Årets beste plater

2012 går mot slutten. Disse internasjonale albumene er de beste fra året som gikk.

Jepp, det er den tiden igjen. Før fett og snop skal fortæres, gaver pakkes opp med varierende grad av genuin glede og verden seiler avgårde i hvilepuls, er det på tide å gjøre opp status.

Fremover mot jul vil vi i P3 Musikk gjøre vårt ytterste for å oppsummere musikkårets opp- og nedturer, både i form av ymse kåringer og individuelle lister.

Listen er utarbeidet av representanter for det store musikkmiljøet i P3, fra nettmedarbeidere og musikkprodusenter til medarbeidere i de ulike musikkprogrammene på radio. Vi håper den faller i smak.

Les også: Årets beste norske plater

Les også: Årets beste (internasjonale) låter

Les også: Årets beste norske låter

Hør i Spotify: Årets beste låter 

Hør i Spotify: Årets beste norske låter 

1. Frank Ocean – Channel ORANGE  

Han toppet fjorårets albumliste her på huset også, Frank Ocean. Men det er først med sitt «ordentlige» debutalbum, Channel Orange, at den 25 år gamle r&b-visjonæren har fått oppmerksomheten han fortjener. De både hyperreferensielle og innovative melodiene og produksjonene er én ting – de sprenger tradisjonen innenfra, så å si. Men det er i kombinasjon med Oceans nådeløse, selvutleverende og vondvakre tekster at dette uttrykket antar magiske proporsjoner. Som en leser skrev i kommentarfeltet: «Dette er Den Store Amerikanske Romanen i kaleidoskopisk albumformat». Vi sier oss enige – og gråter fortsatt en skvett over at han avbrøt Øya-konserten etter kun fire låter.

Anmeldelse: Sankt Frank (5/6)

Hør albumet i Spotify | Wimp

«Pyramids»:

2. Tame Impala – Lonerism 

Lonerism. Tygg litt forsiktig på ordet. Det kan virke som om Tame Impala-låtskriver Kevin Parker prøver å dyrke en ny idealisme hvor det å være mutters alene her i verden er noe å strebe etter. Og jo, at Parker har brukt mye tid alene har båret frukter – albumet er psykedelisk rock omtrent så intrikat og lekent som man kan forvente av noen, men begrepet Lonerism handler minst like mye om frontmannens betente følelse av å være forlatt av verden. Du kan ikke slå feil med denne under juleedelgrana; dette burde varme ørene til den sløve fetteren din like mye som den gamle prognissen av en onkel du har – eller alle med sansen for umiddelbar, men eksperimenterende popmusikk.

Anmeldelse: Ensomt på toppen (6/6)

Hør albumet i Spotify | Wimp

«Feels like we only go backwards»:

3. Kendrick Lamar – good kid, m.A.A.d city 

At det er rapmonsteret Kendrick Lamar som ga ut årets rapskive føles litt tilfeldig. Som en del av Black Hippy, det viktigste og beste rapkollektivet akkurat nå, er det flere fra gjengen som kunne ha levert den. good kid, m.A.A.d city er uansett noe så sjeldent et vellykket konseptalbum, hvor vi får innblikk i Compton-mannens livserfaringer. Det trekkes paralleller Outkasts tidligere arbeider, hvilket for så vidt er en plausibel sammenligning. Lamar selv er et gudbenåda raptalent som omsetter det han har på hjertet med glans.

Anmeldelse: Kontroll i Compton (5/6)

Hør albumet i Spotify | Wimp

«Swimming Pools (Drank)»:

4. Miguel – Kaleidoscope Dream 

2012 er ikke bare et av de beste r&b-årene noensinne. Det er også det året hvor r&b banker rap ned i støvlene. Miguels Kaleidoscope Dream stikker seg imidlertid ut blant årets mange solide mjuke bidrag. Albumet speiler en mann med utrøstelig damebegjær, uten at han noensinne blir klagete. Dette er et melodiøst knallalbum fra Miguel, som viser en tydeligere elektronikatilnærming i denne omgang enn tidligere.

