Det er lite nytt under den stekende ørkensolen i Tutankhamun, hvor kanalen (ITV) som ga oss Downton Abbey har tatt med seg storbudsjett, kostymelager og klassisk britisk melodrama på gravjakt i Egypt.

Dette er en historisk miniserie basert på den smått utrolige historien om arkeologen Howard Carter som mot alle odds oppdaget den intakte graven til faraoen Tutankhamun i 1922.

Her har jeg jo allerede avslørt slutten på sett og vis. Men som med de fleste dramatiseringer av virkelige hendelser, er det veien til målet som er det interessante. Og selv om både replikker, rollefigurer og kjærlighetsforviklinger blir litt overdrevet og corny til tider, så er dette en greit underholdende skattejakt.

ANMELDELSE: The Mummy – Ikke morsom, skummel eller spennende nok

Lord Carnarvon (Sam Neill) og arkeolog Howard Carter (Max Irons) på utgraving i Kongens Dal. (Foto: NRK, ITV)
Lord Carnarvon (Sam Neill) og arkeolog Howard Carter (Max Irons) på utgraving i Kongens Dal. (Foto: NRK, ITV)
En såpete smak av Indiana Jones

Howard Carter (Max Irons) er en lovende arkeolog med sterke prinsipper og et hissig temperament. Et velplassert slag i trynet på en fransk turist i 1905 koster han jobben som arkeolog for de store utgraverne i Egypt, men etter noen magre år får han en ny sjanse. Den spilleglade adelsmannen Lord Carnarvon (Sam Neill) vil gjerne prøve lykken som skattejeger, og ser en god hånd i den entusiastiske Carter.

Arkeologens store drøm er å finne en uåpnet grav. Og da flere funn i Kongens dal faller sammen på underlig vis, så aner Carter at han er på sporet av et hvilested ingen trodde eksisterte.

ANMELDELSE: Pirates of the Caribbean: Salazar’s Revenge – Stødig piratunderholdning

Med hatt, dametekke og sans for skitt under neglene, males den unge Howard Carter her som en Indiana Jones-aktig skikkelse. Han er den smarteste, den hederligste og den kjekkeste. Hans eneste negative egenskap synes å være at lidenskapen brenner for sterkt i hjertet. Den type karakterbygging er grei underholdning, men de overdrevne egenskapene gjør lite for å styrke troverdigheten til denne portretteringen av Carter som historisk skikkelse.

Det blir også drygt såpete rundt vår hovedperson. Manusforfatter Guy Burt har lagt inn et oppdiktet trekantdrama som allerede har fått gjenlevende slektninger av Carnarvon-familien til å reagere, og som sender serien inn i scener og replikkvekslinger av den litt for klisjefylte sorten.

Maggie Lewis (Catherine Steadman) jobber for Metropolitan Museum of Art i New York, men blir mest brukt som en side i seriens trekantdrama.  (Foto: NRK, ITV)
Maggie Lewis (Catherine Steadman) jobber for Metropolitan Museum of Art i New York, men blir mest brukt som en side i seriens trekantdrama.(Foto: NRK, ITV)
Graver mye, men finner bare overflate

Hovedrolleinnehaver Max Irons (sønnen til Jeremy Irons) mestrer elegant rollefigurens lettbente kvaliteter med glimt i øyet og handlekraft i steget. Men det er ikke mange lag å finne i denne nesten lytefrie eventyreren. Hans faglige frustrasjoner og utfordringer vies ikke mer enn i litt mutt whiskydrikking og noen bekymrede ansiktsfolder over skrivebordet. Og selv ikke venner som dør klarer å mane fram annet enn mer besluttsomhet i heltens blåøyde uttrykk.

Og det er ikke bare rollefigurene i Tutankhamun som sliter med dybden. Selv om det graves mye i denne serien, klarer ikke regissør Peter Webber å finne mer enn overflate.

Forskningen til Carter blir forenklet til et oppdagelsesmysterie som smaker mer av krim enn akademia. Blikket heves sjeldent fra Egypts billedskjønne ørkenlandskap, og seriens rike bakteppe med 1. verdenskrig og en betent britisk okkupasjon av Egypt hives bare inn når det trengs drivstoff til de persondrevne konfliktene.

