La Linnéa leve: Episode 7

Tom Stiansen, kanskje norsk naturs fremste ansikt utad, tvinger Linnéa til å bære en sekk ved. Fysisk aktivitet nevnes ofte som en kur mot svartsinn.

På tross av langvarig pykologbehandling finner ikke Linnéa glede i hverdagen. Det har vennen Andreas bestemt seg for å gjøre noe med i serien La Linnéa leve.

Se også: Episode 1 | Episode 2 | Episode 3 | Episode 4 Episode 5 | Episode 6 | Episode 7 | Episode 8

Sliter du selv, eller noen du kjenner? Sjekk disse nettstedene for mer informasjon om psykisk helse.

Fysisk aktivitet nevnes ofte som en kur mot svartsinn. Gjerne i kombinasjon med naturopplevelser utenfor storbylivets kjas og mas. «Få tid å tenke», sier folk. «Være i pakt med naturen». «Rense sjelen for bekymringer».

Med hestesuksessen (og den påfølgende selvhjelpsfiaskoen) i bakhodet, tar Andreas innspillene til følge, og tropper opp hos Linnea med sovepose og kvikklunsj parat. Her skal det tures!

Som om ikke det var nok har Andreas, som den mediemannen han er, ringt en av landets mest profilerte idrettsutøvere. Tom Stiansen, kanskje norsk naturs fremste ansikt utad, stiller selvsagt opp for å hjelpe Linnea. Han gir henne en jævla tung vedsekk hun må drasse på, i god 71 grader nord-ånd.

– Utallige fyllesjuke, smådeprimerte og drittleie mennesker trekker mot skauen hver eneste søndag og helligdag, året gjennom, uten at jeg helt har skjønt hvorfor, sier Andreas.

– Jeg har lite, om noe forhold til hytteturer, natur, skog og mark, og trives ikke veldig godt med turlivet (noe som kanskje synes på bekledningen). Derimot har jeg hørt Linnéa mumle noe om at hun ikke synes sånt er så ille tidligere, og av erfaring vet jeg dessuten at en runde Yatzi eller tre alltid hjelper på humøret til frøken Myhre, så da var det bare å ta beina fatt.

Det viste seg at Linnéa var litt av hakkespett.

– Hun var ikke så halvgal på adventsvers heller, og overraskende lite sutrete da hun måtte sloss med en tung, tung vedsekk fram til hytta, forteller Andreas om episoden.

Linnéa om egen innsats:

Jeg er veldig god på skog og mark, og Tom Stiansen tvang meg til å bære en sekk ved. Vi måtte spise suppe, selv om jeg synes suppe er tull og ikke ordentlig mat. Men Andreas på sin side ble litt sur av skog og mark, noe som gjorde meg glad igjen.

  • DIGG! jeg har selv jobba med ungdom som har vært tungpsykiatriske, særlig deppa og desillusjonerte, og skog og fjell go bål og vann og slit og luft og fysisk bevegelse er bedre enn alle institusjoner og dop

  • endelig ler du!

  • Jaaa Daaa

    Knuser ikke plankene? Planker…hehe.

    Jøss, endelig fant hun noe hun likte.

  • leste et innlegg du skrev på bloggen for omtrent en uke siden, der du fortalte om moren din og deg. det innlegget gjorde sterkt inntrykk på meg, spesielt den delen der du fortalte at du ikke kunne si eller føle noe – tårene rant.. 

    vet ikke om det er mangel på samvittighet eller egoisme, men det berører deg tydeligvis ikke at andre, spesielt Andreas, bryr seg om deg og vil at du skal ha det bra. det handler om å gjøre verden til en verden å leve i – man kan ikke forvente at ting blir bedre av seg selv!

    håper du blir lykkelig, og vil ønske deg lykke til!

  • Anonym

    Tror faktisk jeg vil påstå at hytteliv, natur, fiske, jakt osv. er generelt positivt når det gjelder det mentale. Har ikke noen dypere forklaring på det. Men jeg vet at selv om en synes det bokstavlig talt er noe dritt når en er på jakt, har rotet seg ut i ei myr og det regner oppover, så er en i bedre humør i uker etterpå. En får ikke den samme effekten av andre treningsaktiviteter.

    På den andre siden så må det kommenteres at det må være lov å være i dårlig humør, nedstemt og under generell vinter, vår, sommer og høst-depresjon uten at det trenger å diagnoseres. Det er ikke lovpålagt at en skal være positiv hele tiden. Og takk og lov for det. Kan absolutt ikke fordra duracell kaniner som er SÅ positive og SÅ fremadstormende. Helt til en begynner å stille spørsmål med hva de egentlig har utrettet…. Vil 10 ganger heller tilbringe noen dager på prosjektarbeid sammen med en personlighet som Linnea enn sammen med verdensmestere i selvskryt og påfølgende bortforklaringer. For Linnea har i det minste en personlighet. Det er det neimen ikke alle som har. I hvert fall ikke de selvutnevnte «glansbildene» en dessverre møter….

  • Pingback: p3.no » – Han fikk meg til å smile()