Filmfestivalen i Cannes (NRK): Den 70. filmfestivalen i Cannes er godt i gang, og kvaliteten på filmene som er vist hittil har variert fra middels til svært god.

Åpningsfilmen Ismael’s Ghosts, som vises utenfor konkurransen, ble møtt med likegyldig taushet etter den første pressevisningen. Den handler om filmregissøren Ismael (Mathieu Amalric) og hans astronomkjæreste Sylvia (Charlotte Gainsbourg) som får forholdet satt på prøve når Ismaels tidligere kone Carlotta (Marion Cotillard) plutselig dukker opp etter å ha vært savnet og antatt død i over tjue år.

Det er en bare delvis vellykket film, der skuespillet er upåklagelig, men historien vakler faretruende mellom det sentimentale og det parodiske. Det er dessuten en film-i-filmen her som er særdeles lite troverdig. Samspillet mellom Amalric, Cotillard og Gainsbourg har flere gode kvaliteter, men jeg tror man må være en stor tilhenger av regissør Arnaud Desplechin for å sette pris på denne, for han går seg litt vill i sine formgrep her. Jeg tviler på om vi får se denne på norske kinoer.

Marion Cotillard: – Jeg har en liste over de jeg ikke liker

Maryana Spivak spiller Zhenya i "Loveless". (Foto: Festival de Cannes)
Maryana Spivak spiller Zhenya i «Loveless». (Foto: Festival de Cannes)
Mørk film med sterkt skuespill

Russiske Loveless var første film ut i hovedkonkurransen, og den bør en norsk distributør plukke opp! Den er regissert av Andrey Zvyagintsev, mannen bak de kritikerroste filmene Tilbake, Elena og Leviathan og det er godt mulig at han kan sanke en pris, for dette er et svært formsterkt drama om et eks-par som går igjennom en vond skilsmisse.

Begge har funnet en ny partner, men ingen av dem har tilsynelatende noe ønske om å ha hovedansvaret for sin felles 12 år gamle sønn. Når han plutselig forsvinner, blir hele situasjonen annerledes. Det er en mørk film med sterkt skuespill og en handling som ikke har til hensikt å gi enkle forklaringer.

Anmeldelse: Sieranevada – seigt, smart og humørfylt

Skuespilleren og aktivisten Vanessa Redgrave i sin egen film, "Sea Sorrow". (Foto: Festival de Cannes)
Skuespilleren og aktivisten Vanessa Redgrave i sin egen film, «Sea Sorrow». (Foto: Festival de Cannes)
Flere filmer om migrasjonsproblematikk

Den 80 år gamle skuespilleren Vanessa Redgrave gjør sin regidebut med Sea Sorrow, et dokumentarisk essay der hun utforsker den historiske konteksten til den pågående migrasjonskrisen over Middelhavet. Den vises utenfor konkurransen, men passer inn i programmet sammen med noen av de andre filmene, blant annet Michael Hanekes Happy End, som handler om en familie i Calais som ikke har tatt den pågående flyktningkrisen over seg.

Den meksikanske regissøren Alejandro González Iñárritu er også i Cannes med sitt Virtual Reality-prosjekt Carne Y Arena, som i 6 1/2 minutter setter tilskueren midt i en dramatisk flukt gjennom en ørken.

Vanessa Redgrave tyr imidlertid ikke til noen moderne formgrep for å formidle sitt budskap, annet enn bruk av skuespillere som Emma Thompson og Ralph Fiennes til å fremføre Shakespeare-tekster som på finurlig vis speiler vår tids migrasjonsproblematikk. Foruten dette er dokumentaren enkelt laget, men innholdet er selvsagt særdeles viktig og aktuelt.

LES: Firedobbel Nicole Kidman i Cannes

Oakes Fegley og Jaden Michael i "Wonderstruck". (Foto: Festival de Cannes)
Oakes Fegley og Jaden Michael i «Wonderstruck». (Foto: Festival de Cannes)
Søt og nostalgisk

Wonderstruck i hovedkonkurransen er basert på en bok av illustratøren og forfatteren Brian Selznick, best kjent for å ha skrevet boka Hugo, som Martin Scorsese gjorde en film av. Nå er det regissør Todd Haynes sin tur til å filmatisere Selznick.

Filmen forteller to parallelle historier. Hoveddelen foregår i 1977, der vi møter 12-åringen Ben (Oakes Fegley), som har mistet både moren sin i en bilulykke og hørselen etter et lynnedslag. Nå drar han alene fra Minnesota til New York for å finne sin ukjente far.

Den andre historien foregår i 1927, fortalt som stumfilm, og handler om Rose (Millicent Simmonds), som også er døv og reiser alene fra New Jersey til New York for å finne sin mor (Julianne Moore). Det skal kanskje ikke så mye fantasi til for å spå at disse to historiene på en eller annen måte henger sammen, men hvordan skal ikke avsløres her.

Wonderstruck er en søt og nostalgisk historie som godt kunne ha vært enda mer fantasifull, og litt mindre sentimental. Men den har et stort hjerte for sine figurer, og klare referanser til filmhistoriske virkemidler, og fremstår som en ektefølt film som voksne barn i alle aldre vil kunne ha glede av.

Likevel virker det litt i overkant godt betalt å få denne filmen med i hovedprogrammet i Cannes. Todd Haynes har riktignok et godt navn her, blant annet med Carol i 2015, og det kan være like mye av årsaken til filmens inklusjon som dens kvalitet. Det skal dog sies at filmen ble møtt av godlynt applaus fra de harde Cannes-kritikerne, men det skal ekstremt mye til for at den skal kunne få med seg en pris fra verdens viktigste filmfestival.

Anmeldelse: Alien: Covenant er hard sci-fi-horror som yter sagaen rettferdighet

Ruben Östlunds "The Square" er eneste nordiske håp i årets hovedkonkurranse i Cannes. (Foto: Festival de Cannes)
Ruben Östlunds «The Square» er eneste nordiske håp i årets hovedkonkurranse i Cannes. (Foto: Festival de Cannes)

Årets Cannes-festival er ennå ung. Allerede fredag er det premiere på det nordiske håpet, Ruben Östlunds The Square og sør-koreanske Bong Joon Hos Netflix-film Okja.

På lørdag vises The Artist-regissør Michel Hazanavicius film Redoubtable, og søndag er det premiere på Noah Baumbachs komidrama The Meyerowitz Stories og Mikael Hanekes Happy End, så det er mange godbiter igjen på programmet. Festival de Cannes viser seg som en viril filmfestival i sin 70. utgave!

  • 050986

    Ja de russera, enten er de kjeltringer eller så er de supre. Kanskje begge deler. Putin versus Tolstoj.

  • Tom

    Cannes-festivalen er veldig glad i en rekke regissører, og de har en tendens til å få plass i hovedprogrammet. Lanthimos deltok for eksempel (som Haynes) sist i 2015, med The Lobster. Haneke vant Gullpalmen både for Det hvite båndet i 2009 og Amour i 2012, og er igjen tilbake. Zvyagintsev vant tidligere manuspris for Leviathan i 2014, og så videre. Noen ganger resulterer denne praksisen i at enkelte kjære regissører får med filmer i hovedprogrammet som definitivt ikke fortjente å være der.