Oppdatering: Etter en del forvirring melder Gamer.no nå at 24. april er en målsetning, men ikke endelig lanseringsdato.

Oppdatering 2: Funcom har lagt ut en børsmelding der de bekrefter at 24. april er en intern målsetning, men at det ikke er satt en kommersiell lanseringsdato. Planen er likevel fortsatt en lansering i april 2012.

– Dette er hektiske dager for alle. Både her i Oslo og i Montreal, Beijing og Durham hvor vi har kontorer. Denne tiden opp mot lansering er alltid svært hektisk hos hvilken som helst spillutvikler, forteller kommunikasjonsdirektør Erling Ellingsen til NRK.no.

«TSW» er et massivt onlinerollespill hvor titusenvis av spillere vil kunne logge seg på og spille sammen i en onlinebasert verden. Spillet og handlingen er satt i nåtiden med New York, London og Seoul blant de mest sentrale stedene – blandet sammen i en miks med konspirasjonsteorier, myter, vampyrer og varulver.

Avgjørende år for Funcom

• Les også: «The Secret World»-intervju med spillregissør Ragnar Tørnquist

Adm.dir. i Funcom, Trond Aas. (Foto: NRK / Alexander Fredriksen)

Funcom satser stort på en annerledes spillopplevelse enn det spillerne kanskje er vant til gjennom populære onlinespill som «World of Warcraft», og det relativt ferske «Star Wars: The Old Republic» – spill som er satt i en fiktiv verden og med etablerte klasse- og spillsystemer.

– 2012 blir et veldig viktig år for Funcom. Utfallet av denne lanseringen vil bli definerende for selskapet fremover, sier Funcom-sjef Trond Aas.

Håpet og målet er å gjøre det bedre enn den forrige storlanseringen: «Age of Conan», som ble lansert mai 2008. Spillet hadde en prislapp på rundt 200 millioner kroner da det kom ut, noe som gjorde det til tidenes dyreste kommersielle kulturprodukt fra Norge.

• Les også: Hele verden venter på norsk spill

– Et turbulent år

Spillet solgte rundt en million eksemplarer og hadde et høyt antall betalende abonnementer da alt så lyst ut, men etter sommeren startet nedturen med spillerflukt, tapte inntekter og kraftig fall på børsen.

– 2008 var et turbulent år og mye av det pressen skrev om reflekterte situasjonen. Det var store forventninger til «AoC». Mottakelsen var positiv både fra presse og spillere, og det solgte fantastisk bra, men etter hvert ble frafallet av kunder større enn det vi forventet, sier Aas.

– Vi håper «TSW» selger bedre enn «AoC» og at spillet får en vesentlig bedre levetid. Klarer vi det, vil spillet være en suksess.

• Les også: Gratisløsning har firedoblet aktiviteten i «Age of Conan»

(artikkelen fortsetter under bildet)

– Jeg tror ikke folk er lei av onlinerollespill. Salgstallene for «Star Wars: The Old Republic» ser veldig bra ut og viser at det er mer bevegelse i markedet. «World of Warcraft» hadde nok et sterkere grep før enn nå, så markedet er mer spennende og interessant i dag enn for noen år siden, sier Aas. (Foto: EA / Funcom)

– Gjør dere noe annerledes nå i forhold til i 2008?

– Vi gjør mye annerledes. Det er flere folk og bedre kompetanse som jobber med spillet slik at vi skal lykkes. Vi tar med oss det som var bra i «AoC»; historiefortellingen, sterke karakterer, innhold og variasjon, og løfter det enda mer i «TSW», sier Trond Aas.

– I dag ville vi nok ha gitt bedre belønning til spillerne som spilte mer enn andre, som følte at de ikke fikk nok igjen for innsatsen de la ned i «AoC». Derfor legger vi opp til at spillerne i «TSW» alltid har noe å strekke seg etter – at de alltid får belønning og fremgang av å spille.

• Les også: Er dette «World of Warcrafts» arvtager

Bedring i norsk spillbransje?

– Sverige har ligget noen år foran oss, men jeg føler at Norge begynner å ta innpå. Vi er i ferd med å få på plass mer utdanning rettet inn mot dataspill, og i tillegg begynner bransjen å få mer oppmerksomhet fra myndighetene. Jeg tror også at vi, Funcom, har vært en pådriver for å få mer oppmerksomhet rundt spillbransjen i Norge, sier Aas.

