To The Bone er en tidvis ekkel, tidvis rørende, men også overfladisk fortelling om en ung anorektiker.

Regissør Marti Noxon har basert historien løst på egne opplevelser fra sin ungdom.

Jeg synes ikke filmen forherliger spiseforstyrrelser, men jeg er også usikker på hvor mye ny visdom jeg sitter igjen med til slutt.

Eli har et trøblete forhold til alle i familien sin, bortsett fra sin søster. (Foto: Netflix)
Eli har et trøblete forhold til alle i familien sin, bortsett fra sin søster. (Foto: Netflix)
Tapende kamp

Ellen har slitt med anoreksi i årevis. Hun har vært innlagt fire ganger uten å komme noen vei.

Etter oppfordring fra sin stemor og søster går hun med på å prøve en siste behandling hos Dr. Beckham – en alternativ og slående kjekk lege, som driver et kollektiv for unge med spiseforstyrrelser.

Deretter følger vi Ellen, som senere skifter navn til Eli, i hennes kamp mot sykdommen hun sakte men sikkert innser at hun har mistet kontrollen over.

Keanu Reeves er overraskende lite med i filmen. (Foto: Netflix)
Keanu Reeves er overraskende lite med i filmen. (Foto: Netflix)
Usikker på hva filmen vil si

To The Bone er en merkelig film. Den har humor, men lite sjarm. Den får deg til å tenke, men er ikke dyp. Og den føles som et tungt og ekkelt drama et øyeblikk, mens den føles som en onsdags-matiné i det neste.

Det er en rekke enkeltscener som klistrer seg til netthinnen min, som synet av Eli som spiser middag på restaurant, hvor hun på nonchalant vis spytter maten sin ut i en serviett hver gang hun har tygd ferdig en munnfull.

Den klarer å gi et sterkt inntrykk av hvor ødeleggende denne sykdommen er, men det er samtidig ett eller annet som mangler. Filmen virker litt motvillig til å virkelig stupe ned i de mørkeste dypene, noe som gjør det litt vanskelig å tyde hva filmen forsøker å si.

Den forteller meg at anoreksi er alvorlig og vanskelig, men sliter med å introdusere meg for ferske tanker og innfallsvinkler.

Eli og Luke møtes i behandlingshuset, og finner tonen etter hvert.(Foto: Netflix)
Eli og Luke møtes i behandlingshuset, og finner tonen etter hvert.(Foto: Netflix)
Savner litt dybde

Paradoksalt nok er Eli den eneste figuren med noe kjøtt på beinet. Resten av figurgalleriet er vanskelige å bry seg om. De fleste har fått utdelt en overfladisk definerende egenskap, og fremstår som enkle og ensidige.

Man trenger for eksempel fire sekunder på å forstå hvordan Elis stemor kommer til å oppføre seg gjennom hele filmen. Hun er en velmenende, men har ingen forståelse for at anoreksi er en sykdom.

Dr. Beckham, spilt av Keanu Reeves, blir omtalt som et nytenkende geni av en lege, men fremstår mer som en helt vanlig lege som sier «fuck» et par ganger.

Den mest gripende scenen i filmen står en av jentene i huset i sentrum av, uten at jeg skal avsløre noe mer. Men med en gang filmen griper deg i strupen og tvinger deg til å føle og tenke, hastes vi avgårde til neste scene hvor tyngden av det vi nettopp så dysses ned.

Lily Collins gjør en fabelaktig rolletolkning. Selv om manuset holder visse sentrale hendelser fra Elis fortid diffuse, klarer Collins å formidle tyngden av disse hendelsene. Hun gir Eli dybden som trengs for å se på henne som noe mer enn en kynisk ungdom. Og mangelen på dybde og nyanse hos resten av rollefigurene forsterker fokuset på Eli.

For kanskje det er meningen at man kun skal bli kjent med Eli, og dermed også kun bry seg om henne. At menneskene rundt henne kun er tomme endimensjonale skall, gjenspeiler kanskje hva hun føler. Effekten av dette blir etter hvert at vi som publikum får kjenne litt på følelsen av å være ensom, selv om man er omringet av andre mennesker.

Lily Collins ser oppriktig syk ut i rollen som Eli. (Foto: Netflix)
Lily Collins ser oppriktig syk ut i rollen som Eli. (Foto: Netflix)
Viktig på sitt vis

Det som gjør filmen tung å se er ikke bare den alvorlige tematikken. Eli utvikler seg lite gjennom hele filmen. Hun har den samme apatiske innstillingen og gjentar den samme selvdestruktive sirkelen fra start til slutt.

Mangelen på emosjonelle gjennombrudd og fremskritt går fra et tidspunkt fra å være kjedelig, til å skape en uhyggelig tone i filmen. På en side mener jeg dette gir filmen en mulighet til å si noe effektfullt. På den annen side mener jeg at filmen ikke benytter seg av denne muligheten fullt ut.

Mot slutten gir filmen oss et slags klimaks, og antyder at Eli endelig har oppnådd en eller annen dypere forståelse av sykdommen. Hva denne forståelsen er, er for meg litt tvetydig og utilfredsstillende.

Jeg sitter hverken igjen med nye spørsmål eller svar, kun en påminnelse om hvor alvorlige spiseforstyrrelser kan være. Noe som i og for seg også er viktig.

Om FILMEN

To The Bone
  • To The Bone
  • Slippdato: 14.07.2017
  • Regi: Marti Noxon
  • Utgiver: Netflix
  • Sjanger: Drama

  • ADMIN

    SE WONDER WOMAN HD –>>> MASTERMOVIES.ORG