Duffer-brødrenes nostalgifest Stranger Things kom som en meget positiv overraskelse i fjor sommer.

Jeg lot meg raskt rive med av tidskoloritten og alle de herlige 80-tallsreferansene. Og jeg ble umiddelbart glad i den nerdete guttegjengen som spilte Dungeons & Dragons i kjelleren.

Anmeldelse: «Stranger Things» S01 – Sår og kul retrofest.

Når Stranger Things 2 slippes nå på fredag har den vært en av årets aller mest etterlengtede serier. Forventningene har vært skyhøye og man kan jo spørre seg om det er mulig å leve opp til dem.

Svaret er at Stranger Things 2 føles som et herlig gjensyn med bestevennene du har savnet enormt, men klarer ikke å skape den drivende spenningen som gjorde første sesong så bra.

Mot slutten tar det seg imidlertid opp, og sesongfinalen tilfredsstiller absolutt mitt Stranger Things-fanhjerte.

Eleven i Stranger Things 2. (Foto: Netflix).
Traumene henger igjen

Jeg skal holde meg unna spoilere i denne anmeldelsen, men la meg si bittelitt om handlingen. Vil du ikke vite noe som helst kan du hoppe til neste avsnitt.

Sesongen åpner et lite år etter finalen i sesong én, like før Halloween 1984 i Hawkins, Indiana. Folket i den lille byen er fortsatt preget av hendelsene i forrige sesong. Will strever med traumer etter sitt opphold i «The Upside Down», Mike sliter med savnet etter Eleven, som på sin side er svært ensom der hun befinner seg i dekning.

Max, den nye jenta i klassen fanger oppmerksomheten til Dustin og Lucas, mens Joice forsøker å la livet gå videre med sin nye flamme Bob.

Men det er lettere sagt enn gjort siden Will får stadig nye syner fra «The Upside Down». Legen fra The Energy Department sier han har posttraumatisk stresslidelse, men en bekymret Joice er ikke så sikker.

Når merkelige ting begynner å skje i Hawkins igjen aner Sheriff Hopper at alt fortsatt ikke er som det skal være i den lille byen.

Jim Hopper har mye å stri med i Stranger Things 2. (Foto: Netflix).
Slapp spenningskurve

Den første episoden av Stranger Things 2 gir meg raskt den lune nostalgifølelsen tilbake igjen. Gjensynet med vennegjengen var vel verdt å vente på, og det tar ikke lang tid før jeg koser meg.

Men selv om jeg trives godt i selskap med Mike, Dustin, Lucas og Will er det noe som mangler i første halvdel av sesongen. Serien bruker for lang tid på å komme i gang og får derfor en litt slapp spenningskurve i starten.

Serien klarer heller ikke å bygge den samme intense mystikken innledningsvis som gjorde den første sesongen så god.

Dyktig og sjarmerende skuespillere

Selv om handlingen halter i begynnelsen sitter serien godt i magen fordi jeg trives så godt i rollefigurenes selskap. Dette er en gjeng jeg har blitt glad i!

Det er gøy å se hvordan barneskuespillerne har utviklet seg siden sist. Det virker som om de forstår sine rollefigurer enda bedre og klarer dermed å gi dem hakket mer dybde.

Ettersom Will ikke befinner seg i «The Upside Down» lenger har Noah Schnapp fått mer skjermtid, og han viser seg som en dyktig skuespiller.

Gaten Matarazzo var den mest sjarmerende forrige sesong og er den store stjerna i oppfølgeren også. Dustin er ikke bare utrolig morsom, men gir oss også flere fine scener som oppfordrer til refleksjon rundt blant annet vennskap.

Det er fortsatt vennskap som er hovedtema for serien i Stranger Things 2. (Foto: Netflix).
Nydelig vennskap

Og vennskap er fortsatt det store temaet i Stranger Things 2. Serien utforsker vennskap og ung kjærlighet på en utrolig fin måte, noe som er kjernen i seriens hjertevarme.

Mike og Will har et nært forhold som skildres helt nydelig, og Mikes lengsel etter Eleven og hennes ensomhet får hjertet mitt til å blø.

Nyjenta Max skaper også en annerledes dynamikk i vennegjengen som jeg synes fungerer fint, og som begynner å snuse på hvordan overgangen fra barn til ungdom kan utspille seg.