Tidligere har det ikke vært tilgjengelig informasjon om norsk spillbransje, men en undersøkelse gjennomført av Produsentforeningen bekrefter Aas’ magefølelse. Norsk spillindustri er i vekst.

(artikkelen fortsetter under traileren)

Hele 73 selskaper falt innenfor definisjonen undersøkelsen bruker for et spillselskap, et tall som har overrasket mange. I oppsummeringen av undersøkelsens funn, står det følgende:

– Norsk spillbransje er i vekst, både når det gjelder antall nyetablerte spillselskaper og planlagte utgivelser. Vi ser også at det er en stor spredning blant norske spillselskapene både når det gjelder hvilke plattformer det utvikles til, i tillegg til selskapenes størrelse i forhold til omsetning og ansatte og dermed også selskapenes målsettinger.

LAST NED: Les hele rapporten her

Det at mange nye selskaper ser til mobile plattformer, syns ikke Aas er rart – som i likhet med rapporten fra Produsentforeningen ser lyst på norsk spillfremtid.

– Det er en utfordring at det er dyrt å produsere i Norge. Det gjør det lettere for mindre prosjekter og mindre studioer å lykkes enn de store produksjonene hvor lønnskostnadene blir utslagsgivende. De neste årene tror jeg at vi kommer til å se diverse mindre, men vellykkede prosjekter, noe vi allerede ser gjennom app- og spillutviklerne som har dukket opp i Norge de siste årene, fortsetter han.

‘The Secret World’ planlegges utgitt i april i år. legg inn dine synspunkter i kommentarfeltet, enten det er om spillet eller norsk spillbransje.

Artikkelen er skrevet av Alexander Fredriksen og Rune Håkonsen.

– I tiden fremover kommer vi til å invitere presse til Oslo og Montreal, delta på viktige arrangementer, slippe flere videoer og gjøre ulike avsløringer av innholdet. Etter hvert vil også verdenspressen slippe inn i betatesten slik at de kan rapportere om spillet før vi lanserer, forteller Erling Ellingsen. (Foto: NRK / Alexander Fredriksen)

Men de er veldig tydelige nå i 2012. Filmen er fremdeles imponerende som visuelt spetakkel. Men historien er kjedelig, og heltene er blasse.

Relanseringen skyldes en 3D-konvertering, som er kompetent utført, men tilfører filmen lite.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Star Wars: The Complete Saga på Blu-ray!

Uengasjerende historie

Utgangspunktet for filmen er noe så trist som en blokade av en handelsrute. Det er noe med en traktat som må undertegnes. Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår bakteppet helt. Det er litt grøtete og lite engasjerende.

Vi møter jediridderne Qui-Gonn Jinn (Liam Neeson) og hans lærling Obi-Wan Kenobi (Ewan McGregor) som redder dronning Amidala (Natalie Portman) fra Naboo når handelsføderasjonen invaderer planeten.

De suser innom Tatooine for å plukke med seg den unge Anakin Skywalker, svipper innom senatet på Coruscant, før de drar tilbake til Naboo for å sparke handelsføderasjonsræv.

LES OGSÅ: Topp 5: Star Wars-scener!

Heftig lasersverdkamp

Filmen har to store høydepunkter. Det første er ørkenracet på Tatooine, som fremdeles er en velredigert og fartsfylt sekvens med tøffe effekter, både når det gjelder det visuelle og ikke minst lyden.

Det andre høydepunktet er den heftige lasersverdkampen mellom Qui-Gonn Jinn, Obi-Wan Kenobi og Darth Maul (Ray Park), koreografert av Nick Gillard.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Ewan McGregor og Ray Park i Star Wars: Episode 1 - Den skjulte trussel (Foto: Twentieth Century Fox).

Stivt skuespill

Den har dessverre også mange lavpunkter, som Ewan McGregors stive skuespill. Han har senere avslørt at han drakk mye under innspillingen.

Det gjorde sikkert ikke Jake Lloyd, men han ble tildelt en rolle han rett og slett var for ung til å takle. Her burde George Lucas ha latt Anakin Skywalker være noen år eldre. Det hadde også fjernet den suspekte aldersforskjellen mellom Anakin og prinsesse Amidala, som er borte når de blir elskere senere i Star Wars-serien.

