Saoirse Ronan skulle spille hovedrollen i Order of the Seven. (Foto: Evan Agostini, NTB Scanpix).

Kinogjengere hungrer etter eventyr om dagen. Likevel blir det kanskje litt mye når tre filmer om Snehvit produseres samtidig.

Lille speil på veggen der, Snow White and the Huntsman og Order of the Seven har alle sin vri på eventyret om Snehvit.

Nå melder imidlertid The Hollywood Reporter at Disney stopper produksjonen av sistnevnte film på ubestemt tid.

Disney har jobbet med Order of the Seven i lang tid, men innspillingen av filmen skulle ikke starte før i sommer.

Saoirse Ronan, kjent fra Om forlatelse og Hanna skulle spille hovedrollen mens Michael Gracey skulle gjøre sin regidebut med filmen.

Les også: Saoirse Ronan er en beintøff jente

Dårlig økonomi

Disney har foreløbig ikke oppgitt noen grunn til hvorfor produksjonen av filmen stoppes, men det spekuleres i at det kan være dårlig økonomi som ligger til grunn.

Actioneventyret John Carter floppet fullstendig på kinoer over hele verden tidligere i år, noe som førte til milliardtap for Disney.

Les også: John Carter kan bli tidenes filmflopp

John Carter skal ha kostet 250 millioner dollar å lage, noe som tilsvarer nesten 1,5 milliarder norske kroner. Tapene skal visstnok ha fått Disney til å ta en grundig titt på budsjettene til filmene de har i produksjon, og nå har altså Order of the Seven blitt satt på hold.

For seint ute?

Siden innspilligen av Order of the Seven har latt vente på seg, ville Disney dessuten virket bakpå om de kom med en Snehvit-film et år etter Universal Pictures og Relativity Media lanserte sine eventyrfilmer.

Relativity Medias Lille speil på veggen der kom på kino tidligere i år, men var ikke akkurat et fabelaktig stykke film. Jeg anmeldte Tarsem Sings fargeklatt til terningkast tre.

Universal Pictures Snow White and the Huntsman, med Twilight-stjerne Kristen Stewart i rollen som Snehvit, kommer på kino 8. juni i år. Dette skal være en mørkere og mer voksen Snehvit-fortelling.

Les også: Kristen Stewart: – Jeg liker tanken på en figur som overhodet ikke er selvbevisst.

Order Of The Seven hadde en helt annen vending på eventyret vi kjenner så godt. Handlingen var satt til Kina, der syv krigere møter en engelsk kvinne som jages av ondskap og bestemmer seg for å beskytte henne.

Dette kunne jo vært en interessant fortelling, så vi får vente å se om Disney henter opp prosjektet igjen når økonomien er på stell igjen.

Se traileren for Snow White and the Huntsman som snart kommer på kino her:

Hva synes du om alle Snehvit-filmene? Si din mening i kommentarfeltet!

De svartkledde herrene i Men in Black 3 serverer en heftig og underholdende film om tidsreiser og vennskap.

Fortid og fremtid

Selv etter 14 år som partnere er ikke Agent J (Will Smith) og Agent K (Tommy Lee Jones) blitt særlig godt kjent. Sistnevnte snakker ikke, og førstnevnte har skjønt at han ikke skal spørre.

En dag forsvinner K i løse lufta. J må ikke bare løse mysteriet og redde planeten (og menneskeheten) – alle årene med stillhet har en forklaring, en dramatisk forklaring.

Saken tar J til 60-tallet hvor han i ren Tilbake til fremtiden 2-stil må forsøke å rette på fortiden for å redde fremtiden.

Kulturkrasj

Forviklinger og misforståelser er morsomt, Will Smith får meg til å både le og gispe. Problemene som oppstår når en velkledd afroamerikaner ramler inn i et samfunn som fortsatt bærer preg av forskjellsbehandling mellom hvite og svarte brukes smart.

Det er i dag lattervekkende å se hvordan Agent J reagerer når to rasistiske (hvite) politimenn stopper han i ”for fine klær og for fin bil”.

TOPP 5: Menn i svart – sjekk lista her

(anmeldelsen fortsetter under bildene)

– Se inn i denne, du er nå en frosk.

Filmen er preget av høy produksjonskvalitet.

