Det jeg liker å starte ethvert bilspill med, er å teste en fin bil i fint vær – alene rundt en fin bane. Dette er en fin måte å finne ut hva slags spill man har med å gjøre på.

I Project Cars 2 var valget av testbil enkelt: Ferrari Enzo. Den ser ut som en krysning mellom en bil, et jagerfly og en elegant italiensk herresko. Har man muligheten til å velge en slik, blir det meningsløst å velge noe annet, slik jeg ser det.

Valget av bane er like enkelt: den ikoniske «Nürnburgring». La oss kjøre!

Det første jeg gjør i Project Cars 2 er å krasje. Hardt. Det andre jeg gjør også å krasje. Like hardt. I tredje sving krasjer jeg ikke, men spinner til gjengjeld helt ut av kontroll og blir sur. «Dette blir en lang dag», tenker jeg.

Det er tydelig at Project Cars 2 ikke forsøker å holde meg i hånda. Det er en bilsimulator. Realisme er derfor i høysetet, og at jeg må lære hver enkelt bil og bane å kjenne før jeg kjører effektivt.

I fjerde sving krasjer jeg ikke. Den er på ingen måte perfekt gjennomført, men jeg overlever. Etter noen timer er jeg blitt ganske flink. Og helt oppslukt.

Rallycross-seriene i karrieremodusen var mer morsomme enn forventet. (Foto: Bandai Namco Entertainment).
Rallycross-seriene i karrieremodusen var mer morsomme enn forventet. (Foto: Bandai Namco Entertainment).
Variert og detaljert

Project Cars 2 tilbyr over 170 biler i en drøss av forskjellige bilklasser, 60 unike baner og alle tenkelige værforhold. Kjør gatebilløp i finvær, formel 1 i storm eller rallycross på is. Start den lange karrieremodusen, kjør egendefinerte løp mot maskinen eller begi deg ut i intense online-kamper mot sjåfører fra hele verden. Variasjonen er stor og byr på et bredt, tilfredsstillende spekter av utfordringer.

Jeg hadde ikke ratt og pedaler tilgjengelig, så jeg måtte ta til takke med PS4-kontrolleren. I starten var dette utfordrende, men spillet har heldigvis en detaljert innstillingsmeny hvor man kan finjustere kontrolleren til sitt bruk. Etter litt eksperimentering, var kontrolleren veldig responsiv og tilfredsstillende å spille med.

Spillet tilbyr også mange muligheter til å justere innstillingene på bilene man kjører. Man må ta en horde av faktorer i betraktning for å få mest mulig ut av maskinen sin. Lufttrykket i dekkene, demperne, spoileren og mengden drivstoff må planlegges med tanke på banens underlag, antall svinger, antall runder og værforhold, om man skal få ut hvert hundredel av potensialet sitt.

Man kan selvsagt justere alt på egen hånd, men for de av oss som ikke er sertifiserte bilmekanikere er «Race engineer»-funksjonen grei å ha. Den lar oss fortelle i enkle trekk hva som ikke fungerer optimalt, og kommer med forslag om hvordan man forbedrer det.

De fleste forandringene man gjør merkes godt på asfalten, og jakten på det perfekte oppsettet er et artig spill innad i spillet. Når man finner en kombinasjon som fungerer er kjøreopplevelsen magisk.

Over et herlig lydspor av brølende motorer er det dypt oppslukende å hive bilen sin rundt skarpe svinger. Selv om jeg har aldri kjørt biler i millionklassen i virkeligheten, føles opplevelsen i Project Cars 2 som noe av det nærmeste man kommer.

Bruk hodet! Blir man for utålmodig kjører man ut i førstkommende sving. (Foto: Bandai Namco Entertainment).
Bruk hodet! Blir man for utålmodig kjører man ut i førstkommende sving. (Foto: Bandai Namco Entertainment).
Smårusk

Det visuelle i PS4-utgaven har litt å gå på. Flere ganger hjemsøkes skjermen min av små bugs, skyggene i spillet hopper inn og ut av eksistens på en måte som ikke ser realistisk ut, og trær og fjellvegger ser litt kantete og kunstige ut, spesielt på avstand. Bilene ser til gjengjeld veldig bra ut.

Vanskelighetsgraden på motstanderne i énspillerfunksjonene er litt vanskelig å bli klok på. Skillet mellom «komisk enkelt» og «komplett umulig» er forvirrende brå. Og når man endelig har funnet riktig nivå på én bane, må man belage seg på å justere det til neste bane. Jeg brukte litt mer tid på å finne riktig vanskelighetsgrad enn jeg kunne tenkt meg.

Jeg ble også konsekvent offer for en del tilleggssekunder jeg ikke fortjente, noe som flere ganger fikk irriterende konsekvenser for plasseringen min. Selve kjøringen er kjempebra, men noe av de andre aspektene ved spillet virker litt upolert.

Man får håpe at noe ryddes opp i gjennom oppdateringer. Jeg spilte spillet på en vanlig PS4, og jeg regner med at grafikkproblematikken ikke like synlig på en PS4 pro. Jeg har likevel en snikende mistanke om at spillopplevelsen nok er best på en god og kraftig PC.

Stor variasjon i biltyper og baner gir mange, mange timer med underholdning. (Foto: Bandai Namco Entertainment).
Stor variasjon i biltyper og baner gir mange, mange timer med underholdning. (Foto: Bandai Namco Entertainment).
Koser meg

Project Cars 2 er ikke et perfekt spill. Heldigvis har jeg en tendens til å glemme brorparten av irritasjonsmomentene i kampens hete. Det positive overskygger det negative når dekkene treffer asfalten.

Før jeg setter meg for å skrive denne anmeldelsen, bestemmer jeg meg for å ta en ny kjapp tur rundt Nürnburgring i Enzoen. Jeg krasjer ikke. Jeg spinner ikke. Jeg koser meg.

Jeg bestemmer meg for å ta en kjapp runde til. Jeg må jo prøve å slå min egen rundetid. Man trenger ingen motstandere eller lumske værforhold, med kjøregleden man får av Project Cars 2.

Før jeg vet ordet av det har jeg kjørt i to timer. På tide å skrive. «Dette blir en lang dag», tenker jeg.

Om SPILLET

Project Cars 2