Figuren som alle hatet i 1999, Jar Jar Binks (Ahmed Best), er jeg ikke lenger så irritert på. Tiden har faktisk glattet ut de mørkeste følelsene.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av spillet Star Wars: The Old Republic!

Subtil 3D

Den store gulroten ved denne relanseringen er altså at filmen er konvertert til 3D. Effekten er merkbar, men heldigvis subtil. Skal man først gjøre det, er det greit å gjøre det slik.

Men mange bilder virker litt for glatte og duse, som om de var kraftig photoshoppet. Jeg savner flere detaljer, skarpe kanter, teksturer, hudporer, etc.

Filmen er riktignok fra 1999, og den ble skutt på film, ikke digitalt, men det skulle ikke bety noe for billedkvaliteten. Den er jevnt over god, men mangler altså skarphet og glød.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Natalie Portman som dronning Amidala i Star Wars: Episode 1 - Den skjulte trussel (Foto: Twentieth Century Fox).

Burde overlatt regien

Star Wars: Episode 1 – Den skjulte trussel 3D er en ganske underholdende film. Men det slår meg, som det har gjort flere, at den kunne vært bedre om George Lucas hadde overlatt regi til en annen. Det hadde lønnet seg om han hadde hatt noen å skrive manuset sammen med, også.

Alle Star Wars-filmene skal etter hvert ut på kino i 3D. Det største ved det, er å kunne se filmene på et digert kinolerret igjen. Det er der de hører hjemme.

Men det gir meg også en mulighet til å revurdere min mening om dem, som gir dårlig utslag for akkurat denne filmen.

I Am Alive. (Foto: Ubisoft).

Hva gjør du når den verdenen du lever i blir fullstendig ødelagt og sivilisasjonen slik du kjenner den går til grunne?

Hva er du villig til å gjøre for å overleve? Vil du ofre andres liv for ditt eget, eller vil du gå ut av din vei for å hjelpe fremmede?

Spørsmål som dette prøver overlevelsesspillet I Am Alive å svare på.

Les også: Sniktitt på Mass Effect 3!

Postapokalyptisk overlevelse

I Am Alive er et prosjekt jeg har fulgt med på lenge. Allerede i 2008 presenterte Ubisoft spillet med en trailer under E3-messa i Los Angeles.

Traileren viste oss en postapokalyptisk verden, der en fyr som heter Adam gjør det han kan for å overleve. Jeg synes klippet virket såpass interessant at jeg begynte å glede meg til spillet.

Etter flere utsettelser og skifte av utvikler fra Darkworks til Ubisoft Shanghai, fikk spillet for et par uker siden endelig en lanseringsdato. 7. mars slippes I Am Alive for Xbox Live Arcade. Spillet blir også tilgjengelig i PSN Store iløpet av våren.

Jeg har fått en sniktitt på spillet allerede, og så langt kan jeg si at I Am Alive helt klart er et interessant spill. Det er likevel en del rusk å sette fingeren på i denne spillopplevelsen.

Tøff, navnløs spillfigur

Spillet finner sted i den fiktive amerikanske byen Haventon, som er lagt i grus. Vi vet ikke akkurat hva det var som ødela verden, men vi hører om ettervirkninger som jordskjelv og stormer.

Det er omtrent et år siden “hendelsen”, men enda ligger skyen av giftig støv tett over byen.

Mannen Adam, som vi møtte i traileren fra 2008, er borte. Figuren vi spiller med er isteden en mann vi ikke vet navnet på. Denne fyren ser tøffere ut enn den dresskledde Adam. Jeg tror på at dette er en fyr som ville klart å overleve i en postapokalyptisk verden.

Denne mannen var bortreist da hendelsen tok sted og han har brukt et år på å gå tilbake til hjembyen, der han håper på å finne kona og datteren sin i live.

Les også: Journey er ferdig – Kan bli en helt spesiell spillopplevelse.

I september i fjor slapp Ubisoft en trailer som introduserer den nye fyren. Se traileren her!

Gir inntrykk av valgmuligheter

Når spillet starter er du utstyrt med klatreutstyr og en tom pistol. I Am Alive er ikke et spill der det er om å gjøre å skyte flest fiender, snarere tvert imot.