Anmeldelse: Drømmefangeren (5/6)

Hør albumet i Spotify | Wimp

«Adorn»:

5. Cloud Nothings – Attack on Memory 

Cloud Nothings er enmannsprosjektet til Cleveland-artisten Dylan Baldi. Attack On Memory er hans tredje album på to år, og med legendariske Steve Albini som produsent har han skapt et mørkt indiemonster av en plate. Låtene veksler fra det kjappe og fengende til det seige og repeterende – i ordenes beste betydning. Skingrende vokal og gitar, fuzz og intens trommelyd sammen med tekstlinjer som ”I miss you cause I like damage/I need something I can hurt” gjør albumet både brutalt ærlig og fantastisk befriende. Samtidig som det er dystert føles Attack On Memory overraskende livsbejaende – og det er den kontrasten som gjør dette til et av årets beste album.

Anmeldelse: Full klaff for fuzzangrep (6/6)

Hør albumetSpotify | Wimp

«No Future/No Past»:

6. Polica – Give You The Ghost 

Hvis man skal trekke linjer nå på slutten av året (og det skal man jo), så blir det stadig tydeligere at hvite indiemusikere blir en stadig mer betydelig del av R&B-sjangeren. Brødrene i inc. og How To Dress Well gjør det gjennom blek og minimalistiske elektroniske produksjoner, mens kvartetten Polica (flere med bakgrunn fra Bon Iver) setter det du tenker om autotune og sensuell funk på hodet. Flinkt er det, jo visst, men først og fremst: Hjertevarmt og mykt som fløyel.

Anmeldelse: Spøkelse i sjelen (5/6)

Hør albumet i Spotify | Wimp

«Wandering Star»:

7. Father John Misty – Fear Fun 

I ørkenen av bekjennelseskåte og selvmedlidende singer-songwriter fortoner Father John Misty seg som en frodig oase. Joshua Tillmann – tidligere kjent fra Fleet Foxes og som soloartisten J. Tillmann – står for årets heftigste musikalske roadmovie, med lyriske linjer tilbake til storheter som Randy Newman og Harry Nilsson. En tekstlinje som «pour me another drink/ and punch me in the face/ you can call me Nancy» oppsummerer noe av uvørenheten og galskapen som preger denne skakke og barokke ferden gjennom den amerikanske festkysten.

Hør albumet i Spotify | Wimp

«Nancy From Now On»:

8. Cat Power – Sun 

Da ”Ruin” traff internett i juni, ble det klart at vi kunne regne med Cat Power også i år – om enn i annen drakt enn tidligere. På sine to siste album dyrket hun organisk soul – men på Sun har Chan Marshall tatt flere nye, kledelige grep. Elektronikken har gjort sitt inntog, synthen dominerer og låtene er råere og skarpere enn tidligere. Hovedpersonen selv lyder eksentrisk og inspirert – og i tillegg til nevnte ”Ruin” er ”Cherokee” og ”Manhattan” soleklare høydepunkt.

Anmeldelse: Sol i hjertet (5/6)

Hør albumet i Spotify | Wimp

«Cherokee»:

9. Twin Shadow – Confess 

George Lewis Jr. platedebuterte som Twin Shadow med forfriskende Forget i chillwavens gullår 2010. Mange fans og to år senere har han modnet som låtskriver. Årets perle av et album låter mer poporientert, både i form av mer polert produksjon og mer utadvendte låter, men fortsatt med åttitallsnostalgien og den deilige croonervokalen som varemerke. Confess er inspirert av en motorsykkelulykke Lewis overlevde, og låter sjelfylt, levende og inderlig. De drøyt 40 minuttene innbyr til dansing, klining og en følelsesmessig reise fra grining til eufori. Lewis jr. har tilført popåret 2012 varme og sjarm – det er bare å glede seg til fortsettelsen.

Anmeldelse: Dansing i mørket (5/6)

Hør albumet i Spotify | Wimp

«Five seconds»:

10. Goat – World Music  

Det er vanskelig å si om det var en tilfeldighet eller skjebnens inngripen, men samme uke som vår mann Marius Asp kommenterte at ”verdensmusikken er overmoden for den historiske gravplassen” albumdebuterte de maskerte svenskene i Goat med World Music. Skiva er nemlig verdensmusikk – og bittelitt til. Forestill deg en psykotisk og hemningsløs kulturtante proppet full av psykedeliske stoffer og besatt av demoner mens hun jamrer med til nigerianske rytmer. Og så låter det så latterlig groovy, da.

