Dokumentarfilmen Ishavsblod – De siste selfangerne skildrer livet om bord på selfangstskuta Havsel på det kanskje siste toktet i Nordishavet i 2015.

Regissørene Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen gir et svært interessant innblikk i hvordan moderne selfangst foregår, samtidig som filmen inneholder fine personkarakteristikker av et morsomt mannskap.

Det er dramatiske bilder som presenteres, både når det gjelder selve fangsten og de tøffe omgivelsene den foregår i. Dokumentaren er engasjerende og gir en fornyet respekt og forståelse for den tradisjonsrike selfangsten som nå ser ut til å være historie.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Kaptein Bjørne Kvernmo speider etter sel i "Ishavsblod - De siste selfangerne". (Foto: Koko Film)
Kaptein Bjørne Kvernmo speider etter sel i «Ishavsblod – De siste selfangerne». (Foto: Koko Film)
Kontrastfylte bilder av blodige isflak

Filmen starter med å gi oss en effektiv smakebit på hvordan selfangsten foregår. En fangstmann med kroppskamera hopper forsiktig fra isflak til isflak mot en skutt sel mens hjertet hamrer av spenning og forventning.

Så går filmen litt tilbake i tid og introduserer oss for noen av personene som skal være med på dette kanskje siste toktet. Førstestyrmann Espen Brandal pakker hullete ullundertøy mens han åpent erkjenner at kapteinen Bjørne Kvernmo er en spesiell fyr.

Når vi møter sistnevnte, får man et inntrykk av at det kanskje ikke er langt unna sannheten, men Kvernmo fremstår også som ytterst seriøs og profesjonell med sine sjøvante kunnskaper, og gjennomtenkte holdninger.

Han kommer med mange fargerike uttalelser som vitner om en noe hard personalpolitikk. Det går blant annet ut over ferskingen Håkon Birkeland, som får visse innkjøringsproblemer ombord.

Anmeldelse: Sameblod er brutalt godt laget

Ishavsblod har mange flotte bilder av livet på havet i både stille solvær og kokende storm. Den har også kontrastfylte bilder av blodige isflak, som kanskje kan føles ubehagelig å se på, men som samtidig er vakkert på en forunderlig, særegen måte.

Avliving av søte seler kan være noe som enkelte kvier seg for å se, men det filmes forholdsvis skånsomt på en elegant måte. Kameraet vendes bort eller endrer fokus under de verste scenene, så du slipper å se hakapik knuse selskalle.

De store blodmengdene spares man også for innledningsvis, men det blir mer og mer av det dess lenger ut i filmen man kommer. Det er åpenbart at Ottersen og Mortensen har hatt en plan om å gjøre publikum gradvis vant til synet før blodet får strømme fritt. Når vi får se selfangsten i all sin grufulle prakt, gjør det inntrykk.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Selfangstskuta "Havsel" i hardt vær i "Ishavsblod - De siste selfangerne". (Foto: Koko Film)
Selfangstskuta «Havsel» i hardt vær i «Ishavsblod – De siste selfangerne». (Foto: Koko Film)
Observant kamera

Ishavsblod gir et godt bilde på livet om bord på Havsel, der mannskapets harde arbeidshverdag og dynamikken mellom dem skildres nært og tett. Vi får flotte bilder av fangstmenn i aksjon på et bølgende teppe av isflak.

Et observant kamera fanger inn mange små hendelser i hverdagen, som for eksempel kvessing av øks, soving på lugar, utkikk fra mastetoppen og matlaging i byssa, redigert med god flyt og rytme av rutinerte Anders Teigen.

Den mest dramatiske sekvensen er når Havsel må stikke til Island med en sterk storm i hælene. Her har Ottersen og Mortensen sikret seg mange bilder som effektivt viser viktigheten av å sikre ting om bord i en båt når bølgene ruller som verst.