Skildringen av New York og den amerikanske østkysten i 1969 er godt gjennomført, men betyr lite for filmopplevelsen. Det skjer så mye i løpet av filmens 1 timer og 45 minutter at du ikke har mye tid til å dvele.

En scene fra Andy Warhols berømte studio The Factory mesker seg i popkulturelle referanser og vitser før romvesenene skaper god action.

På tidsreisen møter Agent J også sin fremtidige partner. Den unge Agent K spilles av Josh Brolin, som på sin måte spiller en helt annen type figur. I motsetning til 2012-utgaven er Brolins agentfigur både morsom og snakkesalig.

Will Smith: – Innspillingen var som en skolegjenforening | Se videointervjuet her

Kontrasten mellom Brolin og Le Jones’ figurer er et flott grep som gir meg en nærmere forståelse av den kompliserte bakhistorien til Agent K.

God skurk

Sjefsskurken, Boris the Animal, spilles overraskende nok av Jemaine Clement (kjent fra The Flight of the Concords), han gjør en knallgod jobb også. Overraskende er det fordi stemmen i filmen (resten av figuren er stort sett digitalt animert) er så langt unna den forsiktige fremtoningen han er kjent for.

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

Josh Brolin (venstre) spiller den unge Agent K i Men in Black 3. (Alle foto: The Walt Disney Company Nordic)

Selv om det er mye ”eye-candy” i Men in Black 3 er det manuset og skuespillerne som leverer humoren.

Hele filmen viser at Men in Black 3 flyter på mange rike historier, med materiale nok til flere titalls filmer. Ender tredje film i serien opp med å bli med publikumssuksess lik forgjengerne kan jeg garantere at det kommer flere filmer. Og det håper jeg det gjør.

Her spiller hun Marylou, en opprørsk sjel som gjerne utforsker grenser både når det gjelder narkotika og seksualitet. På pressekonferansen i Cannes gjorde hun det klart at hun liker å utfordre seg selv gjennom valg av vanskelige roller.

- Jeg var 16 da jeg snakket med Walter (regissør Walter Salles, red.anm.) om denne rollen første gang. Jeg skjønte at vi elsket dette materialet av samme årsaker. I boka var rollefiguren min også 16 år da hun møtte disse mennene, men jeg var glad jeg kunne eldes noen år før innspillingen startet, sier Stewart.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Sam Riley og Garrett Hedlund, Kristen Stewart (Foto: American Zoetrope / Gregory Smith)

Hopper ut av boka

Hun er ikke fremmed for tøffe roller. Hun skapte seg et navn i filmer som Panic Room, Zathura og Into The Wild før hun ble verdensstjerne som Bella Swan i Twilight-filmene. Hun gjorde også en tøff rolle som Joan Jett i filmen The Runaways, og er ikke redd for å ta nye utfordringer, inkludert de hete sexscenene i On The Road.

- Jeg elsker å skremme meg selv. Å se det ekte på film er mer spennende. Jeg ville GJØRE det! Så lenge man alltid er ærlig, er det ingenting å skamme seg for.

On The Road - bokomslag. (Foto: Viking Press)

Marylou er en sterk skikkelse, som krysser Amerika på kryss og tvers med sine venner i søket etter mening og tilhørighet, drevet av jazz, dop og sex. Kristen Stewart føler sterkt for rollefiguren sin.

- Jeg ble emosjonelt knyttet til Marylou . Hun hopper ut av boka og smekker deg i ansiktet. Hun var ikke opprørsk mot noe, var bare seg selv. Det var ikke viktig for henne å være del av en bevegelse som betød noe for andre. Hvis det er en figur som omfavner bokas ånd, er det henne.

Tok 30 år å lage filmen

Beat-poeten Jack Kerouac skrev On The Road i 1951, men boka ble først publisert i 1957. Navnene i boka og filmen er forandret, men personene forestiller blant andre Allen Ginsberg, Wiliam S. Burrougs og Kerouac selv. Regien er ved Walter Salles, som fikk sitt gjennombrudd med en annen film full av reiser, Motorsykkeldagbøkene.

Francis Ford Coppola kjøpte rettighetene til boka i 1979, og flere har forsøkt å forme en film av materialt, men det tok altså over 30 år å få realisert drømmen, nå med sønnen Roman Coppola som en av produsentene.  Skuespiller Viggo Mortensen mener boka fremdeles er aktuell i dag, og kommer til rett tid.