Hør albumet i Spotify | Wimp

«Run To Your Mama»:

11. Alt-J – An Awesome Wave 

Det er et par barrierer man må forsere når det gjelder denne albumdebuterende Cambridge-kvartetten. Først og fremst det hotkey-baserte bandnavnet, men også Joe Newmans særdeles egenartede vokal, som krever noen runder før man innser at det er et perfekt bindeledd for An Awesome Waves ellers svært mangslungne innhold. Med årets mest innholdsrike produksjon, innovative beats, hjerteskjærende refreng og en alltid tilstedeværende følelse av kreativ uro er kunststudentene (en annen barriere) blant 2012s spenstigste debutanter.

Hør albumet i Spotify | Wimp

«Tessellate»:

12. Jessie Ware – Devotion 

Målt opp mot den samlede prduksjonen av britisk smooth jazz/R&B fra nittitallet, beviste en barføtt Jessie Ware at hun sto støtt på sjangerens høyeste tinder under Øyafestivalen i sommer. Debutalbumet Devotion viser fram en enormt sjarmerende silkestemme som aldri truer med drukne i de sfæriske produksjonene. Hennes musikkvideoer – især «Runnning» – er intet annet enn stilistisk perfeksjon.

Anmeldelse: Inn i varmen (5/6)

Hør albumet i Spotify | Wimp

«Running»:

13. Japandroids – Celebration Rock 

Tittelen sier det meste: Rockefeiring! Et sted mellom arbeiderrocken til Gaslight Anthem og den skammelig undervurderte punken til The Loved Ones finner du bandet som tonesatte det mange av oss følte i 2012: En rar blanding av urolighet og tilfredshet. Duoen Japandroids leverer både i bøtte og i spann. Rett på døren din. Allsangvennlig uten å bli bondsk. Støyende uten å bli introvert.  Stort uten å være polert. Trommer, vokal, gitar. Drit i bassen. Kjør oss opp!

Hør albumet i Spotify | Wimp

«The House That Heaven Built»:

14. Converge – All We Love We Leave Behind 

Converge har fått mer oppmerksomhet her i Norge for å huse Kvelertak-produsent Kurt Ballou enn for musikken sin de siste månedene, men leverte sin mest lyttervennlige plate så langt i løpet av 2012. Converge har tidligere føltes som et karatespark mot trommehinnen med sin ville skriking og sine forvirrende musikalske ingredienser. Det har de fått mange fans for,  men med All We Love We Leave Behind roet de seg gledelig nok en smule. Det låter fremdeles knallhardt, men litt enklere å forstå denne gangen. Lyden av alt sinnet i hele verden, samlet på ett sted.

Hør albumet i Spotify | Wimp

«Aimless Arrow»:

15. Purity Ring – Shrines 

Hadde man fjernet den pikeaktige vokalen til Megan James, hadde debutalbumet til den kanadiske duoen Purity Ring kunnet slippe unna som beats til en semibloggete rapper. Men sammen med Megan James og hennes barnlige, men marerittaktige tekster om lunger, hud, hodeskaller og alle slags kroppsdeler, blir Purity Ring til popmusikk så futuristisk at man lett kan føle seg gammel. På en annen side er det vanskelig å ikke la seg sjarmere av melodier som dette.

Anmeldelse: Fremtiden er nå (5/6)

Hør albumet i Spotify | Wimp

«Fineshrine»:

16. Neneh Cherry & The Thing – The Cherry Thing 

Alle som har tatt seg i å savne Neneh Cherry de siste par tiårene – og de finnes det en del av – fikk årets julegave tidlig i år. The Cherry Thing, et samarbeid mellom den svenske sangeren, rapperen og låtskriveren og den svensk-norske frijazztrioen The Thing, er nemlig noe så sjeldent som en fusjon mellom jazz, rock og støymusikk der helheten overskygger de i utgangspunktet briljante komponentene. Her covres The Stooges, Suicide, Ornette Coleman og pappa Don Cherry med samme selvfølgelighet, og de to originallåtene slår også gnister. Mer av dette, takk!

Anmeldelse: Sexy beist (6/6)

Hør albumet i Spotify | Wimp

«Accordion»:

17. G.O.O.D Music – Cruel Summer 

Over tjuetalls artister bidrar på Kanye Wests labelalbum. Flere kokker, flere drittlåter? Historisk sett er jo det tilfellet, men dette ble merkelig nok en av årets beste rapskiver. Hiphopens største ego lar produsentene og disiplene kjøre sitt eget løp, selv om Kanyes tilstedeværelse er markant. Idiotisk grandiost, med en herlig vi-er-best-holdning: Cruel Summer noe av det mest vellydende vi har fått servert i løpet i 2012.

