Den onde greven er et fargesprakende og dystert, sært og morsomt eventyr om en ond greve som vil drepe tre barn. Ganske forstyrrende, men også fornøyelig og underholdende.

Netflix sin nye originalserie er basert på romanserien A Series of Unfortunate Events, skrevet av Daniel Handler, og er en fortelling som beveger seg i det nygotiske landskapet, men med en humoristisk vri.

Her er det flust av mørke hemmeligheter, onde makter, galskap og død – men også en god dose hjertevarme og tørrvittige kommentarer.

Serien er et overflødighetshorn av alt som er sprøtt og rart. Til tider fungerer det optimalt, andre ganger blir det litt for mye av det gode.

Filmanmeldelse: «Lemony Snicket: En serie uheldige hendelser» – En herlig Jim Carrey i storform.

Baudelaire-barnas tragedie

Den onde greven forteller den tragiske historien om Baudelaire-barna Klaus, Violet og babyen Sunny, som mister foreldrene sine i en tragisk brann som etterlot hjemmet deres i ruiner.

Når jakten etter en verge for de foreldreløse ungene, og den onde Count Olaf (Neil Patrick Harris) lurer seg til å bli barnas formynder, starter det som skal bli en serie uheldige hendelser for de stakkars Baudelaire-barna.

Dette er en fortelling der barna alltid er smartest, mens de voksne stadig blir lurt av Olafs skitne triks. Men det er også en fortelling om håp og ståpåvilje, for barna gir aldri opp.

Patrick Warburton er fantastisk i rollen som forfatteren og fortelleren Lemony Snicket i Den onde greven. (Foto: Joe Lederer/Netflix).
Patrick Warburton er fantastisk i rollen som forfatteren og fortelleren Lemony Snicket i Den onde greven. (Foto: Joe Lederer/Netflix).
Overdådig scenografi og herlige metagrep

Seriens univers er satt i en steampunk-aktig verden med rare oppfinnelser og merkelige innretninger rundt hver eneste sving. Handlingen utspiller seg i bisarre omgivelser, som gjenspeiler egenskaper ved menneskene barna møter på sin vei.

De storslagne settene er proppfulle av spennende detaljer, og serien har flere herlige godbiter for øyet. Jeg koste meg i det falleferdige og skitne huset til Count Olaf, og den ekstravagante og spennende villaen til den eksentriske reptilforskeren, og barnas slektning, Monty.

Den overdådige scenografien står i stil med seriens surrealistiske handling og fortellerstil, som smører tykt på med metagrep for å skildre det som skjer.

Den fiktive forfatteren av Den onde greven, Lemony Snicket, som spilles av Patrick Warburton, bryter den fjerde veggen og beskriver det som skjer på skjermen. Warburton kan for eksempel komme vandrende inn i en scene og stanse den, for å advare oss om at det som nå skal skje er veldig forferdelig.

Jeg elsker Warburtons trøtte fjes og monotone stemme, og koser meg med de små bruddene. De bringer ofte humor inn i de mer mørkere scenene.

Baudelaire-barna har det ikke godt hjemme hos Count Olaf i Den onde greven. (Foto: Joe Lederer/Netflix).
Baudelaire-barna har det ikke godt hjemme hos Count Olaf i Den onde greven. (Foto: Joe Lederer/Netflix).
Tidenes kuleste baby

For Den onde greven er ganske mørk, selv om den også er morsom. Serien klarer stort sett å balansere det dystre med det vittige, men legger aldri skjul på at Count Olaf virkelig er ond, og at det virkelig er synd på de tre Baudelaire-barna.

Neil Patrick Harris er flink til å la mørket skinne gjennom humoren, og spiller veldig godt, selv om jeg personlig likte Jim Carrey enda bedre i rollen i filmatiseringen Lemony Snickets En serie uheldige hendelser fra 2004.

De tre barna er på sin side helt fabelaktige. Jeg liker spesielt Louis Hynes i rollen som den fornuftige Klaus, og jeg tror knapt det finnes noen kulere baby enn Presley Smith, selv om hun har fått en real dose CGI-hjelp til de mest utrolige scenene.

Malina Weissman og Hynes får til en fin søster-bror-dynamikk, og jeg trives godt i deres selskap på TV-skjermen.

En av seriens morsomste, men også mest irriterende rollefigurer, er den ekstremt lettlurte bankmannen Mr. Poe, spilt av K. Todd Freeman. Han har ansvaret for å finne en fornuftig verge til barna, men går gang etter gang på Count Olafs mange knep.

Freeman er artig i rollen, men etter fire episoder ble Mr. Poes dumhet for mye for meg, og jeg begynte å ergre meg istedenfor å le.

K. Todd Freeman spiller den ekstremt lettlurte bankmannen Mr. Poe i Den onde greven. (Foto: Joe Lederer/Netflix).
K. Todd Freeman spiller den ekstremt lettlurte bankmannen Mr. Poe i Den onde greven. (Foto: Joe Lederer/Netflix).
Passer ikke til seriefråtsing

Netflix-modellen der alle episode slippes på én gang, har gjort strømmetjenesten kjent som den store binge-leverandøren. Den onde greven passer derimot ikke til å konsumeres i et jafs.

Romanseriens forfatter Daniel Handler, har også skrevet manuset for serien, og holder seg tro mot sine egne bøker. Han tar seg god tid til fortellingen, og bruker to episoder på hver bok i serien. Fordi det vies såpass mye tid til hver bok, blir Den onde greven rett og slett litt for mye å gape over når det gjelder seriefråtsing.

