I løpet av første ti minuttene av den nye Netflix-serien 13 Reasons Why rekker jeg å pådra meg en tidlig midtlivskrise.

Jeg skrur nesten av umiddelbart, da en av rollefigurene hører på Joy Division på kassett fordi «kvaliteten er så mye bedre på gamle medier». At hovedpersonen like etterpå behandler en vanlig CD-spiller som en eksotisk levning fra en svunnen tid, gjør at jeg selv føler meg som en levning.

«Ungdommen nå til dags…», hvisker jeg for meg selv, i det jeg fortrenger lysten til å bryte ut i en spontan anekdote om hvor mye bedre ting var under krigen.

Etter ti minutter er mitt eneste inntrykk at dette kun er enda en serie for unge voksne, om hvor utrolig vanskelig livet er på videregående skole.

Etter en halvtime er jeg overbevist om at dette er en av årets viktigste serier. For livet på videregående skole er i visse tilfeller utrolig vanskelig.

ANMELDELSE: Riverdale S01 – Herlig High School-spenning

Sosiale medier brukes som våpen i 13 Reasons Why. (Foto: Netflix)
Sosiale medier brukes som våpen i 13 Reasons Why. (Foto: Netflix)
Tung tematikk

Serien følger videregåendeeleven Clay Jensen. I kjølvannet av venninnen Hannah Bakers selvmord får Clay en mystisk pakke levert på døren. I pakken finner han kassetter som Hanna spilte inn før sin død, dedikert til tretten medelever hun mener er medskyldige i hennes selvmord.

Gjennom disse lydinnspillingene rettes søkelyset mot mobbing, gruppepress og sexpress blant unge, hvor diffus definisjonen av disse tingene kan være, og hvordan sosiale medier har forandret mobbingens natur.

13 Reasons Why er basert på Jay Ashers bok med samme navn, og er produsert av blant andre Selena Gomez. Det er først og fremst en ungdomsserie, men er overraskende lett å like, selv for en som husker hvor rævva lydkvaliteten på en kassett faktisk var.

Clay og Hannah blir kjent gjennom en deltidsjobb på den lokale kinoen. (Foto: Netflix)
Clay og Hannah blir kjent gjennom en deltidsjobb på den lokale kinoen. (Foto: Netflix)
Høye fjell, dype daler

13 Reasons Why er et (selv)mord-mysterium, på en seng av elementer fra klassiske high school-dramaer. Mysteriet fungerer veldig godt. High school-biten gjør ikke alltid det.

Dylan Minette og Katherine Langford leverer sterke skuespillerprestasjoner, og figurene Clay og Hannah er både troverdige og nyanserte. Det samme kan ikke sies om hele figurgalleriet. Vi finner en og annen vandrende high school-stereotyp i korridorene på skolen, og bortsett fra foreldrene til Hannah er de voksne i serien pinlig endimensjonale.

På sitt verste er serien klisjefylt og klein, med enkeltscener som er overdrevne nok til å kunne vært hentet fra hvilken som helst antimobbekampanje fra nittitallet. På sitt aller beste er serien oppriktig hjerteskjærende. Det er sjelden man ser større avstander mellom bunn og topp, enn man ser i 13 Reasons Why.

ANMELDELSE: Iron Fist S01 E01-06 – En skuffelse

Mysteriet rundt selvmordet er spennende, og byr på tvister, intriger og konspirasjoner i et godt tempo. Det mørke og tragiske er lettere å svelge når man kan jage det ned med god, gammeldags spenning.

Manusets gjentatte forsøk på humoristisk, snappy, Gilmore Girls-aktig dialog, oppleves for min del som kunstig og påtatt. Humor kunne vært et effektfullt virkemiddel i kontrast med seriens triste undertone, men det er dessverre for lenge mellom hver gang jeg trekker på smilebåndene.

