En sentral bestanddel ved frykten for overvåkningssamfunnet er hva som kan skje når informasjonen havner i gale hender. Forrige uke fikk vi en ubehagelig påminnelse om denne utryggheten, da det ble klart at Donald Trump er den som skal ta over det mest omfattende overvåknings-maskineriet verden har sett.

Flott da at vi også med Watch Dogs 2 får et spill som forbløffende godt tematiserer de forholdsvis ferske dynamikkene mellom overvåkning, massiv data, sosiale medier, galopperende kapitalisme og demokratiske prosesser.

ANMELDELSE: Watch Dogs – Innfrir ikke alle forventninger

Marcus Holloway er en likandes protagonist i Watch Dog 2. (Foto: Ubisoft)
Marcus Holloway er en likandes protagonist i Watch Dog 2. (Foto: Ubisoft)
Traurige Ubisoft

Ikke at det hadde trengt å bli slik, selvfølgelig. Storspillene til Ubisoft har ofte vært trøstesløst traurige affærer, som siden Assassin´s Creed (2007) også har vært absurd likt strukturerte. Far Cry-serien ble til Assassin´s Creed på henholdsvis tropisk øy, asiatiske fjell og forhistorisk jungel, og selv bilspillet The Crew kjører på samme motor.

Her er sentrale stikkord gigantiske menyer i kartform, tårn som låser opp nye områder, og verdener spekket med et svimlende utvalg aktiviteter, med liten til ingen egentlig betydning for noe som helst. Størrelse over substans, eller bredde over dybde, om du vil.

For meg ble det første Watch Dogs bunnpunktet for denne måten å smi spill på, med Aiden Pearce som den minst sympatiske protagonisten i kanskje noe spill, noensinne.

ANMELDELSE: Titanfall 2 – strekker seg i fleire dimensjonar

Se for deg en slags lavbudsjett-Batman i Guy Fawkes-maske, som julte opp lommetyver på instruks fra mobiltelefonen, og sideoppdrag som mest virket som om de var utformet på Canadas ekvivalent av arbeidsuka, så er du der omtrent.

For undertegnede var det sånn ca. den største spill-skuffelsen i 2014.

If you're going to San Francisco... (Foto: Ubisoft)
If you’re going to San Francisco… (Foto: Ubisoft)
Husk blomster i håret

Når vi nå beveger oss fra regntunge Chicago til fargerike San Francisco, føles det heldigvis også som en fullstendig reversering av forgjengeren.

Marcus Holloway – spillets likandes afroamerikanske protagonist – blir introdusert for den idealistiske aktivistgruppa Deadsec på strandfest. Humøret er himmelhøyt, havet er asurblått og overvåkningssamfunnet skal pulveriseres med elektronikk, vaporwave-estetikk og memer.

Ingen avdøde familiemedlemmer, hevnmotiv som skjærer over i rein psykopati og brutale tonale kræsj her altså – bare en gjeng elskverdige nerder som ønsker å ha det fett, og samtidig gjøre verden litt bedre.

Og San Francisco har i Watch Dogs 2 virkelig blitt en verden det er lett å kose seg i.

ANMELDELSE: Call of Duty – Infinite Warfare – Kuler og kulisser

Der hackingen i forgjengeren stor sett begrenser seg til en fjernstyrt av/på-knapp, er mulighetene nå utvidet betraktelig. Spesielt evnen til å fjernstyre alle spillets kjøretøy er vanvittig underholdende, og åpner for timevis med digitalt fanteri.

I ett oppdrag utslettet jeg en gjeng gangstere metodisk, med en fjernstyrt gaffeltruck.

Vi får også en radiostyrt bil, og senere et dronehelikopter, som man kan bruke til å spane på motstandere, og snike seg usett inn og ut av farlige områder mens man legger feller på veien.

Etter noen minutt bak linjene til en korrupt politiker har jeg snudd hele hovedkvarteret hans om til en hypermoderne variant av Hjemme Alene-huset, hvor jeg selv sitter trygt på utsiden med alle kortene.

Der hackingen i forgjengeren stor sett begrenser seg til en fjernstyrt av/på-knapp, er mulighetene nå utvidet betraktelig.(Foto: Ubisoft)
Der hackingen i forgjengeren stor sett begrenser seg til en fjernstyrt av/på-knapp, er mulighetene nå utvidet betraktelig.(Foto: Ubisoft)
Pasifister med laptops

At fellene mine gjennomgående er forholdsvis humane skal mest tilskrives ønsket mitt om å rollespille i denne verdenen. Det sier mye om karakteriseringen av hovedpersonene når tanken på å ty til spillets ekstensive arsenal er helt fremmed for meg.