Anmeldelse: Disiplene leverer (5/6)

Hør albumet i Spotify | Wimp

«Clique»:

18. Calexico – Algiers

Det er lett å ta den Arizona-baserte duoen Calexico for gitt – Joey Burns og John Convertino har tross alt gitt ut kvalitetsmusikk med røtter i grenselandet mellom California og Mexico i 15 år nå. Men Algiers stikker seg ut som en av de flotteste og mest låtsterke øyeblikkene i bandets katalog. Country, pop folk, latin og lette anstrøk av innspillingssted New Orleans’ musikalske tradisjon – Calexico fikser alt de prøver på.

Hør albumet i Spotify | Wimp

«Splitter»:

19. The Weeknd – Trilogy 

Trilogien til Abel Tesfaye ble riktignok spredd utover fjoråret, men ble blåst liv i med reutgivelse i år. House of Balloons, Thursday og Echoes of Silence er kaldhjerta rohypnol-r&b hvor stilen er like viktig som musikken. Melankolsk, kjølig, emosjonell og veldig lavmælt – kanadieren er best på sitt felt. Alle kontemporære r&b-artister med respekt for seg sjøl bør ta en prat med ham.

Hør albumet i Spotify | Wimp

«Rolling Stone»:

20. Michael Kiwanuka – Home Again  

Michael Kiwanuka ble spådd å være en av de mest spennende debutantene i 2012, og skuffet ikke. I mars spilte han en nydelig, intim P3Sessions på Pigalle i Oslo, og få dager etter kom albumet Home Again. Han forvalter arven fra både gospel, soul og folk, og albumet føles som en god bamseklem på vonde og kalde dager. Åpningslåta ”Tell Me A Tale” er albumets sterkeste, og kler Kiwanukas følelsesladde stemme og det retro lydbildet på ypperlig vis.

Hør albumet i Spotify | Wimp

«Home Again»:

Hva er din favorittplate fra 2012? Legg gjerne igjen din mening i kommentarfeltet. 

  • Anonym

    Hoho, kan nesten ikke vente på all surmaget klaging som kommer her på forumet! 

    Men før det skjer, alt i alt en gjennomført bra liste! Topp 5 er nesten perfekt + Purity Ring, og Alt-J! Men som seg hør og bør vil jeg nevne plater som burde vært på denne lista 😉

    Beach House – Bloom og Grizzly Bear – Shields er kanskje begge for åpenbare, men de fortjener det!
    John Talabot – fin og altfor glemte Chairlift – Something kunne også vært gode kandidater

    Som stor Kanye-fan må jeg likevel si; Good Music fortjener ikke en plass på en 2012 liste

    • Takk for hyggelig respons! Er personlig enig i at Talabot hadde gjort seg bra på denne lista, men demokrati… it’s a bitch. 

    • Harald Kvisli

      Good Music? Mente du good kid? I så fall, og jeg vil ikke virke som en sutrete Lamar-fanboy, så jeg presiserer like godt først som sist at dette er et genuint spørsmål, hva er det ved good kid som gjør at den ikke fortjener å havne i ei topp 20-liste?

      • Anonym

        Nope, mente Good Music-skiva (Kanye’s rap-kollektiv) 😉 Den som inneholder et par knall-låter, men som er altfor ujevn og tidvis pinlig

        Good Kid derimot er den den burde være!

        • Harald Kvisli

          Haha, fant ut at jeg tabba meg bra ut der. Har ikke fått med meg denne skiva. 🙂

          • Anonym

            Vel, du fikk meg til å sjekke den andre posten din også, så nå har jeg oppdaget iamamiwhoami. Så det var godt for noe 😉

      • Sigurd Storehaug Arntzen

        Hehe, han mener G.O.O.D Music – Cruel Summer, altså platen som Kanye West og andre artister har laget. Ikke Good Kid mad city, som er laget av Kendrick Lamar. Det er to forskjellige plater. 

  • Anonym

    Hyggelig å se Tame Impala trone såpass høyt. Det var kjekt. Ellers mangler jo lista en hel del navn, da den bærer preg av en R&B orientert redaksjon. Men sånn er jo verden. Likevel, hvor er Deftones og Beach House? Veldig rart at de er utelatt, nesten uansett redaksjon. Jeg for min del ville også stemt fram Baroness, John Talabot, Grizzly Bear, Fiona Apple, XX, Wild Nothing, Spiritualized, Chairlift, Swans og Lightships. Shins og Chromatics har også gitt ut plater som forsvarer en topp 20 plass i min verden. Langt opp hadde også den norske utgivelsen til I was a King nådd. Veldig langt opp.