En liste noen gutter på skolen har lagd skaper problemer for Hannah. (Foto: Netflix)
En liste noen gutter på skolen har lagd skaper problemer for Hannah. (Foto: Netflix)
Moralske spørsmål og Batman

Selv om det er tragisk å se hva Hannah Baker går gjennom, stiller jeg meg likevel spørsmålet: Hvem gir henne rett til å terrorisere 13 andre syttenåringer post mortem? Noen av personene som blir omtalt som medskyldige på kassettene hennes er åpenbart ikke motivert av ondskap, men heller av usikkerhet og frykt – et velkjent fenomen for de flest som har vært sytten.

Hannah fortoner seg derfor som en slags antihelt. Litt som Batman, bare med kassettspiller og dårlig samvittighet som våpen, framfor «Batmobile» og juling. Jeg elsker det. Hannah blir ikke en stor, moralsk pekefinger, men heller et utgangspunkt i diskusjonen om hva mobbing og stigmatisering egentlig er.

Serien utforsker gråsonene ved ungdomstidens skyggesider, men lar dem forbli grå. Den forteller deg ikke hva som er rett og galt, men oppfordrer deg til å danne en egen oppfatning.

13 Reasons Why er en serie som får deg til å tenke i større grad enn de aller fleste serier om livet på videregående skole. Det er et etterlengtet friskt pust i en sjanger som ikke har fascinert meg på veldig lenge.

Drikkepress? Check. (Foto: Netflix)
Drikkepress? Check. (Foto: Netflix)
Alt var bedre under krigen

Serien fanger noe ved tidsånden – en kollektiv nostalgi som ingen helt vet hvor kommer fra. I samme åndedrag som to av hovedpersonene blir enige om at kassett tilbyr den beste lydkvaliteten, blir de også enige om at stort sett alt var bedre før.

Det er interessant å se syttenåringer begi seg ut på en samtale som tradisjonelt har vært forbeholdt mennesker med hentesveis og leverflekker.

Det er ikke bare en serie om mobbing eller selvmord. Det er en serie om å bli voksen, å «tenke sjæl», og det å savne noe som egentlig er totalt ukjent.

13 Reasons Why er på mange måter viktigere enn den er god. Noen av scenene, rollefigurene og replikkene har man sett og hørt uendelige ganger før. Måten serien takler vanskelig og viktig tematikk på har jeg derimot aldri sett før. Det er nok bra til at man fint klarer å leve med det dårlige. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

13 Reasons Why kan du se på Netflix, og har premiere 31. mars.

Om SERIEN

13 Reasons Why
  • 13 Reasons Why
  • Slippdato: 31.03.2017
  • Sesong: 1
  • Utgiver: Netflix
  • Serieskaper: Brian Yorkey
  • Sjanger: Drama, TV-Serie

  • Anonym

    Man må kanskje være tv-/filmanmelder for å tro at serier og filmer er «viktige» i 2017… ellers fin anmeldelse!

    • Viktor Lunde

      Forklar logikken din her. Mener du at kunsten er seperat fra virkeligheten, og ikke påvirker samfunnet?

      • Anonym

        Nei, men påvirkningen fra film og tv i 2017 er så liten og irrelevant at det blir latterlig å bruke ordet «viktig».

        • Jørgen Ward Søderstrøm

          Skjønner ikke helt hvordan man kan påstå at påvirkning fra film og TV er «liten og irrelevant» når serier som Skam påvirker den offentlige diskursen i enorm grad. Film og, spesielt, TV er mer viktig enn noen gang.

          • Anonym

            Jeg kan gå med på at Skam *nesten* er like viktig for 201x som Tande-På programmet var for 90-tallet.

    • Tom

      Man må være nokså naiv og ekstremt lite belest for å tro at filmer, serier og andre kunstformer ikke bidrar til sosial forandring gjennom å sette temaer på dagsordenen, eksponere mennesker for temaer og livssituasjoner de ikke er kjent med, påvirke politiske prioriteringer og så videre. Et av mange eksempler på dette er syvmilsstegene vi har sett innenfor LHBT-samfunnets rettigheter det siste tiåret, muliggjort blant annet gjennom eksponering av skeive karakterer på film og TV.

      • Anonym

        Det holder ikke å sammenligne samfunnet med noen TV-serier og filmer for å så å enkelt konkludere med at kunsten påvirker samfunnet fordi de ligner på hverandre. Ikke bare er det uvitenskapelig, det prøver ikke engang.