Om man spiller dette som en gjengs Grand Theft Auto-klone (noe som for så vidt også er fullt mulig), går nemlig Deadsec fra å være gjeng festlige aktivister med akseptable politiske mål, til å bli en reinspikka terrorgruppe – noe som krasjer helt perverst med historien Ubisoft søker å formidle.

Et annet argument for å unngå voldsorgiene er også at Watch Dogs fortsatt ikke har blitt et særlig godt skytespill. Våpnene er stort sett lite tilfredsstillende i bruk, og flere ganger stanger jeg mot tekniske problemer når jeg fyrer av fra dekning.

Om man derimot velger mer snikete fremgangsmåter, og elektrosjokkvåpenet man starter spillet med, skinner Watch Dogs 2. Her føles spillet nærmere Metal Gear Solid enn Grand Theft Auto, noe som også kler tematikk og overordnet tone enormt godt.

Bilkjøringen er en av flere ting som har blitt forbedret i Watch Dog 2 (Foto: Ubisoft, gameplay Martin Anfinsen)
Bilkjøringen er en av flere ting som har blitt forbedret i Watch Dog 2 (Foto: Ubisoft, gameplay Martin Anfinsen)
En bedre verden

Ellers representerer Watch Dogs 2 en nærmest forbløffende rekke forbedringer over hele fjøla.

Spillets sentrale premiss – å ta ned San Fransiscos ledende teknologikorporasjon – er nesten pinlig enkelt strukturert, men også umiddelbart velfungerende.

Her er alt skrudd til rundt hackergruppas synlighet, og verdien av å gå viralt. Jo flere aksjoner Deadsec gjennomfører, jo flere følgere får gruppen. Disse laster ned appen gruppa har utviklet, og stiller dermed maskinvaren sin til disposisjon, noe som igjen leder spilleren oppover et relativt velfungerende oppgraderingstre.

Dette systemet trenger riktignok et trailerlass med velvilje til innlevelse, men gjør at jeg for første gang sitter med et sandkassespill fra Ubisoft hvor alle handlinger jeg gjennomfører føles betydningsfulle. Dette gjør seg gjeldende enten jeg avslører skittent spill i en scientologi-lignende kult, knipser selfies framfor San Fransiscos landemerker, eller kjører noen strekk for spillets Uber-variant.

Utover dette syder byen kontinuerlig av liv og personlighet. Bilene føles jevnt over bedre å kjøre og oppdragene er varierte og velskrevne. Man står også fritt til å kjapt hoppe mellom det meste av byens lokasjoner, og dette samt et velfungerende sjekkpunkt-system gjør at de eviglange strekkene med bilkjøring endelig er en saga blott.

Som åpen og levende verden er dette faktisk fullt på høyde med Grand Theft Auto Vs San Andreas, og det er stort sett bare litt ujevnt teksturarbeid og noe manglende finpuss som avslører et lavere budsjett og kjappere utviklingstid.

Det er mulig å gyve løs på de du treffer i Watch Dogs 2 - aldersgrensen er 18 år. (Foto: Ubisoft)
Det er mulig å gyve løs på de du treffer i Watch Dogs 2 – aldersgrensen er 18 år. (Foto: Ubisoft)
Historie blottet for fett

Sammenlignet med Rockstars epos, er det også gledelig at Ubisoft setter seg mer ydmyke mål, som de enklere treffer. Framfor en større sammenhengende saga – du vet den typen som gjerne må tværes ut i det uendelige for å nå lengden spillere gjerne forventer av sjangeren – får vi heller en mer episodisk greie med Watch Dogs 2.

Her er spillets sentrale oppdrag tematisk strukturerte, og splittet opp i mer håndterlige bolker. Slik bruker man flere timer på å jobbe mot et sentralt mål, før man beveger seg videre. Dette gjør at spillet strengt tatt mangler en betydningsfull narrativ overbygging, og knapt eskalerer utover spilletiden, men samtidig slipper man mye av fyllstoffet som sjangeren ofte plages med.

Historien faller riktignok midlertidig sammen litt over halvveis, når Ubisoft tilsynelatende ikke lenger makter å avstå fra å nappe litt i hjertemuskelen på slappest mulig måte, men det tar seg heldigvis kjapt opp igjen.

Flott flerspiller (når det funker)

Når det gjelder flerspillerdelen bygger Watch Dogs 2 videre på fundamentet fra det første spillet. Velger man å spille online kan spillere uten forvarsel hoppe inn i verdenen din og enten hjelpe, eller lage kvalm.

