Årets beste internasjonale plater

De beste internasjonale albumene fra i år er stemt fram av P3s musikkfolk.

2014 snegler seg ubønnhørlig mot slutten. Snart kan studier, jobb og andre hverdagslige sysler skyves bakover i hodet til fordel for en velsignet periode med høytid, snøengler, surkålmetthet og stille dager innendørs.

Men først må vi ta en nærmere titt på musikkåret som straks takker for seg. I den anledning har P3s musikkfolk på nett og radio – programledere, journalister, anmeldere og produsenter – kranglet, truet, grått og lobbyert seg fram til en felles liste over kremen av 2014-lyd.

Les også: Årets beste norske plater

I dag presenterer vi våre favorittplater fra i år. I morgen kommer listen over årets beste låter – også den stemt fram av P3s musikkmedarbeidere på radio og nett.

Spilleliste: Årets beste plater (Spotify) | Årets beste plater (WiMP)

1. Jenny Lewis – The Voyager

Jenny Lewis’ karriere startet med Rilo Kiley rundt milleniumsskiftet, men nådde sitt soleklare høydepunkt med hennes tredje soloalbum – årets The Voyager. Albumet skriver seg stolt inn i softrock-tradisjonen fra den amerikanske vestkysten, og Lewis har tatt steget fra et tidligere noe spinkelt lydbilde over i det lekre og dyre. Stevie Nicks er et opplagt referansepunkt, og country-knekken i stemmen til Lewis bør være nok til å smelte selv det kaldeste hjerte.

The Voyager består av ti gjennomarbeidede låter som har blitt til over flere år. De usedvanlig sterke tekstene på albumet kretser hovedsakelig rundt å finne sin plass i voksenlivet, og sårhet og brodd figurerer side om side. Å plukke høydepunkter fra et så jevngodt album er en vanskelig oppgave, men etterpåklokskapen i “She’s Not Me” og eventyrlysten i “Late Bloomer” beviser, sammen med Beck-samarbeidet “Just One Of The Guys”, at få ting i livet er bedre enn solmodnet kvalitetspop fra California.

Les anmeldelsen av The Voyager

2. FKA Twigs – LP1

I en tid der popmusikken tidvis kan føles som en smørje av de mest populistiske trekkene ved r&b, EDM, hiphop og pop, er det både forfriskende og betryggende å ramle over et talent av FKA Twigs’ kaliber.

Tahliah Debrett Barnett, som den London-baserte 26-åringens mor trolig kaller henne når hun skal være streng, oppdaterer nemlig r&b-tradisjonen med frakobla post-dubstep og triphop som bærende elementer, komplekse arrangementer og eventyrlige melodier som suser rundt i blodet lenge etter at låtene har tonet ut. Som en mer utadvendt James Blake, og samtidig på sporet av noe mer evig og universelt: Det gløder under den kjølige overflaten på LP1, som kjapt er årets beste debutalbum uansett sjanger.

P3 elsker: FKA Twigs

3. Lykke Li – I Never Learn

Svenske Lykke Li brukte sorg og utmattelse som inspirasjon for sitt tredje album, og gjennom ni låter jobber hun seg innover i sitt eget følelseskaos.

 

Til tross for all tristessen er imidlertid albumet fullt av kraft. Lykke Li fremstår både modnere og mer utforskende enn tidligere, og har i tillegg blitt en mye sterkere vokalist siden Wounded Rhymes (2011). Fra skjøre “Love Me Like I’m Not Made of Stone” til forløsende “Gunshot”: Lykke Li er musikalsk nordic noir på sitt beste.

Les anmeldelsen av I Never Learn

4. Angel Olsen – Burn Your Fire For No Witness

I territoriet mellom skranglete rock, nakne ballader og uvøren country har amerikanske Angel Olsen okkupert et helt eget nabolag dette året.

 

Med intense tekster og melodier som blir værende under huden, sammenvevd av Olsens uvanlig uttrykksfulle stemme, er dette et essensielt album for alle med et snev av folkrock-interesse.

Les anmeldelsen av Burn Your Fire For No Witness

5. Sun Kil Moon – Benji

47 år gamle Mark Kozelek er ikke bare mannen bak årets mest underholdende indie-beef, som nylig kulminerte i låta “War On Drugs: Suck My Cock”.