Haventon er full av mennesker som virker truende. Noen er bare redde og overgir seg raskt, eller lar deg gå videre på din vei om du er forsiktig, mens andre kjører en stil der bare de sterkeste overlever.

Etter hvert får du tak i en machete og ei kule eller to, og du må velge hvilke våpen du skal bruke når, eller om du skal bruke våpen i det hele tatt.

For å finne ut hva som er rett er er det prøving og feiling som gjelder.

Dermed skulle en kanskje tro at du har mulighet til å velge hvilken spillestil du ønsker å ha, litt på samme måte som i Deus Ex: Human Revolution. Det hadde gitt spillopplevelsen et ekstra lag, men dette er dessverre ikke tilfelle i I Am Alive.

Det er en riktig og gal fremgangsmåte i hver situasjon, og det er på forhånd bestemt hvilken tilnærming til fienden du skal bruke.

For å finne ut hva som er rett er er det prøving og feiling som gjelder, men du har kun et visst antall forsøk på deg. Du kan ikke lagre når du vil i I Am Alive og du har ikke uendelig antall “liv”, eller forsøk på å komme deg videre i spillet.

Hver gang du kommer til et lagringspunkt får du tre nye liv å rutte med. Når disse er brukt opp må du begynne på starten av kapittelet du er i når du dør.

En litt sliten navnløs overlevende i I Am Alive. (Foto: Ubisoft).

Ikke sløs med kulene!

De få kulene du får i spillet er ekstremt dyrebare. Hvis du bruker opp ei kule på feil person, kan det gi deg problemer senere i spillet.

Jeg kom i en situasjon der jeg skjøt en fiende istedenfor å dytte ham utfor et stup. Litt senere kom jeg til et punkt der det var umulig å overleve uten å skyte. Dermed måtte jeg starte kapittelet helt på nytt.

Jeg er for høy vanskelighetsgrad i spill, men når konseptet med prøving og feiling gjør at du mister såpass mye fremgang i et spill, blir det er mer irriterende enn utfordrende.

Spillet har to forskjellige modi, “Normal” og “Survivor”. Forskjellen er at i normal-modus er det mer ressurser og ammunisjon du kan plukke opp i omgivelsene. I Survival-modus er det færre ressurser og du får ingen nye forsøk når du kommer til et lagringspunkt.

Utholdenhet er viktig

Spillopplevelsen i I Am Alive baseres på hvor utholdende figuren din er. Øverst på skjermen har du en stamina- og helsemåler. Det sier seg selv at det lønner seg å holde helsemåleren full, men stamina (utholdenhet) er det som er viktigst i I Am Alive.

Når du anstrenger deg, som når du løper eller klatrer, tømmes staminamåleren. Når du går helt tom for stamina, blir du utslitt og da går det dårlig for deg.

Siden verdenen du befinner deg i er et totalvrak må du forsere en rekke hindringer for å komme deg fra a til b. En stor del av spillopplevelsen går med til å klatre på ødelagte bygninger, og når du klatrer bruker du mye stamina.

Når måleren er tom har du én siste kraftanstrengelse til rådighet, men hvis du ikke kommer deg opp på trygg grunn med dine siste krefter vil du falle ned og dø.

Jeg ble litt svett i trøya et par ganger mens jeg klatra høyt oppover svære skyskrapere.

Med din siste kraftanstrengelse har du omtrent ti sekunder på deg til å komme deg i sikkerhet. Vanligvis fylles staminamåleren opp igjen når du får deg en pustepause, men når du tar i et krafttak tar du samtidig et jafs av staminakapasiteten din.

Du får da mindre energi til klatring og løping helt til du spiser noe, bruker en innhalator eller andre hjelpemidler som oppretter staminakapasiteten igjen.

Det kan gå lang tid mellom hver gang du finner slike ressurser, slik at du til tider må klare deg med svært lite stamina over lengre tid.

Når du kommer til deler av byen med mye støv vil staminamåleren tømmes automatisk helt til du dør. Støvet er giftig og det gjelder derfor å finne noe å klatre opp på slik at du kommer over støvskyen.

Dette byr på en ekstra utfordring og spenningen i spillet stiger. Jeg ble litt svett i trøya et par ganger mens jeg klatra høyt oppover svære skyskrapere.

