Black Panther var den første afro-amerikanske superhelten i amerikansk mainstream. Han er kanskje ikke den første på film, men den desidert største og mest effektfulle.
Her fortelles det en historie fra et hovedsakelig afrikansk miljø som absolutt fremstår som en frisk og original del av Marvel-universet. Den har også en underliggende tematikk om diskriminering, undertrykkelse og skeiv distribusjon av velstand som gir handlingen aktuelle trekk.
Når det bryter ut actionscener med superkrefter, føles det litt «business as usual», der man bombarderes av store, kraftige og litt uoversiktlige slag, basert på overmenneskelige kvaliteter og fysiske umuligheter.
Regissør Ryan Coogler greier likevel så avgjort å skape en underholdende historie av dette, som er akkurat original nok til at Black Panther fortjener sin egen plass i den etter hvert så lange rekka av Marvel-filmer.
Kamp mot undertrykking
Den unge prinsen T’Challa (Chadwick Boseman), også kjent som superhelten Black Panther, må overta tronen i det hemmelige afrikanske riket Wakanda etter at faren ble drept i et attentat.
Kongeriket er fullt av et metall som har gjort dem teknologisk overlegne, og nå utfordres T’Challa av sin ukjente nevø Erik Killmonger (Michael B. Jordan), som vil bruke teknologien i kampen mot undertrykking av alle svarte i verden, og samtidig hevne det som skjedde med hans far mange år tidligere.
T’Challa går sammen med FBI-agenten Ross (Martin Freeman) og medlemmer fra den kongelige vaktstyrken i Wakanda, blant andre Nakia (Lupita Nyong’o) og Shuri (Letitia Wright), for å forhindre at de blir dratt inn i en krig.
Anmeldelse: The Florida Project anbefales varmt, ømt og tårevått
Det er spennende å bli med inn i denne verdenen, der blandingen av afrikansk stammekultur og science fiction-teknologi gir et interessant uttrykk.
Både bygninger, våpen og fartøy ser ut som det har røtter i jungellivet, samtidig som det har form og funksjon som noe Tony Stark kunne ha funnet opp, hadde han bodd der.
Det meste av handlingen foregår i Wakanda, men vi får også et tungt flashback til 1990-tallets California, samt en heseblesende sekvens i Korea, der en by druknet i neon og betong står som en effektiv kontrast til Wakandas mer jord- og tre-baserte miljø.
Sjangeren trenger stadig fornyelse
Chadwick Boseman er god som T’Challa, preget av skyldfølelse for farens død og tynget av et uønsket ansvar. Han er også en sympatisk figur og et naturlig midtpunkt.
Michael B. Jordans rolle som Erik Killmonger er filmens mest komplekse. Erik er nemlig mer enn en A4-skurk. Man forstår hans bakgrunn, hvor kan kommer fra og grobunnen til raseriet og hevntankene. Han er et skadet dyr som bare er innstilt på å bite fra seg.
Rundt dem finner vi et helt galleri med interessante personligheter med hver sin funksjon i historien, godt spilt av blant andre Forest Whitaker, Lupita Nyong’o, Andy Serkis og Daniel Kaluuya. Og selvsagt: Stan Lee.
Anmeldelse: Homeland S07E01 går for god gammel spionspenning
Black Panther har sine beste øyeblikk i scener der figurenes ulike motivasjoner kommer i konflikt med hverandre. Det er ikke de ytre actionscenene som er det mest spennende, men hvordan T’Challa velger å møte utfordringene, og hvordan det påvirker hans nærmeste.
Ryan Coogler og Joe Robert Coles manus er også fritt for det meste av den smarte, frekke humoren som andre Marvel-filmer har nytt godt av, og det er faktisk et pluss, for den hadde ikke passet like godt inn her. Tematikken krever nemlig et visst alvor.
Black Panther fremstår som et friskt pust i en sjanger som trenger stadig fornyelse for å overleve, og alt burde ligge til rette for at dette blir en ny suksess.
