Animasjonsgigantene i Pixar er flinke til å servere nye originalfilmer mellom sine oppfølgere. Før De utrolige 2 kommer senere i år, kan vi nå se Coco, regissert av Lee Unkrich.
Han har tidligere vært med på suksesser som Toy Story 2, Toy Story 3, Monsterbedriften og Oppdrag Nemo.
Selvsagt er også Coco en nydelig animert film med en imponerende evne til å underholde, samtidig som den appellerer til et bredt spekter av kinopublikumet.
Et godt stykke arbeid
Når den likevel ikke når helt opp til de aller beste Pixar-filmene, skyldes det en litt forutsigbar historiefortelling som ikke når de samme emosjonelle toppene som i for eksempel Toy Story, Se opp og Innsiden ut.
Coco er likevel et godt stykke arbeid som viser at Pixar og Disney fortsetter å lage solide eventyrfilmer med et godt fokus på innholdet, ikke bare utseendet.
Anmeldelse: Margot Robbie spiller strålende i I, Tonya
Historien er lagt til Mexico, der lille Miguel nektes å spille gitar. Musikk var nemlig årsaken til at hans tipp-oldefar i sin tid forlot familien, blant andre datteren Coco, som er Miguels gjenlevende oldemor.
Nå er all musikk bannlyst, men Miguel bestemmer seg for å trosse forbudet på grunn av en talentkonkurranse i forbindelse med «Dia de muertos», de dødes dag, der avdøde familiemedlemmer skal feires.
Dette fører imidlertid Miguel inn i de dødes rike, der han får en unik mulighet til å avdekke hemmeligheter om sin egen bakgrunn.
Men glemmer at man ser en tegnefilm
Vi føres inn i et mexicansk univers med et sprakende fargespill og imponerende dybde- og detaljnivå. Miguel beveger seg rundt i et bymiljø med yrende liv og atmosfære, i sekvenser som utvilsomt må ha vært kompliserte å skape, men som virker å flyte helt uanstrengt og naturlig over kinolerretet.
Det er til animatørenes ære at man nærmest glemmer at man ser en tegnefilm.
Både musikken, historien og omgivelsene er selvsagt inspirert av mexicansk kultur og historie, men det kan stilles spørsmål om hvorvidt dette er en autentisk framstilling, eller en overfladisk kommersialisering av den.
Co-regissør og co-manusforfatter Adrian Molina har mexicansk bakgrunn, og er derfor filmens kulturelle alibi.
Anmeldelse: Humoren er stort sett fraværende i C’est la vie!
Tematikken i Coco dreier seg om betydningen av familiebånd. Det handler også om hvordan dype sjelesår setter spor gjennom flere generasjoner.
Filmen prøver stort sett å underholde med fart og moro, men har også noen vakre øyeblikk av tilgivelse og forsoning som går etter tårene dine.
Den er kanskje ikke like effektiv på det området som noen av Pixars aller beste filmer, og persongalleriet har ikke like stor umiddelbar appell som deres mest kjente figurer, som Woody, Buzz Lightyear, Mike, Sully, eller til og med WALL-E.
Det har seg likevel slik at Pixars nest beste er bedre enn det meste annet innen animasjonsfilm, slik at Coco uansett er en morsom, underholdende og – innimellom – rørende filmopplevelse.