Serien har vel omtrent like mye finesse i presentasjonen av det storpolitiske bakteppe som en middels Poirot-episode. Og til tross for noen rosende ord fra hovedperson Carter, er det et veldig lite nyansert bilde som vises fram av lokalbefolkningens liv, og mer spesifikt Egypternes motvilje mot de britiske okkupantene og den private utførselen av Egypts nasjonale kulturskatter.

I så måte er dette en historietime som må tas med noen klyper salt. Men som nyskjerrighetspirrende og litt lærerik underholdning, er dette et trygt valg for dem som liker det erkebritisk, overklassetungt og epokevakkert på skjermen.

Tutankhamun har premiere på NRK onsdag 14. juni.

Om SERIEN

Tutankhamun

  • 050986

    Denne «smått utrolige historien» ble bare sludder, især for oss som er litt interessert i historien om Egypt og Tutankamun. Bare rot og sluder dette her. Burde aldri ha blitt vist på NRK!

    • Sigurd Vik

      Vil bare presisere at det er historien serien er basert på som beskrives som «smått utrolig» i anmeldelsen:)

      • 050986

        Fortsettelsen har mer lødig gehalt enn førse episode, så serien er OK for NRK likevel.

    • Eivind Simensen

      Av og på knapp ??

  • Rub

    nyskjerrighetspirrende??? Skjerpings.

  • Mary Tanja Moussa

    Er for lengst lei av egypts historie skal (mis)vises gjennom briter og amerikanere. Egypt og dens historie blir birolle av objekter. Skulle likt å se en film hvor man tar for seg den skjendingen som de gjør (ref. Napoleon) For meg er denne filmen en engelsk versjon av Mummy filmene. Skjønner at det er din jobb å gi en kritikk av filmen, og en saklig kritikk av filmen er vanskelig, da det er for å få folk til å se serien. Det er interessant at du skriver

    » Serien har vel omtrent like mye finesse i presentasjonen av det storpolitiske bakteppe som en middels Poirot-episode.
    Og til tross for noen rosende ord fra hovedperson Carter, er det et
    veldig lite nyansert bilde som vises fram av lokalbefolkningens liv, og
    mer spesifikt Egypternes motvilje mot de britiske okkupantene og den
    private utførselen av Egypts nasjonale kulturskatter.»

    Egyptiske kulturskatter tilhører Egypt, og historien tilhører Afrika.

    • ekteviking

      Jeg forstår din indignasjon, men du glemmer at Egypt ikke oppfant arkeologien, eller hadde noen bevissthet om historien til den kulturen som en gang holdt til i dette området. I tillegg er det søkt å påstå at restene etter en sivilisasjon som opphørte å eksistere for 2000 år siden tilhører en «nasjon». Det gjelder like mye Hellas, Italia og alle de andre områdene som huset gamle sivilisasjoner. Dette er en verdensarv, og ikke en nasjons eiendom. Vi skal være glade for at vitenskapen tok vare på restene etter denne sivilisasjonen, i stedet for å bruke dette som et argument for at man har rett til å være krenket (gud hjelpe oss for de uvitende og krenkede masser). Du må nok leve med at Egypt lånte seg til sin avhengighet av vesten for å bygge suezkanalen, industri og landets infrastruktur på begynnelsen av 1800-tallet. Da britene okkuperte Egypt i 1882 var allikevel 85% prosent av befolkningen jordløse og fattige. FØR britene kom inn i bildet, mens Muhammed Ali styrte landet (en Egypter). Den britiske koloniseringen av Egypt hadde både positive og negative sider. Les og lær.

      • PeeWeeMadman

        På den annen side er det jo en betydelig genetisk kontinutet mellom antikkens egyptere og dagens egyptere,og de kristne snakker fortsatt et språk som stammer fra gammelt egyptisk.

    • PeeWeeMadman

      Man kan vel si at Egypt i det meste av sin historie tilhørte Middelhavsregionen heller enn Afrika. Det var jo minimalt med kommunikasjon over Sahara før den tidlige middelalderen.

  • sarah amnasson

    JA>> XCINEMAS21ORG.BLOGSPOT.COM

  • FraOven

    Så de to første episodene forrige uke. Ble litt traurig og for lite arkeologi. De kunne også ha fokusert mer på det historiske bakteppet. Slik det er nå, blir det egentlig litt ingenting. Synd, fordi historien i seg selv er jo spennende!

  • digilmu

    CINE-4K.BLOGSPOT.COM