Når staminanivået ditt er lavt kommer det dramatisk musikk, som sikkert er ment for å stresse deg. Siden det går så lang tid mellom hver gang du får gjenopprettet utholdenheten din hundre prosent, spilles denne musikken i lange perioder, og det blir til slutt mer slitsomt, enn stressende og dramatisk.

Spillanmeldelse: Catherine – Bryllup eller evig ungkar? Det er spørsmålet.

(Sniktitten fortsetter under bildet).

Du har ikke lyst til å falle ned herfra. (Foto: Ubisoft).

Vakkert å se på

I Am Alive er estetisk flott å se på. Spillet har en grovkornet og skitten grafikk med farger kun fra den gråbrune og sort-hvite paletten.

Nedraste bygninger, fallene broer og annen ødeleggelse ligger badet i solskinn gjennom et teppe av støv. Dette støvteppet og gjenskinnet fra sola gjør det til tider svært vanskelig å se, men det gir også spillet en spesiell stemning.

Grått kan likevel bli kjedelig i lengden og at jeg er usikker på om jeg vil gå lei av grafikken eller ikke.

Spillet styrer meg i den retningen det vil jeg skal gå.

En lukket spillverden

I spillet har du et kart over byen, som oppdateres etter hvor du beveger deg. Når du møter på hindringer som gjør det umulig for deg å komme forbi markeres dette med rød tusj i kartet, slik at du lett kan finne riktig vei senere.

Når du åpner kartet ser det ut som om du har en åpen spillverden til rådighet, men virkeligheten er en ganske annen.

Med sine ødelagte og forlatte bygninger er Haventon en spennende by å utforske. Ut i fra det jeg opplevde i sniktitten virker det imidlertid som om jeg ikke får lov til å gjøre akkurat det.

Gjennom hvilke elementer og gjenstander jeg for lov å samhandle med, styrer spillet meg i den retningen det vil jeg skal gå.

Hvorfor jeg kan klatre opp på én søppelkasse, men ikke en annen, eller klatre over ett gjerde, men ikke et annet, er for meg uforståelig og ekstremt irriterende.

Etterhvert som du utforsker byen blir kartet ditt fullt av røde streker som viser dine begrensninger.

I Am Alive har en spesiell estetikk. Se bilder fra spillet her! (Sniktitten fortsetter under bildene).

Jeg vil gjerne utforske mer i I Am Alive. (Foto: Ubisoft).

Grått er fargen som går igjen i spillet. (Foto: Ubisoft).

Sola som bryter gjennom støvet gir et spesielt uttrykk. (Foto: Ubisoft).

Jeg håper I Am Alive blir den gode spillopplevelsen det har potensiale til være.

Har potensiale

Jeg er både positivt overrasket og skuffet over denne sniktitten på I Am Alive. Mitt største problem er at spillet gir inntrykk av at du har frihet og valgmuligheter i hvordan du spiller på.

Jeg føler meg derfor litt lurt, og det er selvsagt ikke en god følelse. Dette er imidlertid kun et førsteinntrykk og jeg venter med å komme med en endelig dom til jeg har testet det ferdige spillet.

For det er noe interessant på gang her. Spillet virker sterkt inspirert av Cormac McCarthys The Road, og jeg er spent på hvor handlingen i spillet tar meg.

Hvis spillet har en sterk og god historie, kan jeg kanskje se mellom fingrene på det jeg mener spillet mangler, og jeg håper I Am Alive blir den gode spillopplevelsen det har potensiale til være.

Hva synes du om I Am Alive? Si din mening i kommentarfeltet!

Regissør Robert Rodriguez under en prisutdeling i Texas i 2011. (Ap Photo/Jack Plunkett)

Det startet som en spøk, men utviklet seg til å bli noe mye større. Machete (2010) var en av tulletrailerne som ble laget til lanseringen av Quentin Tarantino og Robert Rodriguez sin Grindhouse-spesial, nærmere bestemt de to filmene Death Proof (2007) og Planet Terror (2007).

Filmene parodierte og hyllet exploitationfilmer – filmer som gikk inn for å sjokkere, enten med vold, sex eller andre ting som kunne skape sensasjon (og oppslag i media).

