Den franske filmskaperen Bertrand Bonello forteller en historie om opprørsk ungdom i Nocturama. Og da snakker vi ikke opprørsk i form av festing, alkohol og oppgjør med foreldre, men i form av opprør mot staten og samfunnet.

Nocturama følger en gjeng med unge mennesker som planlegger en rekke angrep i Paris. Dette er en stilistisk og interessant skildring av en terrorhandling, men filmen går aldri ned i materien på hvilke motiv som ligger bak.

Intens spenning

Nocturama begynner i stillhet på metroen. En gruppe unge mennesker, helt tydelig fra ulik sosial bakgrunn, er på vei et sted. De snakker ikke sammen, men vi ser ut ifra blikkene de sender hverandre at de er i samme båt.

Ungdommene fordeler seg på ulike linjer, de tar bilder av hvor de befinner seg, kaster mobilen i søpla. Et tidsstempel på lerretet forteller oss hva klokka er.

Kameraet følger alltid én rollefigur av gangen, og vi får se de samme tidspunktene og scenene flere ganger fra ulikt perspektiv. Dette er en effektiv spenningsbygger, og stillheten i starten av filmen skaper også en intens atmosfære.

Vi forstår at et angrep er i ferd med å skje, men vi vet ikke i hvilken form det kommer til å utspille seg.

Finnegan Oldfield spiller en av ungdommene som er med på angrepene i Nocturama  (Foto: Another World Entertainment).
Finnegan Oldfield spiller en av ungdommene som er med på angrepene i Nocturama (Foto: Another World Entertainment).

Dykker aldri ned i materien

De unge skuespillerne i filmen klarer å formidle hvor mye som står på spill på en troverdig måte, men filmskaper Bonello gir dem ikke muligheten til å si noe om hvorfor de gjør som de gjør.

Jeg kunne ønske filmen i større grad utforsket hva som driver disse unge menneskene. Vi blir servert noen linjer om at «det perfekte demokratiet har skapt sin egen fiende», og at etter nedgang, så kommer renessansen. Ungdommene konstaterer at de gjorde det som måtte til, men dypere enn det kommer vi aldri.

Hva har disse menneskene opplevd? Hvordan har samfunnet drevet dem til å tro at vold er den eneste løsningen? Det er provoserende at Bonello ikke gir oss noen svar, noe som helt sikkert er filmskaperens poeng.

Blir langtrukken mot slutten

Etter angrepene er utført, gjemmer ungdommene seg på et kjøpesenter midt i Paris etter stengetid, og her mister filmen noe av nerven.

Natta kjennes lang for ungdommene som venter i et slags vakuum før de kan gå ut. Det er nok helt bevisst at Bonello lar oss kjenne på følelsen av at ting tar så uendelig lang tid når man venter, og han bygger opp frustrasjonen hos ungdommene.

Men her blir filmen for langtrukken for min del, og når filmen får sin slutt etter to timer og ti minutter har jeg sett på klokka flere ganger.

Jamil McCraven leker seg med en gullmaske på kjøpesenteret i Nocturama. (Foto: Another World Entertainment).
Jamil McCraven leker seg med en gullmaske på kjøpesenteret i Nocturama. (Foto: Another World Entertainment).

Må sees i kontekst med samtiden

Det er umulig å ikke tenke på fjorårets terrorangrep i Paris når man ser Nocturama. Selv om Bonello skrev manuset allerede i 2011, og filmen ble laget før Bataclan-angrepet, så er det ikke til å unngå at dette preger måten vi ser filmen på.

Det er noe av grunnen til at det er så provoserende at Bertrand Bonello går såpass overfladisk til verks. Når man skildrer radikal vold, uavhengig av om det er islamister, høyreradikale eller anarkister det handler om, så vil jeg vite mer om bakgrunnen.

Sett bort ifra dette er Bonellos film likevel en spennende skildring av et nøye planlagt angrep mot den franske stat. Filmens første halvdel er knallgod, men det holder dessverre ikke hele veien inn til mål.