Whitney Houstons skjebne føyer seg inn i rekken av amerikanske stjernetragedier. Dokumentarfilmen Whitney: Can I Be Me forteller smertelig åpent om popstjernas vei mot berømmelsens tinder, og hennes triste fall.

Selve filmen har et ganske tradisjonelt og lite oppsiktsvekkende formspråk. Regissørene Nick Broomfield og Rudi Dolezal tar i bruk vanlige og litt kjedelige grep for å fortelle historien.

Det filmen vinner på, er en ærlig skildring av forholdene rundt Whitney Houstons karriere, som kanskje bidro til å sende henne til en tidlig grav. Whitney: Can I Be Me er derfor en sørgelig, men severdig dokumentarfilm som handler mer om mennesket enn musikken.

Whitney Houston på scenen med ektemann Bobby Brown i "Whitney: Can I Be Me?" (Foto: Tour de Force)
Whitney Houston på scenen med ektemann Bobby Brown i «Whitney: Can I Be Me?» (Foto: Tour de Force)
Narkotika og alkohol

Filmen starter med slutten i 2012, når Whitney Houston blir funnet druknet i et badekar på Beverly Hilton i Los Angeles, bare 48 år gammel. Så følger en kronologisk skildring av hennes oppvekst i New Jersey, hvordan den gospelsyngende moren Cissy Houston sto bak karrieren, og hvordan narkotika og alkohol etter hvert ble en viktig del av tilværelsen.

Misbruket akselererte i det ødeleggende ekteskapet med artisten Bobby Brown, mens andre interne faktorer i apparatet rundt Houston bidro til å forverre kaoset, som til slutt tok livet av henne, og tragisk nok ble fulgt av datteren Bobbi Kristinas død under lignende omstendigheter i 2015. Mange pekefingre blir rettet i flere retninger, samtidig som etterpåklokskapen er påtagelig.

Anmeldelse: All Eyez On Me er et skuffende hiphop-portrett av Tupac Shakur

Filmens viktigste eksistensgrunnlag er ubrukte dokumentaropptak fra Whitney Houstons verdensturné i 1999, som gir et godt bilde av de spente forholdene i kulissene. Ektemann og festløve Bobby Brown var på kant med Whitneys nærmeste medarbeider og fortrolige venn, Robyn Crawford.

Filmen hinter at de kanskje hadde vært mer enn bare venner på et tidspunkt, og at moren Cissy Houston kanskje var involvert i det påfølgende bruddet. Noen funderer på om Crawford ble betalt for å dra. Filmen hevder at dette var et negativt vendepunkt, som etterlot sangeren uten nære venner.

Flere av mannskapet snakker åpent i nye intervjuer om tingenes tilstand, og hvordan Houstons skjebne var en varslet katastrofe. Like avslørende er det hvem som IKKE er intervjuet. Bobby Brown, Robyn Crawford og Houstons managere er bare med i arkivklipp. Det er ikke kjent om de ble spurt, men man kan tenke seg at de kanskje ikke ville ha sett det som fordelaktig for dem å bidra til å kaste lys over det som skjedde.

"Whitney: Can I Be Me?" hevder at Whitney Houston hadde et kjærlighetsforhold til venninnen og medarbeideren Robyn Crawford. (Foto: Tour de Force)
«Whitney: Can I Be Me?» hevder at Whitney Houston hadde et kjærlighetsforhold til venninnen og medarbeideren Robyn Crawford. (Foto: Tour de Force)
Lite om musikken

Det mest overraskende med Whitney: Can I Be Me er at musikken nesten ikke blir viet oppmerksomhet i det hele tatt. Det er som om filmskaperne har skjønt at Houstons låter ikke har tålt tidens tann, og er totalt irrelevante for dagens publikum. Det kan også hende at de ikke har fått, eller hatt råd til, rettighetene til å bruke flere av hennes største hits.

Det er litt rart at låter som «How Will I Know», «Saving All My Love For You», «Didn’t We Almost Have It All», «I Wanna Dance With Somebody (Who Loves Me)» og «One Moment In Time» ikke en gang blir nevnt.

Det er imidlertid god plass til hennes kanskje største hit, den Dolly Parton-komponerte «I Will Always Love You», fra filmen The Bodyguard, der Houston spilte mot Kevin Costner. I ett av de få klippene som faktisk handler om musikken, kan produsent David Foster avsløre at vi kan takke Costner for at denne låta starter «a cappella».