        At «kunst» til en viss grad sprer ideer er jo selvfølgelig, men TV og film er mye mindre relevante kunstformer enn de en gang var, både på grunn av «intern» konkurranse (mer innhold, færre verk som «alle» har sett og har en mening om) og på grunn av konkurranse fra nye medier og ny teknologi. Men selv da film var på sitt mest relevante var påvirkningskraften svært begrenset, på ingen måte direkte, og svært avhengig av den større samfunnskonteksten.

        • Andre

          Mer innhold ja, nettopp, og arenaer og plattformer som når ut til hele verden (youtube, netflix, HBO, osv), versus før i tidens propagandafilmer avgrenset til lokale hipsterkinoer?!? Ikke heeeelt det samme kanskje?! ;D
          I dag har derfor «alle» sett Game of Thrones, Skam og The Walking Dead, og ikke bare de rike med ét fjernsyn i stua som før.
          Si til dattera di (som du tydeligvis ikke har) at Elsa fra ‘Frozen’ og verdensplagen ‘Let it go’ verken har påvirkningskraft på henne, eller at Disney tjener møkkamye gryn på henne ;D

          • Anonym

            Personangrep, fint!

            Hvis du virkelig tror at alle har sett Game of Thrones, Skam og The Walking Dead så tror jeg at du befinner deg i en boble. Mange, helt klart, men *alle*? Virkelig? Som jeg hintet til i en annen kommentar – hvis du sammenligner seertallene til Skam med seertallene til Tande P på 90-tallet så er det *ikke* Skam som vinner.

            Kinobesøk per innbygger er *ikke* høyere enn noen gang, det er rett og slett ren løgn, og ellers legger jeg merke til at du sier veldig lite konkret om hvorfor film og tv er «viktig». Det nærmeste du kommer er å snakke om at Disney tjener masse penger på Frozen (som forresten snart er 5 år gammel nå), og hvis dette er så langt som du kommer til å strekke deg så tror jeg ikke vi er uenige. Så ja, Frozen oppleves selvfølgelig «viktig» for enkeltpersoner og er viktig for inntjeningen til Disney. Men har den hatt store samfunnsmessige konsekvenser? Nei. Hadde verden virkelig sett veldig annerledes ut hvis Frozen ikke eksisterte? Tviler.

            • Andre

              Ikke heng deg opp i personangrepet, det var ikke slik ment, bare at hvis du hadde hatt barn hadde du skjønt livets gang langt bedre.

              Jeg mener selvsagt ikke alle, som i ‘alle’, bare forsøker å knuse utsagnet ditt om at dagens tv-, film og popkultur ikke når ut, noe jeg altså har motbevist for lenge siden. Just that.

              Folk i Kina (verdens mest folkerike land) så ikke på Tande P, noen som helst gang. Kan derfor ikke sammenliknes med seertallene og den makeløse utstrakte omfanget som Skam har gjort på denne planeten. Punktum.
              Har du fått tak i seer- og strømmetallene for hvor mange som har sett Skam, i forhold til Tande P? Nei, nettopp.

              Det er bare å studere besøkstallene for kino med et enkelt øyekast, og dessuten selvsagt beregne kinoens enorme posisjon, på TROSS av konkurrerende kanaler som tv, nett, streaming, osv. Hadde kinoen overlevd så solid om man hadde gitt f i den? Det levner vel liten tvil?

              Det er ellers ofte stor forskjell på tv og film som ‘viktig’ og ‘påvirkningssterk’, selvsagt, enig i det, men ironien er at denne like ofte glidende overgangen både er umulig og beregne, samt påvise. Det er enda mindre interessant å måle fortiden og nåtiden opp i mot hverandre, all den til film, tv og popkultur har langt større utstrekning, enormt mye større omfang, og videre slik er en mye større del av vår hverdag, enn den noen gang har vært.