    • Anonym

      Som redaksjonen bærer preg av R&B, har du en indie-orientert preferanse. Det er svært få som har helt nøytrale meninger angående musikk.

      • Anonym

        Jeg har definitivt en fot i indieleiren, men jeg er da ingen redaksjon. Så sammenlikninga di blir lite fruktbar. En redaksjon har mange medlemmer, og bør i mine øyne vise mangfoldighet. Det har lite med individuell nøytralitet å gjøre. Men samme det, det fine i dag er jo at alle blir invitert til å si sin mening gjennom denne tråden:) 

  • Hvor ble det av Lana Del Rey med Born To Die? (: Føler ihvertfall at den fortjener en plassen på denne listen!

    • Anonym

      Men det gjør ikke Pitchfork, og da havner den vel heller ikke her…

  • Harald Kvisli

    Grei nok liste dette. Men Kendric Lamar _etter_ Frank Ocean og Tame Impala? Jaja.

    Ser at flere har nevnt både Beach House og Grizzly Bear. Veldig enig i at førstnevnte burde vært der, Grizzly Bear blei jeg fryktelig skuffa over. Artig at Goat er med. Converge-skiva skulle jeg dessuten sett høyere opp på lista.

    Personlig topp 5:

    1) Kendric Lamar – good kid, m.A.A.d. city
    1,5) Burial – Kindred (EP)
    2) Converge – All We Love We Leave Behind 
    3) iamamiwhoami – kin
    4) Beach House – Bloom
    5) Killer Mike – R.A.P. Music

    Tar forbehold om at skiver som The Seer, ‘Allelujah! Don’t Bend! Ascend!, og The Idler Wheel Is Wiser osv. er album jeg ikke har fått hørt skikkelig ennå som fort kan havne i den topp 5-lista.

  • Christian Wiese

    Synes det er litt trist at denne listen er jævlig identisk med Pitchfork sin «best albums reviews» liste fra det siste året, ispedd en dash radio 1 hits, svært sært. Men det er mye bra musikk på listen om ikke annet. Savner dog Melody´s Echo Chamber som jeg syntes ga ut en helt latterlig bra plate, Unknown mortal orchestra og sist men ikke minst, hvor fan er Ty Segall? Han ga ut tre plater i år, en nå helt nylig som udiskutabelt er en av de feteste platene dette året.

    Sist, hvorfor er Alt-J på listen? platen som helhet var virkelig ikke noe å skryte av. Men på en liste over singler derimot…
    Edit: Dødsfett at dere fikk Goat med på den her listen, noen i redaksjonen er en fet kis eller frøken.

    • UMO-albumet kom vel i 2011, men enig i at Ty Segall muligens burde ha vært der.. Jeg savner personlig også noen utgivelser på listen (som Marius sier: demokrati.. it’s a bitch), men fornøyd med å ha fått inn Goat og Polica, som jeg mener flere burde høre. Er også delaktig i Alt-J-inntreden! Utrolig bra album, synes jeg – ikke enig i at det er et singelband, det er jo helheten som gjør det så sterkt. 

      Ellers: Redd Kross, Sonic Avenues, Grizzly Bear og den frekke tiendeplassen Swearin’.

      • Christian Wiese

        Ah det gjorde det ja, my bad. En morsommere liste enn mange andre ble det i hvertfall!

        • Har du forresten hørt bandet til broren til vokalisten i UMO, Opossom? Debutalbumet kom i år, «Electric Hawaii». Ganske ålreit!

  • Mye bra, men savner band som Lamb of God, Dexys, Gojira og Rush

  • Anonym

    Hurra, Abel er med (dog med et nødskrik)! Skulle ønske P3 spilte flere av sangene, kun én sang fra hver av mikstapene har blitt listet…  og Wicked Games to ganger, da. Men er fornøyd med at han er med her 🙂

  • 1. Mount Eerie – Clear Moon
    2. Chelsea Wolfe – Unknown Rooms: A Collection of Acoustic Songs
    3. Death Grips – The Money Store

    Overrasket over at den tredje ikke ble nevnt i lista.

