Regissør Guy Ritchie har forsøkt å lage modernisert underholdning av et stykke britisk mytologi. King Arthur: Legend of the Sword er selvsagt basert på legenden om kong Arthur, sverdet Excalibur og slottet Camelot.
Vi får til og med se den spede begynnelsen til de sagnomsuste ridderne av det runde bord. Resultatet er en film som svever mellom fantasi og folklore, med blandet underholdningsevne.
Det er en omfattende historie som er komprimert ned til to timers spilletid, med det resultat at handlingen bare skraper i overflaten av noe større. King Arthur: Legend of the Sword er visuelt storslagen, men er ikke eventyrlig nok.
Blir avslørt som tronarving
Arthur (Charlie Hunnam) har vokst opp på et bordell i Londinium. Når Kong Vortigern (Jude Law) tvinger alle menn i en viss alder til å forsøke å ta sverdet Excalibur ut av en stein, blir det avslørt at Arthur er sønn av avdøde Kong Uther (Eric Bana), som mange år tidligere ble forrådt av sin egen bror, Vortigern.
Arthur har egentlig ingen interesse av å utfordre tronen, men omstendigheter gjør at han til slutt ikke har noe annet valg enn å gå imot sin onde onkel. Han får hjelp av blant andre en trollkvinne (Astrid Bergès-Frisbey), krigeren Bedivere (Djimon Honsou) og bueskytteren Goosefat Bill (Aidan Gillen).
Anmeldelse: Richard Storken er helstøpt familieunderholdning
Guy Ritchie gjør som han pleier, og tråkker til med et kjapt og lekende filmspråk, noe som frisker opp en litt utbrent sjanger. Filmen lever godt når pilene suser og sverdene synger.
Det er likevel ikke helt lett å forstå hvorfor man skal bry seg stort om figurene, for de får ikke tid og rom til å skinne. De er brikker i et større spill, der man får ta til takke med helheten, ikke fokusere på individuelle prestasjoner.
Charlie Hunnams Arthur er en passe sympatisk helt, men med en anonym fremtoning med lite særpreg. Jude Law spiller godt som den forpinte og maktbegjærlige onkelen, men får for få scener til å gjøre inntrykk. Kampen mellom Arthur og Vortigern skulle gjerne ha hatt et større omfang, men de befinner seg på hver sin kant i store deler av handlingsforløpet.
Har tonet ned voldsbruken
King Arthur: Legend of the Sword underholder effektivt i flere spenningssekvenser med god flyt og store effekter. Filmen er åpenbart laget for å kunne nå et yngre publikum, fordi Guy Ritchie har tonet ned voldsbruken kraftig.
Her er det nesten ikke en blodsdråpe å se, samtidig som mange voldshandlinger antydes i stedet for å vises. Det gjør kanskje filmen mer familievennlig, men den uunngåelige effekten er samtidig at den fremstår mer blodfattig og tannløs enn man kunne foretrekke.
Anmeldelse: Guardians of the Galaxy Vol. 2 er et fornøyelig romeventyr
King Arthur: Legend of the Sword er en tittel som åpner for flere «King Arthur:«-filmer. Jeg er usikker på hvor stor appell dette universet har i 2017, tretten år etter det forrige forsøket, som få snakker om i dag.
Den nye filmen har et imponerende visuelt uttrykk, og noen gode spenningsscener, men det litt anonyme persongalleriet mangler publikumsfavoritter som man ønsker å se mer av. King Arthur: Legend of the Sword fungerer helt fint som denne-ukas-eventyrfilm, men det er tvilsomt om den får leve et spesielt langt liv i vår pop-kulturelle bevissthet.
