Den finske regissøren Aki Kaurismäki har antydet at Den andre siden av håpet er hans siste film. Vi får virkelig håpe at det ikke stemmer, men om det er tilfellet, er det en nydelig svanesang!
Dette er nemlig en hjertevarm film om en syrisk flyktnings møte med en eldre restauratør i Helsinkis bakgater.
Kaurismäkis kjølige humor, lune atmosfære og det karakteristiske underspillet som preger det rike og besynderlige persongalleriet gjør Den andre siden av håpet til en fortreffelig tragikomedie med klare paralleller til virkelige problemstillinger.
Minimalistisk skuespill
Filmen følger to historier. En om den syriske flyktningen Khaled (Sherwan Haji) som kommer til Helsinki som blindpassasjer på et lasteskip. Og en om Wikström (Sakari Kuosmanen) som forlater kona, vinner stort i poker og kjøper den slitne restauranten Den gylne halvliter med tre rimelig umotiverte ansatte.
På et tidspunkt krysses Khaled og Wikströms veier, og finnen bestemmer seg for å hjelpe syreren ved å gi ham jobb i restauranten, samtidig som Khaled forsøker å finne søsteren som forsvant på reisen gjennom Europa.
Anmeldelse: Baby Driver får det til å rykke i gasspedalfoten
Den andre siden av håpet har mye til felles med Kaurismäkis forrige film, Le Havre, som også handlet om en lokal eldre herres møte med en ung flyktning i en havneby. Den foregikk altså i Frankrike, men nå er Kaurismäki på hjemmebane.
Han skildrer det finske samfunnet som rolig og avmålt, tilsynelatende med en begrenset grad av imøtekommenhet. Figurene er enkle og ukompliserte, og føles mer som skisser enn fulle personligheter, men selv om skuespillet er minimalistisk, greier Kaurismäki likevel å formidle en stor grad av varm menneskelighet gjennom hele historien.
Like deler komedie og tragedie
Den amerikanske regissøren Jim Jarmusch sa en gang om Kaurismäkis Mannen uten minne at den er trist nok til å få deg til å le og morsom nok til å få deg til å gråte, noe som er en perfekt beskrivelse av de fleste av filmene hans, også Den andre siden av håpet.
Den setter figurene i situasjoner med like deler komedie og tragedie, der man trekker på smilebåndet av noe som egentlig er trist som fy, samtidig som humoren forsterker det mørke i den underliggende tematikken. Det er et uttrykk som Kaurismäki mestrer forbilledlig.
Anmeldelse: Valerian and the City of a Thousand Planets er et visuelt sirkus
Den andre siden av håpet er nydelig filmet med sterke farger i opplyste rom, kontrastert med mørke, nattlige gatebilder.
Gjennom sitt spesielle formspråk greier Kaurismäki å si noe vesentlig om aktuelle problemstillinger i et tidløst miljø. Både mennesker og kulisser kan se ut til å være fra 1950-tallet, men står med et bein plantet i vår egen tid.
Filmen er umiskjennelig Kaurismäkisk, på godt og vondt, bare at også det vonde er godt i dette universet. Den andre siden av håpet er en ny tørrvittig fulltreffer fra den finske mesteren!
