Valerian and the City of a Thousand Planets er et visuelt sirkus uten like fra regissør Luc Besson. De som elsker Det femte element fra 1997, vil kjenne igjen hans overdådige stil, der konsepter og ideer flommer over hverandre i en uavbrutt rekke.

Dette er et fargesprakende fyrverkeri av et sci-fi-eventyr, men helt perfekt er den ikke. Hovedrollene er svake, og handlingen mister merkelig nok fremdriften etter den fine førstetimen. Valerian and the City of a Thousand Planets er likevel en festforestilling for B-film-elskere.

Anmeldelse: Baby Driver får det til å rykke i gasspedalfoten

Den enorme romstasjonen Alpha rommer mennesker og skapninger fra tusen planeter. Nå trues den av en ukjent trussel innenfra, og romagentene Valerian (Dane DeHaan) og Laureline (Cara Delevingne) får oppdraget å finne ut hvem som står bak.

De legger ut på en farlig ferd som setter dem i kontakt med alle slags merkverdige figurer, steder og farer, både på fremmede planeter og i romstasjonens indre.

En fremmed drømmeplanet blir utsatt for noe fryktelig i "Valerian and the City of a Thousand Planets". (Foto: United International Pictures)
En fremmed drømmeplanet blir utsatt for noe fryktelig i «Valerian and the City of a Thousand Planets». (Foto: United International Pictures)
Høy underholdningsfaktor

Filmen starter med en nydelig sekvens som knytter vår tids romfart til en fantasiversjon av fremtidens utforsking av verdensrommet. Sekvensen tonesettes av David Bowies klassiker Space Oddity, som er et utmerket valg, fordi denne filmen virkelig er en romraritet.

Besson skaper en ekstremt rik og detaljert verden med en enorm spennvidde og store kontraster. Det er så mye lekkert å oppdage her at det trolig trengs flere gjensyn for å få med seg alt. Heldigvis har Valerian and the City of a Thousand Planets en så høy underholdningsfaktor at den vil være verdt å ta frem igjen.

Anmeldelse: Charlize Theron er en rå actionheltinne i Atomic Blonde

I den første timen fyker handlingen fremover med stor oppfinnsomhet og fortellerglede, men cirka halvveis skjer det noe. Besson tråkker, kanskje uforvarende, på bremsen. Fremdriften mister farten og tråden, blant annet med et sidesprang med Ethan Hawke og Rihanna som strengt tatt burde vært kuttet, selv om også denne sekvensen kan by på visuelt lekre påfunn. Man kan mistenke at hele akten er puttet inn i ettertid for å skaffe filmen litt nødvendig stjernekraft.

Hovedrollene spilles nemlig av Dane DeHaan og Cara Delevingne, som riktignok ikke er hvem-som-helst, men er heller ikke umiddelbare publikumsfavoritter. De gjør jobbene sine, uten å tilføre filmen mer enn det aller nødvendigste. Den gjennomgående kjærlighetstråden mellom Valerian og Laureline er kjedelig og blass, og hadde trengt skuespillere av et helt annet kaliber for å oppnå en høy temperatur.

Laureline (Cara Delevingne) i blinkende sci-fi-drakt i "Valerian and the City of a Thousand Planets". (Foto: United International Pictures)
Laureline (Cara Delevingne) i blinkende sci-fi-drakt i «Valerian and the City of a Thousand Planets». (Foto: United International Pictures)
Oppfinnsom og fantasifull

Filmen er for øvrig basert på den franske tegneserien Valerian and Laureline av Pierre Christin og Jean-Claude Mézières. Det er besynderlig at filmens tittel kutter Laureline, for de er to likeverdige figurer som følger hverandre gjennom hele historien.

Det må være markedsføringshensyn som står bak, for det kan ikke være noen annen grunn til å fokusere på den ene figuren fremfor den andre.

Anmeldelse: Burn Burn Burn er en kul og rørende begravelsesreise

Valerian and the City of a Thousand Planets har altså noen mangler som gjør at den ikke føyer seg inn blant Luc Bessons beste filmer. Den er likevel så oppfinnsom og fantasifull at jeg gjerne ser den om igjen.

Jeg kan til og med ønske meg en oppfølger fra dette universet, så lenge DeHaan og Delevingne kan skape sterkere bånd mellom sine figurer, og Besson kan sørge for at manuset har et klarere plott med uavbrutt fremdrift og en sterkere rød tråd.

Valerian and the City of a Thousand Planets er godkjent med forbehold.

Om FILMEN

Valerian and the City of a Thousand Planets
  • Valerian and the City of a Thousand Planets
  • Slippdato: 04.08.2017
  • Regi: Luc Besson
  • Utgiver: United International Pictures
  • Aldersgrense: 9
  • Sjanger: Action, Sci-fi

  • Ørnulf Schømer

    Etter å ha sett filmen, som jeg i og for seg var fornøyd med, så var det første jeg tenkte: Filmen hadde vært så mye bedre med Korben Dallas og Leeloo i hovedrollene – da kanskje en Leeloo som ligner litt mere på Project Alice. _Det_ hadde vært noe 🙂

  • Stian

    Serien heter slett ikke «Valérian and Laureline» på fransk. Den heter «Valérian», eller den het det de første 30 årene. I 2007 ble tittelen endret til «Valérian et Laureline».