Amerikaneren er også en av de utvilsomt beste singer-songwriterne vi har. Takket være sin dype røst, velformulerte tekster og karakteristiske gitarspill har han skapt et av årets mest minneverdige album. Benji kretser i stor grad rundt døden: de som har gått bort for tidlig, deriblant ofrene på Utøya, i “Pray For Newtown” , frykten for å miste sin egen mor i “I Can’t Live Without My Mother’s Embrace” og mannen som hjelper sin syke kone å avslutte livet i “Jim  Wise”.  Kozelek har hele veien ordet i sin makt, og greier å behandle De Store Tingene ved å være smart heller enn dramatisk. Resultatet er desto mer rørende.

Les anmeldelsen av Benji

6. Aphex Twin – Syro

Det britiske geniet Richard D. James har gjennom en årrekke gledet, provosert og forbløffet med sin hemningsløse, ofte regelrett nifse (og ditto vakre) vri på den tvilsomme sjangeren IDM («intelligent dance music«).

Syro (hans første nye plate på 13 år)  holder han de mest ekstreme impulsene i sjakk – disse tolv låtene hviler overraskende lett i ørene, tross bøttevis med strukturell og melodisk egenrådighet. Perfekt fremtidspop for hodetelefoner og introvert dans.

Les anmeldelsen av Syro

7. Popcaan – Where We Come From

26-åringen Popcaan, som egentlig heter Andre Jay Sutherland, har levert årets beste dancehall-album. Han er godt kjent for sin melodiske sangstil, og har truffet en nerve hos lytterne med karisma og gode låter som “»Everything Nice”.

Where We Come From er jamaicanerens debutalbum, så dette er forhåpentligvis det første studioalbumtilskuddet av mange i årene som kommer.

8. St. Vincent – St. Vincent

Annie Clarke har med sitt selvtitulerte fjerde soloalbum perfeksjonert alle kvalitetene som har gjort henne interessant å følge siden den lovende debuten som St. Vincent, Marry Me, i 2007.

Kantene har blitt skarpere, uttrykket strengere og eksentrisiteten mer gjennomgripende, uten at dette på noen måte er utilgjengelig musikk (hør for eksempel den ukomplisert nydelige «I Prefer Your Love»). Men det kan lønne seg å stille med nyvaskede ører og skjerpet oppmerksomhet når du møter disse eventyrlystne sangene for første gang – gevinsten etter gjentatte gjenomlyttinger er desto rausere.

Les anmeldelsen av St. Vincent

9. Future – Honest

Skuffende på scenen, men et beist på skive. Som P3s anmelder skrev da Honest kom: “Future leverer slowjams fra fremtiden og bangers for nåtiden” – en beskrivelse som ikke kunne ha truffet den berømmelige spikeren bedre på hodet.

Mannen, som høres ut som han gråter når han rapcrooner, har en stabel av fete låter. Han beviser det med å variere, for eksempel, fra det repetetive og brutale med “Covered N Money” og det varme og myke på tittelsporet. En ekte låtskriver, om du vil.

Les anmeldelsen av Honest

10. DJ Quik – The Midnight Life

Få hiphop-produsenter har jobbet med så mye betydelig urbanmusikk samtidig som han har fått så lite anerkjennelse. Etter over to tiår som aktiv produsent og rapper, fortsetter DJ Quik å begeistre mange med en uimotståelig miks av av svaiende gangsta funk og tilgjengelige r&b-toner.

I oktober slapp han sitt niende album. Riktignok står fest, humor, og moro i begivenhetenes sentrum på det ukompliserte, men deilige materialet. Likefullt er The Midnight Life et godt innblikk i hvor høyt musikalsk nivå California-mannen besitter.

Les anmeldelsen av The Midnight Life

Boblere:

11. Schoolboy Q – Oxymoron
12. WarpaintWarpaint
13. Run The Jewels – Run The Jewels 2
14. Kindness – Otherness
15. LorentzKärlekslåtar 

Hva er dine favorittplater fra 2014? Si din mening i kommentarfeltet!

 

  • NicWol

    Oi, hvor ble det av Lost In The Dream?

  • Gunnar Winther

    Warpaint er best her, men de tre beste fra Norge går foran alle (Hanne Kolstø, Highasakite og Emilie Nicholas).