              Hvorvidt dette er viktig, blir svært mye opp til hver enkelt, men det sier seg selv at en ung usikker homofil eller en yrende ung manusforfatter med kjønnet ‘kvinne’ har hjelp, inspirasjon og en unik backup innen dagens film og tv-marked, noe som var utenkelig for bare 20 år siden. Verdiene som dagens filmer og tv sprer, fant ikke sted før i tiden. Dette kan ikke sees på som noe annet en svært viktig og har en unik kraft som nettopp kun universelle plattformer innenfor kunst, kultur og underholdning har med film og tv. Med andre ord; selv om vi tidligere hadde kun NRK, og følgende kun kunne måle tv uti fra slike få kanaler, betyr ikke dette at dagens langt mer omfattende marked ikke har enorm påvirkning og viktighet.
              Takk.

              • Anonym

                Jeg har aldri påstått at dagens popkultur ikke når ut, mener bare at det ikke gjør den «viktig». Problemene med å måle påvirkningskraft tyder for meg på at vi ikke bare skal akseptere at den er der. Man ender rett og slett opp med en god of the gaps-situasjon. Selv hvis man går ned på individnivå er det svært uklart hvor stor påvirkningskraften til kunsten er. Det er ikke uvanlig å påstå at en serie eller en sang eller en film var en «redning» når man hadde det fælt, men vi vet (heldigvis!) at slike selvrapporter ikke er til å stole på.

                Jeg *har* sett på seertall og sammenlignet Tande P med Skam, og Tande P vinner klart. «Tande på programmet» hadde gjennomsnittlig over 2 millioner seere, og som du påpeker så var dette *bare i Norge*. Gjennomsnittet for Skam ligger under en million, selv når man inkluderer seere fra utlandet. Dette er på ingen måte dårlige tall, det er ikke det jeg prøver å si, men som du igjen påpeker selv så er TV- og filmlandskapet mye mer fragmentert enn det var før. Min påstand er at dette ikke øker «viktigheten» eller «påvirkningskraften», men heller utvanner den. Og bare så det er klart, jeg ser ikke på dette som negativt i det hele tatt. Ja takk til mer kunst, fra homofile og homofobe, kvinner og menn, misandrister og misogynister, antirasister og rasister!

                Ellers er jo dette den evige diskusjonen – speiler kunsten samfunnet eller speiler samfunnet kunsten? Dikotomien her er jo selvfølgelig veldig kunstig, men jeg heller likevel sterkt mot at kunst speiler samfunnet.

                • Andre

                  Å si at dagens popkultur ikke gjør den viktig blir for meg helt meningsløst å si. Drar du da i såfall ALL popkultur over samme kam? Hvordan kan du gjøre det?
                  Klarer du ikke sette deg inn i hvor mye forbilde, mental påvirkning, med mer, visse serier kan ha på enkeltindivider?

                  Og hvordan i alle dager kan du heve opp et program som Tande P. til noe viktigere enn Skam? Hva gjorde Tande P for deg på 90-tallet, det er jeg spent på å høre… Han gjorde i hvert fall ikke stort mye mer for meg enn å være svært lett lørdagsunderholdning, en tv-underholdning som jeg dessverre ikke hadde noe valg om å måtte se på, eventuelt måtte jeg være usosial og være alene på rommet, hvis jeg skulle være hjemme. (Heldigvis ga NRK meg også Twin Peaks, men det er en helt annen sak, hehe)
                  Hvilken kraft, kilde til inspirasjon og et bedre selvbilde hadde Tande P på unge (og voksne) folk på 90-tallet? Svært lite (håper jeg!).

                  At Skam er sett av under en million på verdensbasis faller på sin egen urimelighet. Jeg snakker selvsagt ikke bare om via NRKs nettsider og tv, men også youtube, streaming og at serien er kjøpt opp av utenlandske aktører. Du får gå tilbake og finne ALLE tallene, også fra USA og Asia, noe som selvsagt er umulig, men det sier seg selv hvem som vinner seerantallet.