Jeg liker humoren og metagrepene i serien, men etter et par episoder blir jeg lei av hvor ekstremt dumme og blinde de voksne i fortellingen er. En dose på to episoder av gangen vil nok derimot være perfekt.

I tillegg til de mange uheldige hendelsene barna blir utsatt for er det også et større mysterium som lurer i bakgrunnen, noe som gir serien et ekstra og spennende lag.

Den onde greven er en serie full av uheldige hendelser, elendighet og lidelse og kan bli så ubehagelige at du rett og slett ikke bør se på. Det bedyrer i hvert fall serien selv.

«Look away, look away» synger Neil Patrick Harris illevarslende i seriens vignett, mens Patrick Warburton starter hver episode med å innstendig be seeren om å skru av.

Det er ingen tvil om at jeg kan konstatere at det bare er å se bort fra disse advarslene. Selv om episodene nok bør porsjoneres ut i passe doser, så er dette en god serie for deg som elsker det sære og rare, og som alltid er på jakt etter mer eventyr på TV-skjermen.

Om SERIEN

Den onde greven
  • Den onde greven
  • Slippdato: 13.01.2017
  • Sesong: 1
  • Utgiver: Netflix
  • Serieskaper: Mark Hudis, Daniel Handler
  • Originaltittel: A Series of Unfortunate Events
  • Sjanger: Eventyr

  • Henrik

    Sååå, er den bedre enn Jim Carrey’s imitasjon av dinosaurer i filmen? I think not! :O

  • Fredrik Thoresen

    Særdeles dårlig casting.
    Tror ikke jeg skal ødelegge inntrykket av bøkene ytterligere ved å se denne filmatiseringen også. Denne ser til og med verre ut enn Jim Carrey-filmen.

    • Å? Jeg synes castingen var meget god jeg. Dyktige skuespillere hele gjengen, som passer godt i rollene. Verdt å sjekke ut en episode før du bestemmer deg. 🙂

      • Fredrik Thoresen

        Okay, jeg skal ikke si noe på castinga generelt (mulig det er gode skuespillere med også), men Greven selv er jo castet som en idiotisk klovn. Hvordan de klarte å overgå Jim Carrey i tåpelighet er jo et mysterium i seg selv. Dét ødelegger hele serien for meg.
        Også skal den skal jo være mørk, og trist, og dyster…! Syns traileren får det til å se ut som et fargesprakende slapstick-sirkus.

        • Tror nok traileren fokuserer for mye på et morsomme. Serien er morsom, men den er også mørk, trist og dyster, som du sier. I filmen med Jim Carrey var det dystre tonet mye mer ned enn her. De lar Count Olaf være skikkelig creepy i serien, selv om han også er artig.

          • Fredrik Thoresen

            Æsj, nå har du overtalt meg til å gi den en sjangse. -Men jeg står standhaftig på min rett til å være en bitter surpomp!

            • Du får komme tilbake å være mer surpomp hvis du synes det er dårlig etter å ha sett det da 😀

  • axreason

    Nå ble jeg bare enda mer gira på denne serien, og nesten litt lettet, må jeg innrømme. Da jeg så trailerne fikk jeg ikke noe særlig inntrykk av hvordan historiefortellingen kom til å bli, men mest av hvilke kreative valg produksjonen har tatt i forhold til det estetiske, som jeg må si jeg ble imponert over. Gleder meg veldig!

    • Du må oppdatere meg på hva du synes når du har sett den, da. 🙂

  • Stefan Kjelling

    Å gjøre count Olaf etter Jim Carrey – er ikke det selve definisjonen på karriereselvmord? Kanskje så deilig pinlig å se på at jeg skal utsette Netflix-kanselleringen?

    • Æke pinlig altså. 🙂 Harris er veldig bra! Men Carrey var enda bedre. Tror nok serien kommer til å gjøre det bra. Spesielt i USA, der bokserien er mer kjent.

  • Bjørn Ove

    Versjonen med Jim Carrey gikk jeg på kino å så….Stikker heller en gaffel i øyet enn å se den en gang til!
    Tror det er det verste jeg har sett i en kinosal

  • Elsket bøkene da jeg var mindre. Dette var min Harry Potter. Syntes filmen med Carrey var morsom og grei, men synd det bare var tre bøker proppet inn i den ene filmen. Som jeg har gledet meg til denne serien! Var skeptisk til NPH, men dette lover bra. Gleder meg veldig, og det er sjeldent jeg gjør med serier.

    Den Onde Greven er forresten den norske tittelen på bøkene, også, ikke noe Netflix har funnet på.

  • Mercutio

    Synes Neil Patrick Harris er glimrende som komiker. Jeg tror han passer perfekt til Count Olaf pga prestasjonen hans som Dr Horrible. Han skjønner det bare.

  • Sjarlatan

    Jeg leste aldri bøkene, men elsket filmen fra 2004. Den er veldig stilig.

    • Jumi

      Filmen var grusom i forhold til bøkene, de kom til og med i feil rekkefølge. Jeg anbefaler sterkt å lese bøkene.

  • Fredrik Andersen

    Synes ikke Neil Patrick Harris var særlig overbevisende altså. Han har en kjølig måte å levere replikkene sine på, man merker at han ikke klarer å gå 100% inn i rollen. Det stopper på 90%, og det er de siste 10 prosentene som gir dybde og troverdighet til karakteren. Men sånn går det når man caster en sitcom-skuespiller (som er vant til å spille flate og totalt endimensjonale karakterer) til en slik rolle. For øvrig synes jeg ikke serien var særlig god generelt, hvert fall ikke for et voksent publikum, men en troverdig Count Olaf kunne løftet den i stedet for å senke den.