  • Hmm Topp 10
    Chromatics – Kill For Love
    Marconi Union – Different Colours 
    Lee Perry og The Orb – Presents the orbserver in the star house
    Philip Glass – Reworked
    Dub Collosus – Dub me tender Vol1+2 
    Josephine Foster – Blood Rushing 
    Pye Corner Audio – Sleep Games 
    Baaba – The Wrong Vampire 
    Forma – Off/On 
    Caravan Palace – Panic 

  • Trivelig å se at Converge har sneket seg inn på lista!

  • Anonym

    Brendan Benson med What kind of world – strålende plate!

  • Anonym

    Brendan Benson med What kind of world – strålende plate!

  • Anonym

    Gis det ikke ut noe fet rock lenger?

    • Kommer litt an på hva du mener med ‘fet rock’, men har du sjekket ut Torche – Harmonicraft?

      • Anonym

        Kanskje litt mer presist, noe bra rock, ikke for kjedelig

        • Torche blir vanligvis kategorisert som stoner- eller tungrock. Langt i fra kjedelig.

          • Anonym

            likte den nye videoen til Black Debbath!

          • Torchealbumet er veldig fint. «Kicking» er jo årets beste rocksingel

  • Mye fint her, men er jeg den eneste som synes at dagens RnB er litt i overkant glatt? 
    Gjelder frsåvidt mye av den rytmebaserte/crossover popen også. Mistenker alle produsentene for å tilhøre det samme cocktailmiljøet. 
    Anyways, Goat, Converge, Neneh og Kiwanuka er friske pust, og det finnes flust av andre utgivelser fra i år som er verdt å høre på.
    Synd Throbbing Gristle sitt siste ble sluppet så sent, for det er virkelig et storveis album.

    • Jeg lo godt når Martin Kellerman sa all hip-hop hørtes ut som A-Teens nå 🙂 

    • The Weeknds musikk er da så skittent som du får da, omtrent.

    • son_of_rain

      Enig, og Genesis Porridge er så sexy!

      • Hun/han/de var ikke med på plata. 
        En av grunnene til at de brukte X-TG som bandnavn, og tok med en god gjeng gjesteartister på Desertshore.

  • Lana Del Rey’s album Born to die fortjente en plass på topp tre eller hvertfall en plass på lista!! 

  • Anonym

    Mye fint her må jeg si, men her er mitt spede forsøk på en liste:

    1) Baroness-Yellow & Green
    2) Shearwater- Animal Joy
    3) Deftones- Koi No Yokan
    4) Cloud Nothings- Attack On Memory
    5) Tame Impala-Lonerism
    6) John Talabot-Fin
    7) Lee Ronaldo- Between the times & the tides
    8) Soundgarden. King Animal
    9) The Megaphonic Thrift- s/t
    10) Swans- The Seer

    Ellers har jo Beach House, Hedvig Mollestad Trio, Gojira, Half Moon Run bla gitt ut fine album…godt musikkår dette kjenner jeg

  • Anonym

    Sikkert mye god musikk her, men mye utenfor min referanseramme. Men Tame Impala så høyt er jo gøy. I år har mye av min nye musikk vært basert på lovlige nedlastninger og gratis musikk på nett. Særlig gratismusikken har ofte vært satsinger på omtale og anbefalinger. Mine personlige favoritter, utgitte album, av de jeg kommer på:
    The Menzingers – On The Impossible Past
    Godspeed You! Black Emperor -‘Allelujah! Don’t Bend! Ascend!
    Off! – Off!
    The Gaslight Anthem – Handwritten

  • hvor i alle dager er shields?

  • Mye R&B og annet ræl på denne listen.
    Mine favoritter:
    Neurosis: Honor Found In Decay
    Deftones: Koi No Yokan
    Scott Kelly, Steve Von Till &  Wino: Songs Of Townes Van Zandt
    Nachtmystium: Silencing Machine
    Gojira: L’enfant Sauvage
    Alcest: Les Voyages de L´âme
    Baroness: Yellow & Green
    Buck Satan And The 666 Shooters: Bikers Welcome Ladies Drink Free
    Meshuggah: Koloss

  • Pingback: NRK Lydverket » Best of November()

  • Audun Hem

    Greit nok at året nesten er ferdig, og de fleste begynner å lage listene sine nå, men to forhåpentligvis sterke album slippes i desember: Big Boi sin Vicious Lies and Dangerous Rumors og ikke minst My Bloody Valentines meget etterlengtede oppfølger til Loveless!