Nå jobber Robert Rodriguez sammen med den manusforfatteren Kyle Ward på oppfølgeren Machete Kills, og planlegger å starte produksjonen allerede i april.

- Fryktelig mye vold

Danny Trejo fikk et sin første store hovedrolle i Hollywood med rollen som Machete. Filmen hadde et budsjett på rundt 10 millioner dollar, men spilte inn over det firedobbelte.

Trykk på bildet øverst for å se video fra da Filmbonanza møtte Danny Trejo.

– Det er fryktelig mye vold her. Hodene flyr, og blodet spruter. Men det er ikke morsomt, skrev Birger Vestmo da den første filmen hadde premiere i 2010. Nettstedet Deadline hevder de har fått fatt i den nye filmens plot, og det ser ikke ut til å bli en veldig seriøs film:

“I den nye filmens blir Machete rekruttert av den amerikanske regjeringa for et oppdrag som er umulig for vanlige menn. Machete må kjempe seg igjennom Mexico for å ta ned en gal kartelleder og en eksentrisk milliarder og våpenhandler, som planlegger å skape en ny verdenskrig ved hjelp av våpen i verdensrommet. Machete må slåss mot en hel hær for å unngå total verdensanarki.” – kilde: Deadline.com

Selv om Rodriguez er involvert i prosjektet, er det ikke klart hvem som vil innta regissørstolen. Manusforfatter Ward har ikke store filmer på samvittigheten, men har skrevet manuset til spill-til-film-adapsjonen av Kane & Lynch – hvor actionhelten Bruce Willis har en av rollene.

ANMELDELSE: Kane & Lynch 2: Dog Days – svett og klam

Hva tror du om Machete Kills? Legg inn din mening i kommentarfeltet, som du finner under den originale tulletraileren til Machete.

Posteren for The River (Foto: ABC)

VERDENSPREMIERE – 7.2 – MAX – 22:00 8/2-12

Jeg skrev om The River tidligere i år i saken min om serier verdt å glede seg til i 2012, og tilfredsstillelsen er stor når noe en har gledet seg til, innfrir.

Ikke bare er det verdenspremiere på The River i kveld, men på grunn av tidsforskjellen mellom oss og USA får vi til og med se den litt før våre brødre og søstre over dammen.

Bare dét er grunn nok til å sette seg ned, spør du meg. En må jo vise solidaritet med verdenspremierefenomenet.

Og det er ingen annen grunn til å la være heller. The River er dampende mystisk og rett på sak, og den beste piloten jeg har sett på lenge.

En slags David Attenborough

Introduksjonen er kort; innklipp fra TV-personligheten Emmet Coles eventyrlige liv – en slags David Attenborough-type; nyhetsinnslagene om Coles forsvinning; et møte på en bar hvor Coles kone forteller sønnen at farens nødsender har begynt å sende signaler som avsluttes med at et dokumentarfilmteam vil dekke reisen nedover Amazonas for å finne Cole.

The River er dampende mystisk og rett på sak, og den beste piloten jeg har sett på lenge.

Deretter bærer det rett nedover Amazonas. Introen er like kort som tiden det hadde tatt meg å fortelle den muntlig. Jeg elsker det.

Det er omtrent som om Paranormal Activity-skaperne Oren Peli og Michael R. Perry har tenkt:

-Hva skjer så? Okei, da hopper vi rett dit, vi trenger ikke se at de pakker og krangler og har sine betenkeligheter.

Den raske historiefortellingen rydder i stedet plass for nydelige sekvenser med fantastisk (og skremmende) natur – noe det er på alle kanter i Amazonasdeltaet.

-De er tilbake, baby! | Futurama S05 & 06 

Joe får tyn av Kurt. (Foto: Disney/ABC)

Kurt instrueres av Adjay. (Foto: Disney/ABC)

Selveste Emmet Cole. (Foto: Disney/ABC)

‘Found footage’-formatet

Dr. Emmet Cole, som jeg bare ser i gamle opptak i første episode, spilles av Bruce Greenwood – karismatisk og engasjert på grensen til det fanatiske. Ekspedisjonsmedlemmene består av sønnen (Joe Anderson), kona (Leslie Hope), dokumentarteamet (Paul Blackthorne, Shaun Parkes og Jeff Galfer), mekaniker Emilio og hans datter Jahel (Daniel Zacapa og Paulina Gaitan) og livvakt Kurt Brynildson (Thomas Kretschmann). Alle sammen velplasserte i rollene sine og de fleste av dem relativt nye bekjentskaper for min del.

