Whiplash viste regissør Damien Chazelles enorme talent. La La Land viser at han slett ikke er et one-hit-wonder. Dette er en berusende musikal som unnviker sjangerens potensielle fallgruver og forteller en sjarmerende historie med et stort hjerte for sine figurer.
Det handler om drømmer og kjærlighet i stjernenes by, Los Angeles, og hva jakten på suksess kan koste. Chazelle sprøyter filmen full av boblende energi, morsomme påfunn og lekende fortellerglede, samtidig som filmen også har bittersøte elementer som gir historien dybde.
La La Land slår ikke like hardt i bordet som Whiplash, men Chazelle gjør ære på en utskjelt sjanger. Han får musikal til å være kult igjen, med en film som renner over av musikalitet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Følger sine drømmer i stjernenes by
Regissøren legger lista høyt helt fra start, med et sprettent og innholdsrikt nummer blant bilister i en fastlåst kø på ei bru. Hele scenen er tilsynelatende filmet i én tagning, der hundre forskjellige ting må klaffe, og gjør det – selv om sekvensen sannsynligvis inneholder noen godt skjulte klipp.
Så introduseres vi for Sebastian (Ryan Gosling) og Mia (Emma Stone), som følger hver sin drøm. Han vil åpne jazzklubb, mens hun vil bli skuespiller. Deres veier krysses, romantikken blomstrer, men deres drømmer og forventninger kan vise seg å stå i veien for lykken.
Anmeldelse: Trio – Jakten på Olavsskrinet låner mye fra Hollywood
La La Land er ifølge Damien Chazelle selv blant annet inspirert av den franske musikalen Paraplyene i Cherbourg fra 1964, men bærer ikke preg av å være låst til fortiden. Den er proppfull av filmatiske påfunn som vitner om en ung regissør som ikke har rukket å stivne i formen.
Chazelle tar stadig sjanser som kunne ha slått feil, men som fungerer fortreffelig, både takket være god musikk og dyktig koreografi, men også på grunn av svenske Linus Sandgrens flotte foto, der både figurer og omgivelser bader i farger.
Noen av filmens fineste øyeblikk er når lysene rundt Sebastian og Mia dempes, for å beskrive hvordan de er fanget i øyeblikket og ikke enser hva som skjer rundt dem. Bildene matcher lydsporets musikalitet med virtuos kameraføring.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Veksler mellom søtt og sårt spill
Skulle man sette fingeren på noe, måtte det være at det merkes at hverken Ryan Gosling eller Emma Stone er topptrente sangere. De synger for all del godt nok, men flere av låtene kunne med fordel ha vært fremført med enda større innlevelse og emosjonelt spenn.
Jeg ville imidlertid slett ikke foretrukket at de mimet til andres sangstemmer, slik man gjerne gjorde i gamle dagers musikaler, eller hatt dårligere skuespillere med bedre vokalprestasjoner.
Gosling og Stone er et flott filmpar, der spesielt sistnevnte imponerer med sin veksling mellom søtt og sårt spill. Gosling tilfører sin rolle en lett slentrende og sjarmerende personlighet. Kjærlighetshistorien som utspiller seg nyter godt av begges rekkevidde.
Anmeldelse: The Great Wall – muren er det beste
Det er i det hele tatt lite å kritisere La La Land for. Den har kanskje ikke den mest oppsiktsvekkende historien, og kunne ha berørt enda sterkere, men fortelles også energisk og engasjerende, kombinert med vare og dempede øyeblikk som Chazelle lar utspille seg med behersket ro.
Filmen avrundes på et nydelig vis, med et visuelt slående og godt koreografert resymé av både det som har vært, og det som kunne ha vært. La La Land er et musikalsk drømmeri som man lett kan la seg rive med av, med nynnbare toner som fester seg i øret og flotte bilder som klistrer seg til øyet.
(La La Land har fått hele 14 Oscar-nominasjoner, og tangerer dermed All About Eve (1950) og Titanic (1997) med flest nominasjoner i Oscar-sammenheng.)
