Dishonored 2 er en triumferende reise inn i et fengslende univers proppfullt av detaljer, valg og ekstrem spillbarhet.

Det er fire år siden Bethesda slapp Dishonored, som for meg står igjen som det beste spillet som kom til PS3.

Den estetisk sterke, dystre steampunk-verdenen, det gjennomarbeidede spilluniverset og de intrikate oppdragene gjorde at man spilte seg gjennom det flere ganger, for å søke nye måter å løse ting på og for å nøste opp i sideoppdrag.

Alt dette er sterkt tilstede også i Dishonored 2, som satser for fullt på å forsterke spillbarheten og mangfoldigheten, selv om det er vanskelig å føle så mye for hovedhistorien denne gang.

ANMELDELSE: Call of Duty: Infinite Warfare – Kuler og kulisser

Dishonored 2 satser for fullt på å forsterke spillbarheten og mangfoldigheten (Foto: Bethesda)
Dishonored 2 satser for fullt på å forsterke spillbarheten og mangfoldigheten (Foto: Bethesda)
Ny by, nye elendigheter

Nok en gang har nettet snurpet seg rundt Corvo Attano. I det originale Dishonored fikk han et svare strev med å frifinne seg for drapet på keiserinnen Jessamine Kaldwin, og det skal vise seg at tingenes tilstand ikke blir bedre nå, femten år etter denne første insidenten.

I en sjokkerende og imponerende kjapp operasjon blir datteren Emily Kaldwin detronisert av en gjeng oppviglere som overtar styringen av Serkonos; dette sender spilleren ut i en lang og meget underholdende jakt etter sannhet, rettferdighet og skyldige.

Bevæpnet med ditt eget moralske kompass og en bunke ervervbare egenskaper og dingser er det på tide å bli kjent med Karnaca og dens hemmeligheter.

ANMELDELSE: Titanfall 2 – strekker seg i fleire dimensjonar

Selv om denne byen er hakket lystigere enn Dunwall, som vi kjenner fra eneren, er ikke alt fryd og gammen her heller.

Vel skinner solen og folk flest hoster mindre, men det er allikevel et bankende kjør fra tronrøvervennlige militære, gjengmedlemmer, hekser, samt noen høyst irriterende, kolibriaktige blodfluer som hekker i lik.

Man må velge seg sin protagonist (jeg gikk for Emily, mest fordi han som har stemmen til Corvo er i overkant mismodig), og som i eneren velger man om man vil drepe seg fremover i historien, eller om man vil snike uten å ta liv. Dette er utslagsgivende for hvor positiv slutten blir.

Den rene sti er lengst

Jeg bestemte meg for sniking, fordi det var dét som var mest morsomt i Dishonored, og det er utvilsomt denne varianten som er vanskeligst og mest tidkrevende.

Ikke bare gjør denne barmhjertige oppførselen det innfløkt å skaffe seg runer for å få flere egenskaper, det oppleves også gjennom spillets gang kinkigere å finne harmløse våpen (nesten ikke en bedøvelsespil å oppdrive, mens vanlige piler finnes i hopetall).

Dette, samt en generelt høyere oppvakthet hos NPCene, gjør brettene frustrerende – men føles alltid verdt det til slutt.

ANMELDELSE: Owlboy – Vakkert, sjarmerende og morsomt!

Hovedhistorien er dog lett å glemme. Til dels fordi plottet er en smule likt tidligere historier og litt fordi det føles noe oppstyltet og uinteressant. Dette er dog lett å tilgi når spillbarheten er så overlegen som den er her.

På PS4 spiller det fullstendig sømløst og bugfritt; det er en nytelse å suse rundt i såpass innfløkte og delikat oppbygde brett (i særdeleshet møtet med skapelsene til Dr. Moreau / The Joker-aktige Kirin Jindosh).

Finalekampene er passe vanskelige (disse blir også morsommere å løse dersom man ikke velger nedplaffingsvarianten) og sideoppdragene er anstendige, dog ble ikke alle av dem løst på de ca tyve timene jeg brukte før denne anmeldelsen.

Selv om denne byen er hakket lystigere enn Dunwall, som vi kjenner fra eneren, er ikke alt fryd og gammen her heller.(Foto: Bethesda)
Selv om denne byen er hakket lystigere enn Dunwall, som vi kjenner fra eneren, er ikke alt fryd og gammen her heller.(Foto: Bethesda)
Det lønner seg å bygge karakter

Jo mer tid man bruker til å skaffe seg runer, jo bedre kan man utnyttet Emilys eller Corvos personlige egenskaper.

Min favoritt er «domino», som gir deg muligheten til å mentalt sammenbinde skurker slik at man kan rydde flere av veien med eksempelvis bare én bedøvelsespil. Man kjenner også igjen blink og «shadow form», men som denne gang kan muteres i andre retninger.

Tidsinvesteringen lønner seg også i jakten på malerier og blåkopier, som igjen gir deg kapital og utgangspunkt for å gi karakteren din flere og sterke strenger å spille på.

ANMELDELSE: Overwatch – blankpolert kaos

Alle disse mulighetene for variasjon, påbygg og resultat gjør Dishonored 2 til et spill man har lyst til å begynne på flere ganger, og det sinnrike miljøet, den knallharde estetikken og dystopien gir det en appell og egenart som plasserer det helt i toppen av utgivelser i år.

For maksimal uttelling av historiebiten hjelper det nok på å både ha spilt Dishonored og DLCen The Brigmore Witches, for i starten tas det en del snarveier. Men uavhengig av hvor godt den sitter er Serkonos-universet usedvanlig tiltalende, detaljrikt og full av detaljer, hint og NPC-oppførsler som man må spille gjennom flere ganger for å finne.

Således blir Dishonored 2 en usedvanlig oppslukende spillopplevelse der åndeløs spenning, ekstrem brutalitet og vakre puslespill utfoldes i mange titalls timer glede.

Denne anmeldelsen er basert på å ha spilt Dishonored 2 på Playstation 4.

Om SPILLET

Dishonored 2

  • brekken

    Storkoser meg med spillet, men toppkarakter er jeg nok litt uenig. Der eneren bergtok meg med kreativ spillbarhet og stemningsfull leveldesign, føler jeg ikke toeren tar det spesielt mye lengre. Med det sagt, likte du eneren liker du toeren. Det er fortsatt konge å være i dette universet 🙂

  • Ole Jensen

    Ikke et ord om den fullstendig håpløse PC-versjonen?? Les omtalene av dette spillet på Steam hvis dere vurderer å kjøpe det til PC. Det kjører tydeligvis dårlig selv på kraftige PCer. Jeg venter til de har fikset dette gjennom fremtidige oppdateringer.

    • Hei, Ole! Nei, vi har kun anmeldt dette spillet for PS4. Jeg har også merket en del nettaggresjon rundt PC-versjonen, men siden vi ikke selv har testet det på den plattformen valgte vi å ikke si noe om det.