen reagert.

              Erik Poppe er en regissør som har laget mange gode filmer, denne filmen er trolig inget unntak. Men nå har vi serien «kampen om tungtvannet», filmen «Max Manus», filmen «Hamsun» osv. Alle filmer som forteller om Norges rolle i andre verdenskrig, og vi tar på oss offerrollen.

              Jeg føler det er på tide vi også snakker om vår egen aggresjon, og viser at ting ikke er så rosenrødt her på berget som folk flest skal ha det til.

              For hvis noen skal fortelle en slik historie, så må det være oss selv eller?

              Her burde vi kanskje stoppe å lage høns av fjær?

          • Torgeir Solberg

            Tror vi går for «eller» her. Din kommentar bærer preg av «Godagmann Økseskaft». Kommentaren til Ivar understreker akkurat det jeg tenker at det kommentaren om NATO virker malplassert og rar i denne sammenhengen. Dette til Deres Orientering. Bare hyggelig.

  • Gunnar Sanderud

    «Gjennomført tidskoloritt» vil sikkert si å fargetone bildene slik at de ser ut som en tidlig fargefilm fra 40-tallet. Men fargene var de samme før som nå.

    • Andre

      ‘Tidskoloritt’ i film henviser til klær, kostyme, rekvisitter, biler, bygninger, reklameskilt, etterpålagte effekter i farger og filter, historisk korrekte/mer relevante ting i bildet, osv.

  • magnarStoroy

    Denne filmen vert sikkert ein suksess på den lokale kinoen ettersom Gerald Pettersen, som er her i frå spelar Johan Nygaardsvold.

    Biografiske dramafilmar er ein sjanger som kritikarar og oscarjuryar brukar å like. Eg synest det er verken fugl eller fisk. På den eine sida, så skal det vere drama. Altså ein oppdikta historie om noko som skjer mellom nokre menneske; kjensler. På den andre sida så skal det vere mest mogleg historisk korrekt. Dermed vert det avgrensa korleis historien kan presenterast. I motsetning til rein fiksjon.

  • Jan Kołodyński

    Vær tro mot H7. 🙂
    Gleder meg som et barn!

  • Dan Jalvo

    Der fikk du jaggu meg en femmer på en film laga under nåværende regjering Poppe!

  • Mye positiv omtale og blir nok en av de få kinofilmene jeg ser. Men etter å ha lest omtalen er jeg fortsatt i villrede på hvorfor det ender på en femmer i motsetning til toppscore… Det føles ikke som om det hadde vært feil å fått vite hva som skiller en femmer fra en sekser.

    • Sigurd Vik

      Hei! Her kan du lese mer om terningene hos oss i Filmpolitiet: http://p3.no/filmpolitiet/2011/07/hva-betyr-et-terningkast/

      Helt enkelt så betyr terningkast 5 meget god. Og terningkast 6 betyr eksepsjonelt bra og en film/serie/spill som løfter opplevelsen til noe ekstraordinært.

      • Jeg tenkte ikke så generelt (selv om det ser slik ut slik jeg skriver). Jeg så bare positive ting omtalt, men ingen kommentar om hva som mangler for at denne filmen får 6 i stedet for 5 som den fikk. Men det blir kanskje klarere etter jeg har sett filmen…

  • Siv Østrem Peersen

    Ein fantastisk bra film:) eg var så heldig å få sjå den på førehandsvisning i Bergen i går. Ypperleg skodespel, nerve så det heldt, tidskoloritt, uhyre sterk film. Filmen er evig aktuell, med tanke på all krigføringa som føregår i verda i dag (Syria bl.a). Også eit visst fokus på barns oppleving av desse grusomhetene.
    Eg har og Poppe sin film Tusen ganger god natt i friskt minne. Poppe er rett og slett ein drivande dyktig regissør, og Kongens nei er ein verdig Oscar-kandidat etter meining.

    • Olaf Halsnes

      Da gleder jeg meg. Skal se den fredag.

      • Siv Østrem Peersen

        Håpar du får ei like filmoppleving som eg fekk:)

        • Olaf Halsnes

          En uvanlig god filmopplevelse. Du har alle dine ord i behold. Ser Max Manus nevnes her. Den var for min del langt mere «vanlig», uten at jeg helt kan forklare hvorfor.

    • Louise Mossige

      Å, gleder meg! Hvordan vil du si den er i forhold til Max Manus, for eksempel, hvis du har sett den?
      Det var liksom forrige gang «hele Norge» var på kino. Ganske koselig,egentlig, å sitte i stappfull kino, med pensjonister på alle kanter. Tenker dette blir noe lignende 🙂

      • Siv Østrem Peersen

        Etter mi meining er Kongens nei ein betre film enn Max Manus. Det tekniske er betre, men opplevde og at sistnemnde går djupare på det menneskelege plan. Eg håpar og at mange unge vil like denne filmen, fordi han bl.a. viser på ein uhyre sterk måte at det er menneske bak all krigføring. Ønsker deg ei god kinoppleving:)

        • Louise Mossige

          Tusen takk for det 🙂

  • Lars Sund

    Takk for at du tar deg tid til å svare. Du har helt rett i at Borgersrud møtte mye motbør fordi han avdekket dette med den høye andelen offiserer i NS, det har du helt rett i, og det er i seg selv viktig å merke seg.

  • Omni

    Selv om jeg ikke setter min lit på prosentene som er presentert, er det ikke overraskende at det var noen, og kanskje flere, offiserer som sluttet seg til de tyske rekkene.

    Husk at det var britene som først brøt reglene og nærmest en krigserklæring ved å legge ut minefelt i norsk farvann uten lov. Selvsagt var dette for å kunne sette ut tyske skip, men de gikk inn mot en nøytral part av krigen og brøt norges suverenitet.

    I tillegg var det veldig mange nordmenn som fryktet kommunismen, og Tyskland stod helt klart som en sterk motkandidat mot nettopp denne ideologien. I forhold til mange andre nasjoner som Tyskland invaderte, var også tyskerne mer vennlige mot nordmenn.

    Med alt dette i forhold til den tiden man levde i og i uvitenhet om alt det som nazismen gjorde, er det ikke så altfor rart at noen revurderte sine allianser.

  • RG

    Fantastisk film! Tør å påstå at dette er noe av det bedre jeg har sett på lang tid, uten å overdrive. Skuespillet er meget overbevisende. Filmingen og kameraføringen skaper en nervepirrende stemning, og spesialeffektene er strøkne! Det er lenge siden jeg har sittet som støpt i kinostolen, nærmest uten å blunke. Dette må være en av de aller beste norske produksjonene, og viser at lille Norge kan måle seg med det beste fra andre siden av fjorden, særlig når vi får lånt skuespillere fra nabolandet. Jeg gir stående applaus for denne «kongefilmen». 🙂

    • Eivind “eivindlots” Lotsberg

      Effektene av Oslo på 1940 tallet og noen andre ting så klart dårlig ut, men de holdt akkurat

  • Bjarte Viken

    The thin red line – Brad Pitt(!) er IKKE med i den filmen på noen måte. Dere mener vel Jim Cazievel?

    • Hei du, ringer ingen umiddelbar bjelle her. Har du tidspunkt i videoen hvor dette blir nevnt?

      • Kaja Knudsen

        Spol til 17:50.

  • Pingback: Film-Kongens Nei – Tormod og Belkis Gundersen()

  • Pingback: Film- En mann ved navn Ove – Tormod og Belkis Gundersen()

  • Pingback: Historiebruk i populærkulturen – DENNE BLOGGEN ER HISTORIE()

  • Pingback: Historiebruk i film | Athene14()