Billy Talent - Afraid of Heights

Aldrende talenter

… med mild høydeskrekk.

billytalent

Kanadiske Billy Talent er seg selv lik på sin femte fullengder. Kvartetten, eller kvintetten på denne utgivelsen, er fremdeles et av de mer særegne banda i punk-revival-scenen fra 2000-tallet.

Det betyr sjangerflørtende antemisk rock med store refrenger, gitarist Ian D’Sas sitt lekne gitarspill og vokalist Ben Kowalewicz’s høyfrekvente preking om løst og fast. Skjønt like messende som før er han ikke, det virker som om Talent har innfunnet seg med å spille alt i et middelaldrende midtempo på Afraid of Heights.

Fokuset virker å ligge kun på semi-ballade-rocken de har behersket til det fulle på tidligere utgivelser. Det er tittelkuttet et perfekt eksempel på. Ikke at det er noe galt i det. Melodimessig er Billy Talent fremdeles langt bedre enn de fleste, det blir bare litt monotont i lengden når man ikke har låter som «The Ex» og «Red Flag» til å skape albumdynamikk. Ironisk nok proklamerer de selv at de slettes ikke er over middagshøyden på krampeaktige «Louder Than The DJ». Det er de jo selvsagt heller ikke, men man hører at dette er rock skrevet av etablerte familiefedre med OBOS-medlemskap, fremfor unge menn som så vidt har råd til husleia. Og få ting dreper rocken mer enn gubber som på død og liv skal messe om at den ikke er død. Hører du, Billie Joe?

Heldigvis følger ikke resten av plata i samme spor. Den er tidvis strålende. Tekstmessig er Talent innom alt fra fremmedfrykt og den økende polariseringen innen politikken, til trommeslager Aaron Solowoniuks pågående kamp mot Multippel sklerose (Alexisonfire-trommis Jordan Hastings spiller på platen, men begge er avbildet i coverfotoet). Alt pakkes inn på en slik måte at man ikke vet konkret hva man er imot, bare at det er noe som er slik det ikke burde være, og at vi kollektivt må kjempe for å endre på det. Hva det nå måtte være. Litt sånn som Anti-Flag opererer på absolutt alt de har gitt ut. Vage slagord selger merch, si.

Aller best er kanadierne på første halvdel av plata, ikke ulikt sin egen karriere. Her finner vi fremtidige livefavoritter som albumåpner «Big Red Gun» og «Ghost Ship of Cannibal Rats». Låter som har mye av energien fra deres to første album i seg, begge to klassikere i min bok. Her sitter stakkato-riffene til D’Sa perfekt, bandets karakteristiske «Call & Response» virker som verdens mest naturlige ting og aggressiviteten i Kowalewicz bjeffing høres ektefølt ut. På Muse-flørten «Horses & Chariots» leker de seg med synther uten at det gir de store utslagene. Billy Talent høres fremdeles ut som Billy Talent – på godt og vondt. Selv om tenåringsangst-anthemet «Leave Them all Behind» er et friskt pust.

Her er bandet på sitt mest Green Day-aktige, med et deilig pop-punk-lick og et nydelig refreng, som helt sikkert vil fremkalle både lighterflammer, tårer og allsang i live-sammenheng. Og det er jo akkurat der, på scenen, at Billy Talent virkelig kommer til sin rett. Det kommer de fremdeles til å gjøre, og om ikke annet så sørger Afraid Of Heights for at bandet har en håndfull ekstra publikumsfavoritter å by på ved neste konsertvei.

Jørn Kaarstad

  • Maggotbrain

    Møkkaband

    • mr.huuu???

      why?

  • FraOven

    Aldri hatt sansen for bandet, men vet egentlig ikke hvorfor. Har prøvd å høre på de, men blir aldri engasjert til å høre mer.

  • Thea Müller

    Digger de nye sangene, jeg da 🙂