Her er noen av forgjengerens svakeste idéer skrelt bort, mens de beste er beholdt og videreutviklet. Disse er også knyttet opp mot tidligere nevnte belønningssystem, slik at flerspillerfjasing aldri føles helt bortkastet.

Aller best er instansene hvor man forsøker å hacke andre, mens man selv forsøker å forbli usett. Dette er en øvelse som krever at man oppfører seg så nøytralt som mulig, mens man også forsøker å distrahere motspilleren mest mulig, i en slags psykologisk runddans.

Han som prøvde å hacke meg fra en 20 meter høy personløfter, mens jeg febrilsk prøvde å finne hodet med snikskytterrifla var i alle fall et gledelig tilfang til spillopplevelsen, selv om akkurat den framgangsmåten ikke funka så veldig bra for ham.

Dette kan imidlertid virke forstyrrende når man mister tilgang til sentrale oppdrag mens man har andre spillere i spillet sitt, eller når flerspiller-gjøremål popper inn når man egentlig var fokusert på noe annet. Her kan man heldigvis enkelt styre hvilke typer interaksjoner man vil åpne for (om noen).

Det aller største aberet her er imidlertid at denne bolken av spillet ble fjernet etter noen dager med testing, da det skapte tekniske problemer for flere spillere. Helt gjennomvurdert blir følgelig ikke denne delen av Watch Dogs 2.

Håpet er i alle fall at dette ikke vil bli et problem i tiden framover, for så lenge flerspilleren fungerte ga det ytterligere liv til en yrende storby. Særlig de dramatiske biljaktene på andre spillere som sporadisk forvillet seg inn i verdenen min ble spektakulære oppvisninger i mye av det beste spillet har å by på.

Watch Dogs 2 har blitt et spill med interesse og forståelse for skeivfordelinger i verden rundt seg, og utfordringene marginaliserte grupper står ovenfor. (Foto: Ubisoft, gameplay Martin Anfinsen)
Watch Dogs 2 har blitt et spill med interesse og forståelse for skeivfordelinger i verden rundt seg, og utfordringene marginaliserte grupper står ovenfor. (Foto: Ubisoft, gameplay Martin Anfinsen)
En polert protestvise

Det sentrale her får uansett bli at Watch Dogs 2 er fullstendig bunnsolid, også om man ser bort ifra denne flerspillerdelen.

Med et variert og velskrevet persongalleri, utvidede hacke-muligheter og en sterkere historie forbedrer spillet forgjengeren på de fleste mulige måter, men det er i den totalt uventede politiske bevisstheten som ligger i dette masseproduktet det virkelig blåser det første spillet av banen.

For der Watch Dogs var trøsket full av referanser til overvåkningssamfunnet, var det også et spill som slet med å ta stilling til noe som helst. Oppfølgeren tar derimot disse tankene, skjerper de til et fargerikt sverd og svinger det mot blant andre overgripere, autoriteter, et militarisert politivesen og grådig religion, med et soddglis av dimensjoner.

Watch Dogs 2 har attpåtil blitt et spill med interesse og forståelse for skeivfordelinger i verden rundt seg, og utfordringene marginaliserte grupper står ovenfor. Og dette er utvilsomt viktig i et klima hvor utviklere av storspill synes kronisk livredde for personlighet og politikk, men det er nesten enda mer imponerende at jeg selv etter rundt tredve timer spilling fortsatt har lyst til å kna de siste timene med sideoppdrag ut av dette spillet. Det har aldri før skjedd meg i en av Ubisofts åpne verdener.

«The fellows at the top are likely rapists» freser El-P fra radioen, mens jeg kjører nedover San Fransiscos bakker i «lånt» sportsbil og hacker bankkontoene til pastellkledde Palo Alto-millionærer. Gufsene fra en ufyselig valgkamp rir utvilsomt fortsatt ryggmargen, men selv om hverken jeg eller El får gjort noe med den virkelige verden i dag, kan vi i det minste kose oss litt mens den brenner rundt oss.

Spillet er testet på PS4

Om SPILLET

Watch Dog 2

  • Maggotbrain

    kan man klatre til topps på golden gate?

    • Martin Anfinsen

      Ikke noe klatresystem i denne som det er i Assassin’s Creed-serien, men står det en heisekran i nærheten så kan man komme seg i høyden. Hva Golden Gate angår så ble jeg jaggu nysgjerrig selv. Sjekker, og melder tilbake i løpet av dagen.

      • Martin Anfinsen

        Da har jeg besteget Golden Gate. Så vidt jeg så er det ikke stort å gjøre der oppe, men utsikten var bra i alle fall.