Jeg savner flere slike utsagn fra andre produsenter som Houston jobbet med, som for eksempel Narada Michael Walden og John «Jellybean» Benitez (To andre sentrale produsenter, Michael Masser og Kashif, døde i henholdsvis 2015 og 2016).

Anmeldelse: Transformers: The Last Knight innfrir forvetningene, så lengde de ikke er særlig høye

Whitney: Can I Be Me avslører hvordan narkotika var en del av Whitney Houstons liv allerede før hun ble formet som glatt popstjerne for et hvitt publikum. Den hevder at Houstons oppvekst i et tøft nabolag ble skjult i hvitvaskingen, og at hennes egen identitet ble fortrengt.

Tittelen Whitney: Can I Be Me er basert på ett av hennes egne utsagn, og vitner om en artist som ikke fikk være seg selv. Man kan jammen lure på om hennes musikalske arv hadde vært annerledes om hun hadde fått lov til å bruke sitt opprinnelige kulturelle utgangspunkt i gospel, i stedet for å bli brukt som radiovennlig pop-prinsesse.

Og man kan undre over om hun fremdeles hadde vært i live om apparatet rundt henne hadde tatt noen nødvendige grep. Dokumentarfilmen er kanskje i overkant konvensjonelt formet, men innholdet er like fullt like interessant som det er sørgelig.

Om FILMEN

Whitney: Can I Be Me
  • Whitney: Can I Be Me
  • Slippdato: 23.06.2017
  • Regi: Nick Broomfield og Rudi Dolezal
  • Utgiver: Tour de Force
  • Aldersgrense: Tillatt for alle
  • Sjanger: Dokumentar, Musikk

  • Tom Reinhold Bäcker

    Hmmm… stemmer det at låtene hennes ikke har tålt tidens tann? Comments, anyone? Jeg er 56 og har debutalbumet fra 1985 friskt i minnet.

    • Jonny Solem

      Hører selv mye musikk fra den tiden og har musikkinteresserte unger som også hører musikk fra den tiden, men Whitney Houston blir aldri spilt, mens eldre musikk som Dinah Washingtons låtet og fremføring er tidløs og har tålt tidens tann mye bedre. Houston hadde en flott stemme, kanskje den beste, men er enig med journalisten. Totalt irrelevant musikk.

      • Emilie Berge Appelquist

        Helt uenig i denne påstanden. Totalt irrelevant musikk? Hva betyr egentlig det? De aller fleste i min generasjon (20-30) har et forhold til Whitney. De yngre (20 -) har kanskje ikke noe forhold til artisten, men regner med at de har kjennskap til musikken hennes, da den spilles både på utesteder og på radio. Litt nedlatende holdning mot en sanger som ja, var fantastisk, men også stod for musikk som mange fremdeles hører på og relaterer til.

      • Andre

        «Journalisten» Vestmo slår ikke fast med spiker at musikken ikke er med fordi Houstens musikk ikke er relevant mer, men han antyder det. Det betyr ikke det samme som ‘dårlig’, det kan være to helt forskjellige ting.
        Det som er relevant musikk i dag er også for det meste irrelevant på sikt; det er noe av popmusikkens enkle og sanne natur. Men igjen: ikke nødvendigvis dårlig fordet.
        Dessuten, det viktigste i forhold til denne filmen er garantert at det dreier seg om rettigheter, at det er derfor sangene hennes ikke brukes i filmen. Hvorfor skulle vi ellers ikke hørt noen par sekund av mange av hitene hennes, hvis ikke det var pga rettigheter?
        Konklusjonen blir derfor at musikken hennes ikke er irrelevant likevel, men at det altså dreier seg om rettigheter.

        • Jonny Solem

          Musikken VAR relevant, men er det ikke lenger. Det er altså forskjell på er og var. Ser ellers at Emilie mener musikken ER relevant, det visste jeg ikke, og gir meg gjerne.

          • Andre

            Jepp, skjønner. Jeg bare mener at det Vestmo skriver er helt irrelevant. Man gidder jo ikke skrive at Beatles-musikken ikke er med i et Beatles-portrett fordi den ikke lenger er like relevant liksom! Ergo har det med andre ting å gjøre, høyst sannsynligvis rettigheter.

  • Wesling

    Vel, om musikken fremdeles er relevant, så er mitt svar ja. Det er fortsatt en stor del av musikkhistorien, selv om den kanskje ikke var like nyskapende som F.eks Prince, eller MJ på den tiden. Her har nok skandalene overskygget det faktum at hun var en av de desidert største på 80 og 90 tallet…..

    • Athrun Zala

      SITE>> URUNGGAJIHAN.BLOGSPOT.COM