                  Men sånn generelt: det virker som vi er mer enige enn først fryktet,… Og for all del, mengden møkka-tv og film er selvsagt med på å utvannet hvor «tilspisset» viktigheten av mye er. Men igjen, jeg klarer ikke være helt med på tankegangen, for om vi tar bort all uvesentlig møkka-tv, ja så står vi jo likevel igjen med haugevis av konkrete filmer, tv-serier og kunst som i seg selv, isolert OG i omfang, har enorm påvirkningskraft og fremdeles er med på å påvirke hele markedet og ned til enkeltpersonnivå.

                  Bare tenk på hva slags forbilder folk hadde før… Superstreite machomenn, og overfemininiserte kvinnfolk?! I dag har man mer tilspissede, rikere og bredere troverdige serier og filmer som treffer med en kraft som nærmest kun nettopp kunst og film klarer. Kan nevne konkrete filmer her, men da blir det mye tekst ass… 🙂

    • Hvidst3n

      Anonym som troller…feels like déjàvu🥃

      • Anonym

        Jeg troller aldri.

    • Andre

      Eeeh… Har du hørt om og sett effekten av ‘Skam’ bl.a.?!?

      • Anonym

        Ja, og det jeg har sett er at «Skam» har hatt en stor effekt på media – tusenvis av artikler, kronikker og bloggposter skrevet av journalister, anmeldere og synsere som desperat prøver å late som om de fremdeles er relevante. Ganske søtt!

        • Andre

          Patetisk. Få deg et liv ;D Jeg omgir meg med mennesker, derav mitt bevis på series enorme relevans. Du er sikkert hjemmeværende og alene. Det er jo sikkert bl.a. derfor Skam som eneste norske produksjon ever er superhot i USA, Europa OG Asia, tror du ikke? ;D

          • Anonym

            Jeg omgir meg kanskje ikke med like mange mennesker som du gjør, hvem vet, men blant de jeg kjenner finnes det folk som liker skam og folk som ikke bryr seg i det hele tatt. Men hvis det ikke skal mer til for å være «viktig» så er det jo bare enda et tegn på hvor irrelevant TV og film har blitt.

            Resten av personangrepene skal jeg ikke svare på engang.

            • Andre

              Grunnen til at millioner i dag ikke TRENGER å bry seg og Skam og annet, er jo fordi man har langt flere valg! Man trenger ikke se Skam om man setter seg ned for å se tv. Før så MÅTTE man jo se og være prisgitt det kun NRK valgte å sende på tv. Det er derfor vi patetisk nok er vokst opp med Tande P., Norge Rundt, og Dan Børge, fordi det rett og slett ikke var annet å se på.
              Dette betyr jo ikke at de som faktisk ser det og det programmet, serien eller annet i dag, ikke blir like påvirket og berørt av det DEM ser! Du glemmer dessuten å ta i beregning medias enormt mye større utstrekning i dag enn før, og dermed også langt flere seere, ofte, men ikke alltid.

              • Anonym

                Hvis påvirkningen er umerkbar eller ikke kan måles så eksisterer den ikke!

                Lurer også litt på hva du synes om sensur nå. Tankerekken din her har mye til felles med det jeg hørte fra høyresiden på 90- og 00-tallet og fra den ekstreme venstresiden de siste ~10 årene…

                • Andre

                  Det jeg mener er; hvordan måle påvirkning ned på enkeltindividnivå, og videre i større grad, og så dra slutninger av dette. Det er noe du og jeg ikke er i stand til, det er derfor jeg stiller spørsmål ved resoneringen din, hvor du har disse «bevisene» fra…
                  Sensur? Hva har det med dette å gjøre? Jeg er generelt svært i mot for streng sensur. Det vil si… det verste jeg ser er overbeskyttende foreldre som tror deres barn virkelig blir reelt negativt påvirket av å se litt skrekkfilm eller spille tv-spill. Som eksempel… Eller tenker du mer generelt rundt mediepåvirkning?

  • Elina Maria Negaard

    Jeg tror det hele vil henge litt bedre sammen når en ser alle episodene.

  • Erland Nettum

    Jeg og kompisene kjøpte kun de beste opptakskassettene og avspillingsutstyret var heller ikke skralt. Lurer litt på hvor mye han fyren her faktisk spilte som aldri har opplevd båndsalat. Jeg reparerte kassetter med tape flere ganger husker jeg.