Vink til fansen

Det er ingen tvil om at 80-tallsnostalgien er en stor del av grunnen til at Stranger Things har slått så godt an. Og selv om serien fortsatt oser av homage til blant andre Steven Spielberg, Stephen King og James Cameron, bruker serien mer tid denne sesongen på å referere til seg selv.

Serieskaperne kommer med stadige vink til fansen, noe som sikkert kommer til å gi deler av seerne utslett, men jeg synes det stort sett funker.

Det er morsomt når serieskaperne peker nese til de mange fanteoriene der ute gjennom Jim Hoppers latterliggjøring av sammenligningen mellom Dungeons & Dragons og «The Upside Down», og Dustin noe slukøret innrømmer at jo, det er jo bare et spill.

Men det bikker over et par steder, som i Nancys historielinje som dreier seg rundt hennes dårlige samvittighet for Barbs død i første sesong. Nancy forsøker å gi Barbs foreldre fred i sjela, men jeg sliter litt med hvor mye tid sesongen bruker på denne historielinjen fordi det føles som et eneste stort vink til #JusticeForBarb-kampanjen som har herja Internett det siste året.

Jonathan og Nancy på nye eventyr i Stranger Things 2. (Foto: Netflix).
Knallgod finale

Denne andresesongen, eller oppfølgersesongen som serieskaperne har valgt å kalle den, er altså ingen perfekt fortsettelse for Stranger Things, men det er likevel en fortsettelse det har vært verdt å vente på.

Når det snører seg til mot slutten av sesongen tiltar spenningen virkelig, og sesongfinalen er rett og slett knallgod.

Slutten på eventyret i denne omgang er svært belønnende og det skal godt gjøres å ikke bli rørt av avslutningen.

Sesongen introduserer oss også for flere nye rollefigurer som fungerer godt og som jeg håper vi får bli bedre kjent med i kommende sesonger.

Til tross for litt smårusk er Stranger Things 2 altså god underholdning i høstmørket. Den artige og velskrevne dialogen, de strålende skuespillerne og hjertevarmende rollefigurene gjør dette fortsatt til en av mine favorittserier de siste åra.

Om SERIEN

Stranger Things 2
  • Stranger Things 2
  • Slippdato: 27.10.2017
  • Sesong: 2
  • Utgiver: Netflix
  • Serieskaper: Matt Duffer, Ross Duffer
  • Sjanger: Eventyr, Sci-fi, Skrekk

  • Tom

    Jeg så mange anmeldere som klaget over hvordan Nancy glemte Barb helt når det begynte å dra seg til mot slutten av første sesong, så det virker vel logisk at de plukker opp igjen den tråden? Det hadde vært pussig om hun bare skulle glemme venninnen sin. Det er jo også en del av vennskapstematikken som du nevner over. Jeg har ikke sett episodene (blir en fin helg, altså), men såfremt det ikke er for mange meta-vink til fansen i denne historien, så tror jeg ikke at #JusticeForBarb vil være et irritasjonsmoment for meg.

    • Helt enig! Det er bare måten og omfanget det blir gjort på som skurrer.

  • twentytwo

    Gleder meg til den kommer på Netflix nå straks!
    Men … er det riktig å si at serien har «herlige 80-tallsreferanser» når den faktisk foregår på 80-tallet? Egentlig tenker jeg ikke så mye på det. Jeg gikk første året på videregående på den tiden serien foregår, så det er nok mye jeg ikke legger merke til som «referanser» 😉

    • Hei! Jeg kunne kanskje vært litt mer tydelig. Med 80-referanser så mener jeg ikke bare når en av gutta siterer en kjent film osv, selv om jeg wlsker det også :), men hvordan serieskaperne referere til og hyller feks E.T. når de sykler fra agentene og El flipper bilen, at turen langs togskinnene er et vink til Stand By Me, eller hvordan A Nightmare on Elmstreet er den åpenbare inspirasjonen for hvordan denogorgonen tok gjennom veggene. Sånne ting.

  • nicknamn

    A propos serie. NRK sendte de to første sesongene av Mr. Robot. Nå er tredje sesong igang. Bare lurte på om dere skal sende også den?:)

  • Sjarlatan

    Ikke for å være slem, men synes Eleven ser enda mer ut om en gutt her enn i første sesong.

    • Ahleen

      Kvifor er du slem om du seier det?

      (Altså, det er ikkje slemt som rein observasjon. Men om du føler for å seie «ikke for å være slem», så er det kanskje noko feil med det du seier?)