    • Takk for oppklaringen! Jeg står fremdeles ved at filmen burde ha brukt tegneseriens tittel etter 2007.

  • Leif Biberg Kristensen

    Her i Skandinavia het tegneserien «Linda og Valentin» både på dansk, svensk og norsk da den kom ut på 70-tallet. Man burde kanskje beholdt dette navnet ved oversettelse av filmen.

    • hardt rammet

      Vet ikke om fingern din er helt på samtidens puls her, Leif min venn. Jeg tror ‘Linda og Valentin’ klinger litt fjollete i ørene til dagens unge

      • Du mener «Prebz og Dennis» er mye kulere? Hvor gammal er din fjollete finger, a´?

      • Leif Biberg Kristensen

        Mye mulig du har rett 🙂

        Ellers var tegneserien en revolusjonerende orgie i visuelt snadder. George Lucas stjærte hemningsløst fra serien i de første StarWars-filmene.

  • David Børresen

    Birger nærmer seg et viktig poeng.
    Det er en arv, ikke nødvendigvis fra B-flim, men fra Pulp. Ikke Pulp som i den allmenne lave kvaliteten som kjennetegnet slik, men Pulp som i det som hevet de sjangrene til noe nytt, som introduserte mer kreativitet eller skaperferdigheter enn man fant andre steder, hvor kunstnere slapp seg løs. Pulp som i Prins Valiant eller Jack Vance eller det beste av New Wave scifi … eventyr som hviler både på nydelige bilder malt med farger eller ord, men også på en grunnleggende sjarm og lekenhet. Eventyrverdener som belønner vennlighet og intelligens, som idealiserer et univers.

    Filmen er løst basert på Ambassador to the shadows, en av de mer actionfylte tidlige heftene. Det anbefales forøvrig å hoppe over album en om man vil lese alt, der hadde de ikke funnet oppskriften enda.
    For det er en oppskrift. En oppskrift hvor Laureline bruker empati og oppfinnsomhet, og Valerian er standhaftig og til tider regelbundet.
    De har et personlig forhold som er lite utforsket annet enn gjensidig respekt, litt til tider flau flørting, men klar kjærlighet uten særlig drama. De møter venner, samarbeider, opplever, utforsker.

    Filmen utforsket det romantiske videre med noe av den dårligste dialogen jeg har sett på skjerm siste årene. Og når det gjelder resten: Til tross for at filmen tar kreative elementer fra serien blir de sjelden brukt godt.
    Man ser elementene, men de er ikke i relevante kontekster, det blir bare klippet ujevnt inn. Det er noe feil med tempoet, manuset og plottet gjennom hele filmen, med hver setning noen forklarte … det var ingen naturlig dialog, bare eksposisjon … det var overraskende provoserende.

    I grunn var jo dette pent, som forventet, og jo det var vel forventet at noe av disse skuffelsene ville komme, litt tilpassning til format, til marked. Men ikke i den grad, ikke på prequels nivå.
    Ikke at man sjokkert skulle sitte lurende på hvordan Besson har klart å bli filmteknisk verre, eller hvorfor ingen sa hvor dårlig deler av det var, hvor lite det fungerte, hvor liten effekt det hadde.
    Det er heller ikke castingen, skuespillerne kunne fungert om rollene ikke ble skrevet om. Temperamentene er riktige, men alt ble bare vasket bort av en lang rekke elendig dialog og av tydelig dårlige valg fra en regissør som ingen stoppet.

    Anbefaler tegneseriene, og vel, se filmen for å støtte innsatsen og kanskje gi flere sjansen til slikt. Men for fans, legg lista enda litt lavere.

  • nadia brozovic

    HDMOVIE> IMAX.BESTCINEMAX.COM

  • meh

    Kris Wu

  • JudgeDredd

    Vil overhodet ikke se reklamen deres.

    • Det er ingen reklame men en anmeldelse.
      Men i orden at du ikke vil se den.
      Ha en fin aften.

  • Hans Maiestet

    Må si det var skuffende å se at ikke «Groot» var med denne gangen..

  • Mattis Finstad Hansen

    Jeg hadde bevisst holdt meg unna anmeldelser av Valerian, men hadde fått med meg at det var litt lunkne anmeldelser rundt om kring. Heldigvis viste det seg at filmen var både underholdende og ikke minst en visuell perle. Skjønt det visuelle har vel aldri vært et problem med Luc Bessons scifi-eventyr.

    For et eventyr er det. Man føler seg kanskje litt for gammel når man ser filmen, samtidig som den lokker deg inn med gode effekter, action, eventyr som sagt, og helt greie skuespillerprestasjoner. Historien er litt lettbeint, men holder vann og gir Valerian nok fremdrift til at det aldri blir kjedelig.

    Dessverre er den nok litt forglemmelig for min del, selv om jeg likte den godt. Valerian blir en film du ser, liker godt mens det står på, glemmer lett når den er ferdig, men som du lett ser når den dukker opp igjen senere. For underholdt ble jeg, og det er det viktigste med film.