  • FraOven

    Min liste, tatt fra hukommelsen på et par sekunder
    1. The Hotelier – Home, Like Noplace is there
    2. The Copyrights – Report
    3. Moose Blood – I’ll Keep You In Mind From Time to Time
    4. The Menzingers – Rented World
    5. Pianos Become The Teeth – Keep You
    6. Mono – The Last Dawn
    7. gates – Bloom & Breathe
    8. Joyce Manor – Never Hungover Again
    9. Lagwagon – Hung
    10. Restorations – LP3

    Runner ups:
    Prawn – Kingfisher
    Hostage Calm – Die On Stage
    dads – I’ll be the tornado
    Empire! Empire! (I Was A Lonely Estate) – You Will Eventually be Forgotten
    Kittyhawk – Hello, Again
    Tiny Moving Parts – Pleasant Living
    The American Scene – Haze
    Sinai Vessel – Profanity
    Manchester Opera – Cope
    La Dispute – Rooms in the House
    Augustines – Augustines

    En plate som jeg ikke aner hvor jeg skal plassere, men som gjorde et stort inntrykk
    nouns – still

    Skuffelser:
    The Gaslight Anthem – Get Hurt
    Rise Against – The Black Market
    Weezer- Everything Will Be All Right In The End
    New Found Glory – Resurrection

    …ok, ikke et par sekunder.

    • Hva synes du om Ought-albumet som T-Dogg nevner litt lenger opp her?
      Jeg er ikke enig i Weezer-skuffelsen, men Gaslight Anthem og Rise Against ble jo begge slått av Merchandise, som ga ut den beste i den sjangeren i år, synes jeg.

      Av andre emo-aktige band er jeg personlig mest glad i Two Inch Astronaut-albumet Foulbrood (høres ut som en blanding av Shudder To Think og Q And Not U) og You Blew It.

      • FraOven

        You Blew It!s Keep Doing What You’re Doing hadde jeg glemt. Kommer helt klart inn blant runner upsene. Fin utvikling fra forrige plate.
        Weezer var ikke en like stor skuffelse som Rise Against og The Gaslight Anthem, men jeg lever fortsatt i blue album og Pinkerton-tåka… Ikke så stor fan av Merchandise
        Two Inch Astronaut har jeg ikke hørt på ennå, men etter det du skriver og en kjapp titt på en anmeldelse, gjør meg meget interessert.
        Ought har jeg heller ikke sjekket ut ennå, men det skal klart gjøres. Lovordene hagler jo.

  • hardt rammet

    Amen Dunes – Love

    stol på meg

  • Pingback: P3.no Musikk » Årets beste norske låter()

  • Pingback: Glimt fra musikk-2014 | Kunst bevegel sen()

  • Pingback: P3.no Musikk » Årets beste internasjonale låter()

  • kommategn

    Nok en gang et gedigent venstrehåndsarbeid fra redaksjonen. War on drugs har gitt ut en av tiårets plater, men finnes ikke engang verdig en topp 15-plassering på lista over album fra 2014. Forstå det den som kan.

    Lost in the dream er en moderne klassiker. Spre budskapet.

  • Pruben92

    Synes at Flying Lotus – You’re Dead fortjener å bli nevnt. Ellers er noen av favorittene mine fra 2014:
    Ramona Lisa – Arcadia
    Duck Sauce – Quack
    Aphex Twin – Syro
    How To Dress Well – «What Is This Heart?»
    Sun Kil Moon – Benji
    Tofubeats – First Album
    Run The Jewels – Run The Jewels 2

  • Frank Kolden

    Har redaksjonen hørt Opeth – Pale communion?

  • T-Dogg

    Hva med Jack White sitt Lazaretto og det svært undervurderte More than any other day fra Ought?

    • kommategn

      Ought er ikke undevurdert. De er ikke vurdert. Ikke her på berget. Men plata er overbevisende, og den burde etter hvert bli oppdaga av flere. Så bandet i Paris for en måned siden. De er knallsterke live også, så kanskje folket i Øya-redaksjonen oppdager dem tidsnok.

  • t-juice

    Synes virkelig at Mastodon si nydelige Once More ‘Round the Sun fortjener en plass her.

  • Noel

    Selv om jeg liker Jenny Lewis, og har albumet, ville det ikke fallt meg inn at den var årets plate.

  • LeoLeo

    Groundation – A Miracle, er helt klart beste album 2014