‘Found footage’-formatet sørger for en stor variasjon i kameravinklene og kvaliteten på bildene. Alt fra HD-kameraer til kornete overvåkingskameraer fanger det som skjer i og rundt båten ‘Magus’ – Coles elvebåt.

Formelen er lett å kjenne igjen fra Paranormal Activity, og klaustrofobien er den samme ombord på en elvebåt som i en leilighet på fastlandet.

- Mer i ‘found footage’-kategorien | Chronicle

Teamet må bryte seg inn i Coles båt. (Foto: Disney/ABC)

Coles tidligere produsent, Clark. (Foto: Disney/ABC)

‘The Source’

Det finnes flere mysterier i The River; alt fra mistenkelig oppførsel blant ekspedisjonsmedlemmer til jungelens hemmeligheter. ‘The Source’, for eksempel. Hva er ‘The Source’? Det er åpenbart noe folk hjemme i sivilisasjonen vil skjule, og jeg regner med at sannheten vil velte mer enn en skarve elvebåt.

Opptil flere har sammenlignet The River med Brødrene Dal og Professor Drøvels hemmelighet. Det kan forsåvidt være, men hvis Brødrene Dal hadde vært så skummelt, hadde to-tre generasjoner nordmenn vært ødelagt av skrekk. Og det er vi vel ikke?

The River har verdenspremiere i kveld, 22:00 på TVNorge MAX. Få nå endelig med deg denne verdensbegivenheten.

Min omtale er basert på første episode, og har du kommentarer til det jeg har skrevet eller kommentarer etter å ha sett The River i kveld, er det bare å føle seg som hjemme i kommentarfeltet under!

Spillregissør Jenova Chen og produsent Robin Hunicke i thatgamecompany la ikke lista lavt da de startet på utviklingen av Journey. Spillselskapet ble tatt under vingene til Sony i 2006, og har siden da hatt oppdraget med å lage nedlastbare spill til spillgiganten sin nettverkstjeneste PSN.

Under Game Developers Conference i San Francisco fortalte Hunicke at planen at spillet skulle kommet ut i 2011, men først nå er spillet ferdig utviklet.

ANMELDELSE: Catherine – et veldig uvanlig spill

Trykk på bildet helt øverst i saken for å se videointervjuet med Robin Hunicke og video fra spillet.

Spillregissør @JenovaChen tvitrer om at spillet er ferdig. (Faksimile fra Twitter.com)

– Nye mennesker starter å skape spill, og de tar med seg unike perspektiver og kunstneriske visjoner. Du kan på en måte si at vi har nå søker tilbake til de tilgjengelige og enkle spillene fra det tidlige 80-tall, fortalte Hunicke til NRK i 2011.

En offentlig betatest av spillet var tilgjengelig i fjor høst. Etter å ha prøvd det som da var tilgjengelig, har jeg ingen problemer med å gå med på at Journey er en spesiell spillopplevelse.

LES MER: – Journey er et unikt spill

Opp til Sony

Selv om spillet er ferdig, betyr ikke det at du får mulighet til å laste det ned med en gang. Det er Sony som bestemmer når spillet blir tilgjengelig for spillere over hele verdenen.

– Med en gang Sony finner ut riktig tid, så vil de annonsere det. Jeg antar skjer snart, fortalte regissør Chen i en ny Twitter-melding. Han pekte også på at det er mange store spilltitler på vei, og at det kan påvirke den endelige spilldatoen.

Se videoen øverst, og si din mening. Er spill som Journey noe du kan tenke deg å spille?

Det er en kraftig generalisering, men ikke så langt fra sannheten om du velger å grave litt.

Spill som tar utgangspunkt i mer hverdagslige problemstillinger er mer sjeldent, Catherine plasserer kjærlighet og troskap i sentrum av sin fortelling.

For ordens skyld; hovedpersonen Vincent syns at tanken på ekteskap (som er det sentrale motivet i spillet) kan fortone seg som armageddon.