Anmeldelse: Tungeskjærerne er et hyggelig, men litt kunstig besøk i nordnorsk fiskekultur

Ishavsblod – De siste selfangerne gir et solid inntrykk av moderne selfangst, hvordan de overholder regler, lytter til selfangstinspektøren som er med og har respekt for arbeidet som utføres.

Man får en sørgmodig følelse av at den tradisjonsrike fangsten nå ser ut til å være historie, men filmen diskuterer ikke omstendighetene rundt dette, hverken de følelsesdrevne kampanjene mot selfangst, statens fjerning av subsidiene, eller EUs importforbud mot selprodukter.

Filmen legger riktignok opp til et slags spenningsmoment om hvorvidt førstestyrmann Espen vil komme til å ta over, uten at det blir konkludert. Dersom Ishavsblod virkelig skildrer det aller siste selfangst-toktet, er det i det minste en svært solid dokumentarfilm som gir et utskjelt yrke en oppreisning.

Om FILMEN

Ishavsblod – De siste selfangerne
  • Ishavsblod – De siste selfangerne
  • Slippdato: 17.03.2017
  • Regi: Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen
  • Utgiver: Uavhengig distribusjon
  • Aldersgrense: Tillatt for alle
  • Sjanger: Dokumentar

  • Einar Gregorios

    Kenner på sjøsyke bare av å kikke på bildet…

  • Kikkerten

    Denne filmen må jeg se.

  • Marie Michaelsen

    Høres spekulativ ut, spør du meg. Jammen bra vi blir «spart» for blodet og de verste bildene, gitt. Bare synd det samme ikke kan sies for selene… Er ikke det minste trist over at dette barbariet er slutt. At det går an å beskrive drap på medskapninger som «vakkert», er meg totalt uforståelig. Forkastelig er vel en bedre beskrivelse… 😡

    • Kristian Kvam Hansen

      Håper du er vegetarianer da

      • Marie Michaelsen

        Jeg mener man må få være i mot selfangst selv om man ikke er vegetarianer, men ja, det er jeg, og det har jeg vært i 15 år. 👍

        • Joakim

          Ja, man må få være imot selfangst selv om man ikke er vegetarianer, men det kan kanskje virke litt pussig om man f.eks. spiser kylling og svin og samtidig anser selfangst som (mer) barbarisk. Selv har jeg ikke noe imot at et dyr som har levd i frihet blir til mat for folk. Man burde kanskje heller rette skepsisen sin mot industrielt dyrehold? Oppdrettslaks er jo også et eksempel på dette.
          Både fra et dyrevelferdsperspektiv og miljøperspektiv anser jeg selfangst for å være en mer «anstendig»/ ærbar måte å gjøre dyr om til mat på enn det som skjer inne på mange av fabrikkene.

          • Joakim

            Jeg så denne filmen på tirsdag. Den går på Ringen i morgen, tror jeg. Sjekk den ut! Den er faktisk ganske god 🙂

          • Marie Michaelsen

            Jeg retter skepsisen min mot drap og utnyttelse av dyr uansett, som du jo sikkert skjønner av at jeg er vegetarianer. Er naturligvis også helt imot industrielt dyrehold og slakterier. Enig i at det er dobbeltmoralsk å hisse seg opp over selfangst hvis man knabber til seg den billigste ribba eller kyllingen på butikken uten tanke for hvordan dyrene har levd og dødd. Men jeg gjør da altså heller ikke det. Er forsåvidt enig med deg i at det tross alt er bedre å spise dyr som har levd i det fri, men det jeg også reagerer sterkt på her, er måten slaktingen av selene blir omtalt på. Som om det liksom er noe «fint.» For meg høres det bare psykopatisk ut.