- Mange unge mennesker gjør opprør forskjellige steder i verden. De fører med seg videre ånden fra beat-generasjonen. Det er en forkastelse av status quo som pågår nå. Det er en flott tid å gjenoppdage boka på, mens noen av disse menneskene fremdeles lever. Ungdom identifiserer seg med dette, sier Mortensen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Viggo Mortensen, Kirsten Dunst, Sam Riley, Kristen Stewart, Walter Salles og Garret Hedlund i Cannes (Foto: Scanpix).

 Tapt uskyld og knuste drømmer

- Men dette er ikke en film om beat-generasjonen, sier regissør Walter Salles.

- Det er historien om hva som ledet opp til den. Hva som formet disse menneskene. Det handler om tap av uskyld og knuste drømmer. Jeg har gjort flere roadmovies og har skjønt at dess lengre du kommer fra roten, dess mer lærer du om hvor du kommer fra og hvem du er, men at du også lar en del av deg bli igjen.

- Dette er historien om et ødelagt vennskap, men også om hvordan boka om disse figurene og hendelsene blir til. Vennskapet er borte, men er udødeliggjort i boken. Og det er bok som fremdeles leses. På flyet til Cannes satt to unge menn ved siden av meg. De leste On The Road, sier Walter Salles.

Filmen får Norgespremiere 14. september.

Etter å ha arbeidd for Lionhead dei siste åra – på blant anna Fable-serien – grunnla Kostas Zarifis Kinesthetic Games, sitt eiget spelselskap. No presenterar han ein trailer for sitt komande spel som han vil selgje inn hjå distributørar.

Artikkelen held fram under traileren

I Kung Fu Superstar tek du på deg rolla som Danny Cheng, som arbeider seg opp i filmbransjen som kampsportstjerne. I spelet skal du kjempe deg opp frå dojoen til Hollywood-filmane, og lære ekte kung-fu-moves, seier Zarifis i eit intervju med Eurogamer.

På same måte som i Dance Central skal ikkje Kinect-utstyret vere nøgd før ein har gjort eit ekte kung-fu-move, men Zarifis seier at det óg vil vere mogeleg å nytte spelkontrollaren. Zarifis seier at målet er å vere innovative både med Kinecten og med handkontrollaren:

— Til sjuande og sist er det eit slåssespel. Det er eit spel mykje på same måte som God of War eller Assassins Creed. Den einaste skilnaden er at kampsystemet er ekte Kung Fu. Så i staden for å trykkje X for å slå, må du nytte ein Kung Fu-teknikk for å gjere angrepet fysisk.

Påverknad frå Lionhead

Fable 3. (Foto: Microsoft)

Hans tidlegare sjef Peter Molyneaux er velkjend for å love for mykje i den tidlege hypinga av spela sine. Når ein ser på uttalelsane til Zarifis kan ein kanskje seie at han tek nokre blad ut av marknadsføringsboka til Molyneaux:

The Movies (Bilde: Lionhead).

Lat oss berre håpe at han ikkje overselgjer spela sine i like stor grad som sin tidlegare sjef. Om målet med Kung Fu Superstar uttaler Zarifis:

— Me har lyst til å lage den våte science fiction-draumen der du ser folk i sci-fi-filmar leike i gale simulatorar og tenkjer, ‘Herregud, det der kjem om nokre år. Sjølvsagt vil eg kunne leve meg inn i slike simulasjonar i virtuelle omgivnadar, og eg skal kunne gå 100 prosent inn i spelverda’.

Ooops, for seint.

Har du trua på Kinect-kontrollaren som verktøy for denne typen spel?

Store skuespillernavn og et interessant utgangspunkt for fortellingen redder den ikke fra et brutalt mageplask i Haugesunds havn.

På de syv blå

Sjømannen Skip har nettopp lagt inn årene og skal begraves. Kompisen Wally (Brian Cox) lovte ham en begravelse til sjøs, men det har ikke bestyrerinnen på eldrehjemmet (Hege Schøyen) tenkt til å la passere. Han skal i jorda, fortere enn svint.