Deilig galskap

Vincent er en ‘salaryman‘, en japansk kontorrotte. Han er kjæreste med Katherine, som en dag begynner å tenke at giftermål er tingen. Vincent får på sin side intense mareritt.

Det hele blir enda mer komplisert når Vincent møter den smellvakre Catherine (med C, ikke med K). Han draes mellom de to, hva skal han velge?

ANMELDT: Resident Evil: Revelations - malplassert spillgrøss

Spillet er delt i to, med en dagtidmodus hvor vår kjærlighetshelt må sende tekstmeldinger til sine to kvinner. Alt mens han sitter i baren ‘Stray Sheep’. Om natten må Vincent klatre opp igjennom skjærsilden, bokstavelig talt.

Om natten er Catherine et smart plattformspill, hvor spillfiguren må komme seg til toppen av en lang og komplisert trapp. På toppen av hver trapp venter en plattform befolket av andre menn med samme problem, men Vincent ser ikke mennesker – han ser sauer. For en slående symbolikk.

Det er herlig å stadig bli overrasket over galskapen og kreativiteten som ligger bak et spill som dette. Virkelighetsnære situasjoner og problemstillinger er ingen hindring for god underholdning.

Valgets kval

Vekslingen mellom dag og natt gir stor variasjon i spillopplevelsen. Trappeklateringen på nattetid høres kanskje enkelt ut, men vanskelighetsgraden gjør at du virkelig får føle på stresset.

Alt dette symboliserer det klassiske (klisjefulle) bildet av ekteskapet som et fengsel. I alle fall er det slik det begynner.

På slutten av hvert nattbrett blir du stilt ovenfor en problemstilling, for eksempel: “Er ekteskap en positiv eller negativ ting?”. Etter hvert tok brukte jeg mer og mer tid på å tenke igjennom valgene, måten du kommuniserer med Katherine/Catherine vil påvirke forholdet mellom dere.

ANMELDT: Chronicle - spillvill filmhistorie

Det er flere alternative avslutninger på historien, og dine valg spiller inn på dette.

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

Klarer du ikke å klarte fort nok opp den lange trappen, vil dine verste mareritt ta deg igjen i denalternative skjærsilden i 'Catherine'. (Foto: Atlus)

Japansk populærkultur er eksplisitt. En tur på en av Tokyo sine mange undergrunnslinjer vil eksponere deg for et publikum som leser alt fra uskyldig manga til hentai (japansk tegneseriepornografi).

Dette gjenspeiler seg også i Catherine, som i likhet med utvikleren Atlus sine andre spillprosjekter (Persona) vender seg mot et alternativt (voksent) spillpublikum.

Figurene er eksplisitte på den måten at de ikke er særlig dype. Mens historien er noe mange kan kjenne seg igjen i, og vil få mange til å tenke over sine egne forhold, klarer jeg ikke å identifisere meg med Vincent. Han er en ekstremt overfladisk person.

Ujevnt fortalt

I 'Catherine' er ikke spillet 'Game over' om du taper, det er: 'Love is over'. (Foto: Atlus)

Denne persontypen er ikke uvanlig i japansk anime, men blir til et hinder for min opplevelse av spillet. Det samme er rytmen i fortellinga.

Selv om du kan styre retningen på mye av fortellingen må du forberede deg på lange mellomsekvenser, og mye henging i baren ‘Stray Sheep’. Rett og slett litt for mye dødtid. Jeg er alltid opptatt av å kunne ta del i spillfortellingen, det er ikke nok å bare bli fortalt.

DEBATT: Hva betyr et terningkast?

Publikum er klar for spill som dette

Det er godt å spille et spill som lar figurene hente motivasjon fra realistiske situasjoner. Catherine sitt problem er at figurene og holdningene deres ikke er det.

Jeg etterlyser kanskje et spill som i enda større grad tar dette på alvor – nå er det to år siden Heavy Rain kom ut (kåret av meg til årets spill i 2010), og jeg vet at spillpublikummet mer enn noensinne er interessert i akkurat dette.

ANMELDELSE: Heavy Rain – et spill uten sidestykke

Catherine stiller i en helt egen klasse, og jeg har vanskelig for å sammenligne det med andre spill. Om det er noe som pirrer din nysgjerrighet, løp og kjøp.

Vil du ha flere spill som Catherine? Sleng inn din mening i kommentarfeltet under.