Autolaser - by:Larm, Stratos

Æ vil ikke dans

«Død over DJ-en,» skal man tro et apatisk by:Larm-klientell. Trøndersk klubbmusikk har nemlig ingenting å gjøre til kristelige tider.

Forestill deg at du er Autolaser. Du har nettopp tatt på deg Phantom of the Opera-maska som du pleier, strammer beltespenna ett ørlite hakk og ser på armbåndsuret enn aller siste gang før du trykker play. Klokka er 21.30. Og du vet veldig godt hva som ligger klart i spillelisten for den neste halve timen: klubbmusikk som krever at hele kroppen og kun halve hjernen gir og tar. Men gjennom øynene på plastmaska ser du bransjefolket mingle høylytt, enkelte av dem selv etter at første nummer er i gang.

Omtrent sånn kan det ha gått for seg. Uansett er det sannsynlig at Trondheims-gutten som skjuler seg bak aliaset Autolaser ikke anså dette som en vanlig dag på jobben. For dette er musikk som er ment å fungere først etter midnatt, dundrende over et svett dansegulv.

Personlig har jeg slitt med å falle for musikken hans, selv da han deltok på fjorårets Urørt-finale. Det er nemlig for mye ved prosjektet som fremkaller en billigkopismak av en viss dubstep-hertug fra solskinnsstaten California. Kall det gjerne frenetisk electrohouse, hvis man skal være fin på det.

Nettopp dette sporet går det i under store deler av settet, mens publikum – bortsett fra en liten gruppe fans helt fremst – nikker keitete med, mens sympatiklapping utdeles der det sømmer seg. Man blir rett og slett flau av å overvære seansen. Samtidig er litt for mange av Autolasers løsninger også i overkant åpenbare, da særlig ett av remikskuttene midtveis uti: Én halvdel Deadmau5s latterlig vakre housestykke «Strobe», én halvdel pitchede vokalsamples hentet fra Röyksopp/Susanne Sundfør-samarbeidet «Running To The Sea». I slike øyeblikk føles det evig tåpelige antikultur-argumentet «men jeg kunne jo gjort det selv» innen rekkevidde.

Andre halvdel uti løsner riktignok noe: Autolaser har langt mer for seg når han ikke utstuderer Skrillex-signaturen, men heller begir seg utpå med drum & bass og tunge dub-innsmurte beats. Og det kunne kanskje ha fungert, men ikke i dette formatet: En lettere krampeaktig showcase for bransjen, satt til et tidspunkt altfor lenge før selv Kveldsnytt-kameraene har blitt skrudd på.

Kim Klev

Les alt fra by:Larm 2013 her!