          • Klodrik

            Denne inkonsekvente holdningen skyldes nok det samme som var opphavet til den internasjonale motstanden mot selfangst ledet av Brigit Bardot: Seler har menneskelignende trekk. Tettsittende, store blanke øyne, en snute og myk pels. Det vekker sterke følelser hos mange fordi de ligner på mennesker.
            Men rent objektivt er ikke utnyttelsen av sel som en ressurs noe verre enn andre ting vi omgir oss med i det daglige. Og som du riktignok påpeker, så kan man fint argumentere for at det er mye verre slik vi driver hold av f.eks høner eller andre husdyr. Denne kritikken er bare føleri, og sånt bør man avkle for det det er.
            Vi må jobbe for å bedre dyrevelferden der det trengs. Selfangst er/var langt unna å være et problem, hverken i omfang den gang man drev med dette, eller målt i lidelsen man påfører dyrene.
            Kjetil Jensen

            • Marie Michaelsen

              Føleri? Selv er jeg glad jeg har følelser. Både Hume og Rousseau har jo ganske kjent argumentert for at det er følelser, ikke fornuft, som agerer til handling. Å ha følelser er virkelig ikke noe å skamme seg over, og burde ikke bli brukt mot folk. Forresten er jeg like opptatt av all dyrevelferd, enten dyrene er søte eller stygge. Jeg er ikke fan av edderkopper, feks, men bærer de fortsatt ut om jeg finner noen. De stygge dyrene er det jo ekstra synd på, siden færre folk bryr seg om dem 🤔

          • Geir Normann

            Jeg har gått i den tro at selkjøttet fra den norske selfangsten stort sett ikke spises, men at vi bare fanger (dreper) selen for skinnet, og fordi vi konkurrerer med selen om fisken som mat. I så fall blir vel argumentet om at dyr som har levd i frihet blir til mat, det blir litt vanskelig å bruke her. Men om jeg tar feil, og selen spises, da er jeg i prinsippet enig med deg, det er ikke verre å drepe en sel og spise den enn det er å skyte en elg i skogen, og spise den.

            Inuitbefolkningen, derimot, har vel tradisjonelt brukt både kjøttet og skinnet hviss de har jaktet sel, så de tar slik sett bedre vare på de ressursene de henter ut fra naturen.

    • Bjørn Hardersen

      Æ må nu flire litt te dæ, byjenta..(?) Husk at både kål og tomata lever.

      • Marie Michaelsen

        Ja, er fristet til å flire av deg også, på bakgrunn av kommentaren din… 🙄

      • Robert

        Jallakommentar. Grønnsaker har ikke et sentralt nervesystem med ditto smerteopplevelse og kan derfor ikke sies å lide når de skjæres opp og spises.

    • Funrun

      Ordspråkene 10,8. ”Klok er den som tar budene til seg, men den som
      snakker tåpelig, faller.” Ordspråkene 17,28. ”Selv dåren kan regnes for
      vis når han tier, gjelde for klok når han holder munn.”

      Men så smart er du vel ikke lille venn,,,,

      • Marie Michaelsen

        Javel? Tror nok jeg er over gjennomsnittet reflektert ihvertfall, noe som åpenbart ikke kan sies om deg.

        Lille venn.

  • magnarStoroy

    Ikkje noko bilde på traileren eller skrive noko i omtalen om Arnfinn Karlsen og den lokale bedrifta Polargodt er med i filmen.

  • Snorre Pettersen

    En film for små borgere, som har distansert seg fra naturmennesket

    • Andre

      …og heldigvis er det fler livserfarne, psykisk sterke og verdensvandte byfolk enn neandertalere i vårt siviliserte samfunn ;D

      • Snorre Pettersen

        Nei, alle er moderne mennesker i etter krigstiden. Ny fascismen bruker ikke fysisk, men pesykisk undertrykkelse. De separerer mennesker. Noen få får handlefrihet og styringsrett, og andre må forholde seg til ordrer og regler. Det gjenstår å se hvor lenge de kan holde det gående slik.

        • Andre

          Ja gudsskjelov for at man er siviliserte og ikke lar alle få frie tøyler gitt! Skulle tatt seg ut ;D

  • evelin

    Hvis du ønsker at se en god film, skal du blot klikke her. >>>>>> MOVIEFULL32.BLOGSPOT.CO.ID