Evolution er en gåtefull fabel i skjæringspunktet mellom horror, science fiction og eventyr. Den forlater deg kanskje med flere spørsmål enn når den begynner, men dette er en visuelt slående film der stilsikre bilder forteller en dunkel historie.
Regissør Lucile Hadzihalilovic gjør det ikke lett for publikum å tolke meningen med det hele, men det ligger en tung symbolikk over filmen med menneskets tilknytning til havet som et sentralt element.
Evolution er ulikt det meste av det du har sett på kino i det siste. Bare det er grunn god nok til å gi filmen fortjent oppmerksomhet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Øy med spesielle innbyggere
Vi blir introdusert for den unge gutten Nicolas (Max Brebant) som oppdager noe grufullt mens han svømmer i havet. Han løper hjem til en klynge med spartanske hus ved kysten, der en kvinne (Julie-Marie Parmentier) venter.
Hun reagerer tilsynelatende ikke på guttens historie om det han har sett. Senere blir det klart at hun ikke er moren hans, at dette stedet har en noe spesiell innbyggermasse, og at guttene på øya er tiltenkt et spesielt formål.
En annen ung kvinne, Stella (Roxane Duran), knytter emosjonelle bånd til Nicolas, og kan bli den som hjelper ham til å unngå en vond skjebne.
Anmeldelse: Hacksaw Ridge er et voldsomt krigsdrama om ikke-vold
Det tar ikke lang tid før filmen signaliserer med en mørk og illevarslende estetikk at handlingen foregår i et annerledes samfunn. Nicolas kommer tilsynelatende opprinnelig fra den virkelige verden. Han tegner i alle fall bilder derfra, uten at sammenhengen kommer for en dag. Man må bare fantasere hvordan han kan ha havnet på øya.
Husene der har ingen personlige trekk, nesten ingen møbler eller annet interiør. De opprinnelig kalkhvite bygningene er tæret på av saltvann, som om figurene har tatt over en forfallen by som har stått forlatt i mange tiår.
Fukten sprer seg overalt og det kan virke som at figurene har et helt spesielt forhold til sjøvann, tang og tare. Her gir filmen noen mystiske og marerittaktige bilder, stilig fotografert av Manuel Dacosse, og akkompagnert av Jesús Díaz og Zacarías M. de la Rivas atmosfæriske elektronika-musikk.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Strekker fantasien vel langt
Unge Max Brebant spiller Nicolas med et sårt og uskyldig uttrykk, og man kan undre på hvordan regissør Hadzihalilovic har gått frem for å forklare filmens historie for den lille gutten.
Han må nemlig gjennom noen forstyrrende situasjoner som kanskje strekker fantasien vel langt, men som gir noen bilder som man kommer til å huske en stund.
Kvinnene i filmen er sminket og fotografert til å ligne hverandre, men Roxane Duran skiller seg ut med et engleaktig ansikt som man kunne ha funnet i et portrett fra renessansen. Hun viser også et snev av menneskelighet i et ellers kaldt og umenneskelig miljø.
Anmeldelse: Office Christmas Party er en slem og politisk ukorrekt rølpekomedie
Evolution er den andre spillefilmen fra Lucile Hadzihalilovic, som debuterte med Innocence i 2004 og samarbeidet med ektemannen Gaspar Noe på Enter The Void i 2009.
Hennes andre film kan sees på som en allegori over menneskehetens vei fra havet til landjorda, hvordan vi er avhengige av havet, eller kanskje er det en kommentar til våre forsøk på å bryte med den naturlige evolusjonen ved hjelp av genmanipulasjon og annen forskning.
Sikkert er det at Evolution er en særegen film som kan bety ulike ting for publikum. Det er en spesiell opplevelse som kan frustrere den som måtte føle et behov for forklarende fortellergrep, men som også pirrer fantasien med sære inntrykk.