Wally vikler seg inn i det ene og det andre, og tar med seg May (Lauren Bacall), George (James Fox) og Nina (Ingrid Bolsø Berdal) på et dristig oppdrag for å få sendt kisten med kompisen til bunns i Nordsjøen.

En forviklingskomedie med Hege Schøyen i en av rollene? Det høres i utgangspunktet ikke så dumt ut. En rekke norske humorlegender har også mindre roller i filmen, blant annet Elsa Lystad og Øyvind Blunch (Fredrikssons fabrikk, anyone?).

Hovedproblemet er ganske enkelt at Wide Blue Yonder er ikke morsom.

Regissør Robert Young har av en eller annen grunn valgt å la nesten all dialog i filmen være på engelsk. Ifølge et intervju Filmpolitiets Birger Vestmo gjorde med filmens produsent under filmfestivalen i Haugesund høsten 2006 var årsaken at filmen skulle lages med et internasjonalt publikum i tankene.

(klikk for å høre intervjuet, først sendt i Filmpolitiet 25. august 2006 før innspillingen av filmen hadde startet)

Det er et ganske pussig valg ettersom filmen foregår i Haugesund, og det fjerner den komiske timingen de norske skuespillerne er kjent for.

Det er kanskje mye å be at legenden og divaen Lauren Bacall skal snakke norsk, men hennes rollefigur har – får vi vite – bodd i Norge i flere tiår. Hun giftet seg tross alt med en norsk oljemann.

Ujevnt fortalt

Flere ganger måtte jeg spørre meg selv om hvorfor denne filmen er spilt inn i Norge, den ville mest sannsynlig fungert bedre i en liten landsby på en av de britiske øyene.

Historien inneholder mange logiske feil, og  hopper av gårde i rykk og napp – både i tid og sted.

Det er ikke enkelt å vite hvilken dag det er, når begravelsen skal finne sted eller om det overhodet haster å få gravlagt Skip.

(anmeldelsen fortsetter under bildene)

Berdal, Conradi og Cox i filmen 'Wide Blue Yonder'. (Foto: Europafilm)

Lauren Bacall har fortsatt en naturlig karisma som trenger ut av lerretet. (Foto: Europafilm)

For å få begravd kompisen til sjøs må Wally finne 100 000 kroner, og bruker en god del av filmen oppspark på å finne en tredjedel av disse pengene. Plutselig tar regissøren oss med til et gammelt bryggehus hvor en lang rekke skjeggete mannfolk spiller på krabbeløp (er dette vanlig blant sjømenn?).

Jakten på pengene ville vært en naturlig del av spenningskurven i hvilken som helst annen film, men i Wide Blue Yonder brukes det knapt 30 sekunder før de siste 70 000 kronene er på plass.

Flere av figurene i filmen mangler motivasjon, jeg forstår ikke hva som driver dem eller hvorfor de er en del av fortellinga.

Romansen mellom Nina (Berdal) og Ben (Kåre Conradi) fremstår også som ganske tilfeldig, men de to står for en av scenene jeg flirte av (jeg lo to ganger). I en av de ”romantiske” scenene mellom de to, henger hun opp ned i en gymsal fylt av en barneskole – lik den kjente scenen mellom Tobey Maguire og Kirsten Dunst i Spiderman.

Konradi: Så jeg ikke dette på film en gang?

Berdal: Dette er bedre enn film, ikke sant?

Selv Lauren Bacalls klassiske og kraftige karisma redder ikke Wide Blue Yonder fra å være en tafatt og rotete filmkomedie.

Har du sett filmen? Legg inn dine synspunkter i kommentarfeltet, som du finner under traileren.

Dette er ikke et spill for folk under 18 år, men det er strålende underholdning for voksne actionentusiaster.

Fra New York til São Paulo

Det er gått ni år siden vårt forrige møte med den tidligere politimannen Max Payne. Sårene etter drapene på kona og ungen hans nekter å gro, og Max drukner sorgene sine i sprit og pillerus.

I et forsøk på å unnslippe sin trøblete fortid, drar Max fra New York til São Paulo i Brasil, og tar på seg jobben med å beskytte familien til den rike eiendomsmogulen Rodrigo Branco.

Tross alt solskinnet i São Paulo er det nok mørke som leiemordere og annet avskum kan gjemme seg i. Oppdraget blir ikke så lett som Max hadde trodd, og ting havner fullstendig ut av kontroll.