  • Pingback: Sadomasochisme | Gjentagelser()

  • Thea Olsen

    hvorfor denne serien jar fått kritikk er ene og alene det faktum at grunnene til å gå så langt å ta selvmord! Er faktisk Andres oppgørsel/ødeleggelse og ignorering av mennesker.. henge dem ut for muligens en føler seg selv nedre enn dem andre da?? så psykolog ekspert Fredrik Walby tar totalt feil… det er grunner, men selvmord er bare den eneste alvorlige sykdommen hvor en selv kan velge….rop om hjelp.. har vi hørt i mange år.. det er kun det siste året/stunden en ikke sier mer, for en føler seg så totalt alene og missforstått!! Men for Guds skyld 13 grunner!!! hadde det bare vært de 13 grunnene, mange sliter i tillegg med 20 hjemme…. så en fin skildring er serien, til å få oss til å tenke oss om mer enn 2 ganger før en slenger ut en kommentar! gjør narr av andre for å få annerkjennelse selv… for faktis, for noen er dette mer enn nok! amen 😉

  • Kristian

    Det virker litt poengløst å bare anmelde de første 4 episodene av en serie hvor episodene slippes på en strømmetjeneste som netflix. Episodene kan sees når som helst etter at de har blitt sluppet på netflix uten noe tidspress. Jeg antar at grunnen til at dere kun har anmeldt de 4 første er fordi det var det dere fikk tilgang på før premieredatoen, men personlig hadde ønsket at dere til dere hadde tilgang på hele sesongen. Med slike «episodiske» serier blir det som å anmelde de første 30 minuttene av en film. Hadde vært interessert i å høre filmpolitiets perspektiv på dette.

    • Sigurd Vik

      Hei Kristian. Det er som du skriver fordi Netflix denne gangen kun ville gi oss tilgang til 4 episoder av serien til vår anmeldelse som ble skrevet før serien hadde premiere.
      Vi ønsker alltid å se hele sesonger før vi anmelder, men dessverre styres dette ulikt fra de som lager og distribuerer seriene, og det varierer også fra serie til serie, hos f.eks Netflix og HBO Nordic, hvor mye vi får se før serien slippes.

      Så er det selvsagt en avveining om en skal ha anmeldelsen klar til premiere (som er helt uproblematisk på film – hvor kinofilmene pressevises før premiere), eler om en skal vente til en har sett hele sesonger før en anmelder.

      Noen serier, som denne, slippes jo i en klase, og da er det jo mulig å få sett ganske kjapt etter premiere. Men veldig mange serier sendes fremdeles episodevis hver uke, og da vil det jo i så fall være snakk om å vente i 10, 13 eller kanskje over 20 uker før vi får sett hele sesonger og kommet med vår anmeldelse.

      Vi skulle som sagt ønsket oss at vi fikk alle episoder tilgjengelig før anmeldelse, men all den tid vi ikke alltid får det (selv om vi ofte gjør det også), har vi likevel lagt oss på en linje hvor vi alltid anmelder opp mot premieredato. Det er fordi vi mener det er da det er mest relevant å anmelde og diskutere seriene.

      MEN! Det hender vi kommer tilbake med anmeldelse av hele sesonger vi anmeldte starten på også – der vi mener det er viktig, eller vi selv mener vi har tatt grundig feil:)

      Her er et slikt eksempel fra meg.

      Terningkast 5: http://p3.no/filmpolitiet/2015/05/between/
      Ble til terningkast 2: http://p3.no/filmpolitiet/2015/07/between-s01/

      • Kristian

        Hei Sigurd, jeg forstår. Setter veldig pris på et så grundig svar:) Tror dere at dere vil komme tilbake med full anmeldelse av denne serien?

        • Sigurd Vik

          Skulle bare mangle:) Akkurat nå har vi ikke en full anmeldelse av serien på plakaten, men det er ikke umulig at vi kommer til å skrive mer om den framover.

  • Jejak Si Gundul

    Du kan se 13 Reason Why S1 full episode —- BLURAYMOVIES4K.BLOGSPOT.COM