To av Frankrikes flotteste skuespillere møtes i regissør Martin Provosts livsdrama Jordmoren.
Catherine Deneuve og Catherine Frot får både tid og rom til å formidle figurer med distinkte særpreg og en meningsfull interaksjon med hverandre.
Provosts eget manus forsøker nok å handle om litt for mye. Det er mange tråder som spinnes rundt de to hovedfigurene, uten at alle virker like vesentlige.
Jordmoren er likefullt en varm og sympatisk film om hvordan fortiden påvirker nåtiden, og hvordan det kan straffe seg å nøle med å gripe fremtidens muligheter.
Frodig kvinne fra fortiden
Jordmoren Claire (Catherine Frot) blir kontaktet av farens gamle elskerinne, Béatrice (Catherine Deneuve), 35 år etter at hun reiste fra dem. Gjensynet med den frodige kvinnen fra fortiden skaper bølger i Claires begivenhetsløse liv.
Samtidig blir hun kjent med trailersjåføren Paul (Olivier Gourmet), som utvikler seg til å bli et uventet forhold.
De plutselige forandringene overrumpler Claire, mens Béatrice viser seg å ha sine grunner til å gjenopprette kontakten. Gjennom dette får de opprettet et slags familiebånd som begge har savnet.
Anmeldelse: Darren Aronofskys Mother! er er en forstyrrende reise inn i kaotisk galskap
Den største årsaken til å se Jordmoren, er muligheten til å se legendariske Catherine Deneuve i en ny og saftig rolle. Béatrice er litt av en kvinne, og slett ikke uten lyter.
Man aner at det ligger et dypt alvor bak den sprudlende fasaden, og noen av hennes handlinger i denne filmen er dypt egoistiske. Likevel får man et hjerte for denne figuren, som åpenbart trenger hjelpen hun søker hos Claire.
Catherine Frot er også en klasseskuespiller, sett på norske kinoer i filmer som Et spill for piano, Bon appetit, Hr. President og Marguerite.
Hun spiller Claire som en ensom kvinne som vier seg helt og fullt til jobben, og har liten tiltakslyst på privaten. Det ligger en stor kontrast i hvordan Claire har et yrke der hun tar del i livets begynnelse, men nøler med å forholde seg til livets andre fasetter.
Burde kutte historietråder
Det er forholdet mellom Béatrice og Claire som er filmens hovedfokus, men Martin Provost forsøker å putte inn så mye mer, som Claires nye mannlige bekjentskap, forholdet til sønnen Simon (Quentin Dolmaire), nedleggingstrusselen som henger over fødeavdelingen, Béatrices sykdomsbilde og hennes økonomiske problemer.
Det er mye på en gang, og kanskje hadde manuset hatt godt av å kutte ned på historietrådene og fokusere mer på det som skjer mellom Béatrice og Claire, både på godt og vondt. Man får en følelse av at det ligger et større potensial i disse figurene enn det manuset har fått ut.
Anmeldelse: Joachim Triers Thelma er stor filmkunst kledd i sjangerkappe
Jordmoren er en flott anledning til å oppleve to av Frankrikes beste skuespillere, og det finstemte samspillet mellom dem resulterer så absolutt i en fin filmopplevelse. Martin Provost har skrevet og regissert et voksent drama, der hjerte og smerte formidles uten unødvendig sukring.
Den forteller en varm historie i et behagelig tempo, med skuespillerprestasjoner av god kvalitet. Legg også merke til fødescenene, som virker realistiske fordi de faktisk ER virkelige (uten å gå altfor detaljert til verks). En slik dedikasjon fortjener et kinopublikums oppmerksomhet.