    • Tror den siste først når jeg hører den 😀 

    • Enig i at begge disse helst skulle vært hørt og veid før lista ble sendt avgårde (om MBV får fingeren ut i løpet av året, da). Av rent praktiske grunner måtte vi imidlertid sette i gang innsamlingsarbeidet litt tidlig i år. 

  • arian.ajvazi95

    Selv så savner jeg de nye Wild Nothing og Deftones albumene ihvertfall

  • Anonym

    Å jazzå? Dere har jo ikke med Vomitor – The Escalation engang. Lavmål. Kan  ikke ta sånt seriøst. Tame Impala er jo blant verdens daffeste band. WTF? Og det kommer fra en som dyrker (!) psykedelia. Goat er jo ganske fett da. World music overmoden for den historiske gravplassen? Pøh. Den som lever får se. Det er nesten bare pop og rock-musikk her. Er det tilfeldig? Sier ikke at det er noe galt med rock og pop. Kanskje noen påstår at Neneh Cherry er jazz-alibi, men den skiva er også rock og pop. Denne skiva kunne kanskje vært med? http://soundcloud.com/big-world-publishing/sets/karthala-72-diable-du-feu-2/

    Og Deathhammer fortjener å bli nevnt, selv på en internasjonal liste. «Onward To The Pits» er det albumet jeg har hørt flest ganger i 2012. Blir bare ikke lei.

    • Hei Lucy, 

      og takk for gode innspill – alltid mye fint å oppdage i kommentarfeltet på disse oppsummeringene. Formuleringen «den historiske gravplassen» handlet om begrepet world music, ikke musikken man putter i denne vel romslige sekken. Jeg tror personlig Goat vil få flere (fornøyde) lyttere om man kaller det psykedelisk rock. The Cherry Thing er vel mer jazz og rock enn pop?  

      • Anonym

        Du har rett i at The Cherry Thing er mer jazz og rock enn pop. Men blir litt popete når de covrer den Suicide-låta synes jeg. IKKE AT DET ER NOE GALT MED POP ALTSÅ. Jeg elsker popmusikk. Skal innrømme at jeg ikke har hørt så mange skiver fra 2012. Oppdager mest gammel musikk. Noen av de viktigste gruppene jeg har oppdaget i år er Traffic Sound, Group 1850, Orchestre Poly-Rythmo de Cotonou, Tractor, Archie Shepp, Bo Diddley, Sir Lord Baltimore, Michael Angelo (IKKE Batio), Morgen, Larry Young. Hadde jo hørt om Bo Diddley, men ikke oppdaget for fullt. Tror egentlig jeg trives best i eldre tider selv om jeg ikke var født da. Men har likevel tro på fremtiden. Men i 2008 eller 9 sjekket jeg ut samtlige skiver på Pitchfork’s toppliste og endte opp med å like ingen. Så jeg tror kanskje jeg heller må oppdage 2012-musikken i 2042, når den har fått nostalgi- og «retro»-status. Sprøtt, men jeg har blitt mer og mer skeptisk til innovativ musikk, og mener at musikk først og fremst bør ha en funksjon, altså bruksmusikk. Når musikk skal være innovativ bare for å være innovativ er det ofte kult v/ første gjennomlyttinger for så å bli mer og mer… meningsløs? Men kanskje jeg ikke har hørt de rette skivene. Syntes dubstep var kult for noen år siden, men så er det overhodet ingenting av det jeg synes er kult (ikke engang de skivene jeg likte i 2003-2008), engelsk klubbmusikk generelt kan dra til *******. Har jeg null tiltro til. Derfra har det ikke vært noe bra siden begynnelsen av nittitallet. Mulig jeg bare begynner å bli gammel. Jeg håper på en bedring. Mulig problemet ligger i meg:)

  • Trond Underland Berntzen

    Synes denne anmeldelsen av Twin Shadow treffer hakket bedre enn P3 (og The Quietus som musikkblad forøvrig):

    http://thequietus.com/articles/09339-twin-shadow-confess-review
     

  • G.O.O.D MUSIC kommer på lista men Karpe blir utelatt! P3 holder på å miste en lytter hær!

  • Pingback: NRK Lydverket » Spilleliste mandag 7. januar()

  • Pingback: P3.no Musikk » Nye store samarbeid()

  • Pingback: P3.no Musikk » Frank Ocean med album i juli()