        • Maggotbrain

          Tøft! Takk for svar. Hadde håpet de hadde fått seg med de seneste subkulturene med de gærningene i russland som klatrer opp antennemaster på toppen av skyskrapere osv for og ta selfies av seg selv, og gjerne med dama på slep, hehe:) (Kom plutselig til å tenke på han aktivisten som prøvde seg med sugekopper opp Trump tower også for et par mnd siden).

          • Lars Andersen

            Du kan fint ta selfie fra toppen av Golden Gate!

          • Martin Anfinsen

            Man får vel mest den trauste varianten av denne subkulturen, hvor instagram-lignende selfies framfor mer trauste landemerker gir flere følgere.

  • J.V. Ugland

    Husker hvordan Watch Dogs var årets flopp da det kom, og hvor mye jeg angret på å ha kastet bort 600kr på et skikkelig møkkaspill. Hvordan er Watch Dogs 2 iforhold til 1’ern?

    • Martin Anfinsen

      Skriver endel om dette i teksten over 🙂

      Kjappversjon: Synes selv at det første var rimelig forferdelig, mens det nye er blant årets største overraskelser i boka mi. Mesteparten av svakhetene med Ubisofts sandbokser er slipt vekk her.

      • Dinsdale

        Det første var ikke forferdelig. Det solgte også bra. Men ift hva de viste på E3 etc, gjenspeilet ikke det ferdige produktet, det gjorde mange skuffet fordi forventningene var så høye.

        En ny franchise (med et nytt konsept) trenger ofte tid for å gå seg til. Og mange feil vil skje i den prosessen. Men jeg syntes ikke det første var forferdelig, og ikke en flopp, vekren salgsmessig eller kvalitetsmessig.

        Det første ligger på 80 på Metacritic, nummer 2 ligger på 84

        • Martin Anfinsen

          Skal ikke kommentere inntrykket ditt av WD1. Helt fair at folk likte det, selvfølgelig.

          Synes det lille hoppet på metacritic er interessant derimot. Tror det har mye å gjøre med forventninger til spill etterhvert som vi kommer lenger inn i en konsollsyklus. Tror ikke det er irrelevant at WD var blant de første storspillene i denne generasjonen, og makan til kvalitetshopp mellom debutspill i en franchise og oppfølgeren kan jeg ikke huske å ha sett siden Assassin’s Creed II.

  • René

    Rad anmeldelse. Det blir et garantert kjøp på nyåret når backloggen er minska (Y)

    • Martin Anfinsen

      Tusen takk, kis! Settes stor pris på. Sliter med backloggen selv, men nå var jeg glad for at jeg «måtte» spille dette.

  • John Alexander Svensson

    Jeg er vel en av de få som skiller seg ut ved å si at jeg likte 1’ern. Når det er sagt så var det en god anmeldelse. Spørs om det klør litt i pekefingeren når det kommer ut slik at jeg kjøper det første dag eller om jeg venter litt.

    • Martin Anfinsen

      Takk!! Ja, det første er merkelig, både med tanke på anmeldermottakelsen og opinionen. Det er kritikerrost og solgte som hakka møkk, men inntrykket til mange snudde også kjapt. Selv tvang jeg meg selv et godt stykke gjennom det for å forberede meg til denne anmeldelsa, og kicka som nevnt ikke.

      Men for all del, jeg skjønner også hvorfor mange liker det. Smak og bak og sånt, sikkert 🙂

  • Lars Andersen

    Spillet virker lovende. Men skal det være veldig vanskelig, eller er det bare jeg som er enda dårligere enn jeg trodde? Sliter med å hacke meg inn på første datamaskin uten å bli tazet i hjel av vaktene..

    • Martin Anfinsen

      Jeg syntes selv også at flere strekk var rimelig utfordrende, og fokus på stealth kan være uvant i denne sjangeren. Flott da at det går an å variere spillestilen. I verste fall kan man jo også skru ned vanskelighetsgraden.

      • Lars Andersen

        Bedre å lære sjangeren enn å skru ned vanskelighetsgraden. Oppdaget en del features etterhvert som gjorde det noe lettere, og kombinert med god sniking funket det fint:-) Knallspill!

  • Daria Maria Johnsen

    Gleder meg til å sette kloa i denne. Blir nok årets julegave til meg selv 😉 Jeg likte den første også, så dette må jo bare være en opptur, eller?

  • Morten Sørlie

    Er det bare meg som sliter med grafikken på spillet? Syntes oppløsningen er dårlig og dette ødelegger mye av spillgleden.

  • Jacob Kolstad

    Kommer dere med en anmeldelse av Final Fantasy XV en eller annen gang?