Anmeldelse: GTA IV – Brutalt og genialt!

Høyt tempo

Som de to første spillene i serien, er Max Payne 3 et tredjepersons skytespill. Spillmekanikken er enkel og grei, med lite ekstra dilldall. Du kan skyte samtidig som du kaster deg til siden, zoome inn på fienden og gå i dekning.

Stort mer avansert enn det er det ikke – finn fienden, sikt og skyt. Du har kun et begrenset antall våpen du kan bære med deg – ett gevær og to mindre våpen.

Dette gjør det enkelt å holde styr på ting, men ikke tro at utfordringene blir noe lettere av den grunn. Du må forberede deg på å dø en del når du spiller Max Payne 3.

Spillet har et høyt tempo med aggressive fiender, som ikke lar deg ligge i dekning og vente. Her må du kjøre på og ta fienden ned fort for å overleve. Klassisk “run-and-gun”.

Sleng deg til siden mens du skyter på fienden. (Foto: Rockstar Games).

Popper piller

Som en ekte pillemisbruker er det kun smertestillende som kan få Max på beina igjen når helsa begynner å skrante. Helsa regenereres ikke automatisk etter at du har blitt skutt. Å poppe et par piller er det eneste som hjelper mot døden når Max har tatt imot et par kuler for mye. Er du tom for piller så må du bare kjøre på og håpe at du er mer treffsikker enn de som skyter på deg.

Hvis du går tom for ammunisjon og du ikke finner noe i umiddelbar nærhet kan du ta ut din nærmeste fiende i nærkamp, før du tar skytevåpenet hans og plasserer ei kule i skallen hans. Vips! Mer ammunisjon!

Det gjelder å ikke ha for lite liv når du prøver deg på dette selvfølgelig. Eller havner du selv i en blodpøl på gulvet, før du når frem til motstanderen med knyttneven din. Når du er i ferd med å dø kan du heldigvis få inn et siste skudd, slik at du tar med deg jævelen som skjøt med deg i grava. Et stilig lite element.

Anmeldelse: Red Dead Redemption – det beste spillet laget av Rockstar Games!

Gjensyn med “bullet time”

De som har spilt de to første Max Payne-spillene husker garantert “bullet time”-effekten serien er så kjent for.

I bullet time, går tiden saktere, slik at du kan se hver eneste kule du skyter penetrere kroppen til fienden.

Max Payne var i 2001 det første spillet som brukte denne effekten, og nå kan tilhengere av serien juble over at bullet time er blitt med videre til Max Payne 3 også. Dette byr på heftige sekvenser når du får inn en skikkelig fulltreffer.

Se traileren for Max Payne 3 her: (Anmeldelsen fortsetter under videoen).

En fryd for de actionglade

Det er ikke bare bullet time som hindrer Max Payne 3 fra å bli en generisk tredjepersons skyter. Spillet har en spennende historie, som drives frem av velregisserte filmsekvenser.

Stemmeskuespillet er godt utført og fortellerstemmen til Max Payne selv er spesielt bra. De tørre kommentarene og verbale sklitaklingene er i aller høyeste grad tilstede.

Filmsekvensene tar til tider litt i overkant mye plass. De varer akkurat litt for lenge hver gang, og det føles av og til som jeg bare er en tilskuer isteden for en deltager i spilluniverset.

Max Payne 3 er brutalt, tøft og veldig bra.

Heldigvis blir dette lille irritasjonsmomentet fort glemt når du igjen får kontroll over Max Payne. Det raske tempoet gjør at spillet blir en fryd for deg som er glad i action.

Det var det finske spillselskapet Remedy Entertainment som lagde de to første Max Payne-spillene. Rockstar Games har nå tatt over, og de har gjort en strålende jobb med å holde Max Payne 3 i seriens ånd samtidig som de har gitt spillet et friskt uttrykk.

Spillet ser veldig pent ut og tar oss gjennom São Paulos fargerike gater og trancetunge nattklubber.

Likevel er det ingen tvil om at verdenen vi befinner oss i er en stygg og vond verden full av jævelskap. Max Payne 3 er brutalt, tøft og veldig bra.

(Spillet har også en flerspiller, som ikke er testet i denne anmeldelsen).

Hva synes du om Max Payne? Si din mening i kommentarfeltet!