      Og kvifor betyr det noko som helst at Eleven enno meir ser ut som ein gut?

  • Curtizz

    Ikke for å ta gleden fra noen…men Stranger Things va da ikke sååå bra da…Snakker om første sesong!!

    • arnehalvorsen

      Ikke for å ta gleden fra deg altså, men første sesong var faktisk knall 🙂

  • Bortsett fra episode 7 en langt bedre sesong enn den forrige. Dustin er fantastisk! Også glad de for det meste fikk fiksa det hinsides jalla soundtracket fra forrige sesong. Makan til irriterende intetsigende plinkaplonka synth-tull skal man lete lenge etter i dagslys.

  • Bård Havåg

    Greia med «frøken 8» føltes som et unødvendig tillegg, helt utenfor helheten, men ellers likte jeg denne like godt som den første.

  • Vestallstar

    Jeg må si at Max og Billy var to helt unødvendige karakterer i denne sesongen. Man kunne fint tatt de to ut av hele sesongen og det ville ikke hatt noen effekt eller konsekvens for noe av handlingen.

  • Danline

    Fantastisk sesong. Likte denne enda bedre enn den første, tok tak i deg fra første stund. Men enig med andre her om at episode 7 var et litt unødvendig sidespor. Ellers en knall sesong som var kun kos og deilig 80 talls nostalgi med minimalt med irriterende momenter. Synst denne fortener bedre enn 4…er en sterk femmer i min bok

  • Jon_A_S

    Fikk sett ferdig i går, og må si meg uenig med deg. Det kunne aldri bli det samme som sesong 1, men det visste vi. Alikevel synes jeg de har klart å bygge spenningen opp på en brilliant måte denne sesongen. Den bygger seg sakte opp, ja, men den er der hele tiden. Veldig intenst, spesielt de to siste episodene. Igjen blir jeg, som i sesong 1, minnet om en god Stephen King-historie, der vi får god tid til å bli kjent med karakterene før ondskapen virkelig slår til. (At jeg er en av dem som ELSKER de største mursteinene til King har vel også noe å gjøre med at jeg liker denne sakte oppbyggingen i sesong 2). Sidesporet med 8 og turen til Chicago kunne vært håndtert bedre, i det minste kunne de funnet bedre skuespillere, men det føltes ikke unødvendig, for det forteller hvordan Elleven lærer litt mer om seg selv og kreftene sine, og hvordan hun kan fokusere dem, noe som absolutt kom til sin rett i finalen. Fantastisk serie, og fantastiske unge skuespillere som vi garantert kommer til å få se mer til.

    Forøvrig, ved en tilfeldighet oppdaga jeg noe morsomt i Spotify. Sett på soundtracket til Stranger Things 2, og vent uten å røre noe. (Vet ikke om det fungerer på telefon.)

  • Trygve Andresen

    Må få sagt meningen min her jeg også. Ser det er flere som faktisk synes denne var bedre enn første sesong. Da lurer jeg på om vi har sett helt ulike ting. Jeg synes første sesong var en nær perfekt serie, og denne oppfølgeren var et heller dvaskt forsøk på en fortsettelse.

    I første sesong var alt nytt og originialt; 80-tallsnostalgien, Winony Ryder, den perfekte oppbyggingen av horrorelementene, barne-/ungdomsproblematikken som var fint sammenvevd i øvrig oppbygging, D&D-referansene, og hvordan sheriffen (Jim Hopper) overrasket med å gå fra en tilsynelatende slapp dude til å faktisk engasjere seg skikkelig. Samt noen heftige scener med 11, ikke minst.

    I andre sesong vil jeg si at det nesten beste var flashbackene til sesong 1. Ellers var det ingenting nytt, og alt var litt oppbrukt, monsteret var mindre interessant, og her kunne man spørre – hvorfor akkurat dét monsteret? (Tilsvarende spørsmål var ikke et tema i sesong 1). Det var innblanding av unødvendige karakterer, løset tråder, og til tider minte serien meg litt om serien Heroes sine svake stunder. Jeg så alle episodene, men merket langt mindre trang til å se flere episoder på rad, og er lite lysten på å se denne serien igjen. Da vil jeg heller se eneren en tredje gang.

    At det ville bli tøft å følge opp eneren er selvfølgelig, men jeg må for min del si meg uenig med alle de som mener dette var en bra oppfølger. Det var den ikke. Terningkast 2 eller 3 eller noe sånt fra meg.