– Beste halvannet året i våre liv

Vi har snakket med de islanske folkpopperne i Of Monsters of Men om monstersukssessen, statusen i hjemlandet og romanen bandet ikke har hentet navnet sitt fra.

Da islendingen Nanna Bryndís Hilmarsdóttir for tre drøye år siden bestemte seg for å gjøre soloprosjektet sitt til noe større, ble Of Monsters and Men til. Mye har hendt siden med kvintetten, særlig etter at deres så langt eneste album, My Head is an Animal, ble sluppet internasjonalt. Kan du ikke huske å ha hørt om folkpopbandet, kan vi likevel banne på at du hørt hitsingelen «Little Talks».

Les: Alt fra Øya

Vi har snakket med vokalist Nanna, gitarist Brynjar Leifsson og trommis Arnar Rósenkranz Hilmarsson om – blant annet – suksessen de har hatt på de få årene Of Monsters and Men har eksistert. For å nevne noe: De har solgt til sjetteplass på den amerikanske albumlisten, og de har nettopp spilt konserter i både Japan og Australia.

– Det har vært bra, sier Brynjar, sånn passe entusiastisk. – Det har vært heeelt greit, erter Nanna.

– Nå har vi turnert i 18 måneder, så vi har jo arbeidet ekstremt hardt. Men det har vært det beste halvannet året i våre liv, sier Arnar.

Of Monsters and Men – «Little Talks»

Smørblid stadionfolk

Med høylytt koring, ivrig klapping og umiddelbare hooks skriver Of Monsters and Men seg inn i samme rekke som Mumford & Sons, The Lumineers og Imagine Dragons. Tenk skjeggete folkband som er like støpt for radiospilling som arenakonserter. Islendingene er imidlertid forsiktige med å kalle det for en sjangerbølge.

– Det virker som populariteten rundt folk holder på å ta seg opp, og det er kult. Det føles i hvert fall som det er stadig flere band som spiller folk, sier Brynjar.

– Men jeg vet ikke helt om jeg vil si det gjelder oss. Vi har kun gitt ut et album til nå, og har jo ikke bestemt oss for om vi skal ta en annen vei på neste album, sier Nanna.

Red Rocks Amphitheatre. Foto: Of Monsters and Men.
Red Rocks Amphitheatre. Foto: Of Monsters and Men.

Underveis på verdensturneen har Of Monsters and Men vært spesielt flinke til å ta bilder av konsertscenene på deres Facebook-side. Vi ba dem dermed velge ut én favoritt.

– Red Rocks. Et amfiteater i ørkenen utenfor Denver, Colorado.

– Scener byttes ut med hoteller

Islandsk musikk har tilsynelatende spennet store muskler i løpet av de siste par årene, og det virker som det dukker opp stadig nye band fra Sagaøya. Dette på tross av at landets økonomi kollapset under finanskrisen i 2008.

– Selv om de har kuttet i budsjettet på alle fronter, virker det likevel som de tenker at kunst og musikk gjør mye godt for Island når det kommer til turisme, sier gitaristen.

– Jeg føler egentlig at det kunne vært mer spyttet mer penger i kulturen. Er man et ungt nytt islandsk band blir man nødt til å jobbe hardt. Det er heller ikke så mange steder å spille eller øve. Mange konsertbuler blir revet ned til fordel for hoteller, forteller vokalisten.

OF_MONSTERS_AND_MEN2
Of Monsters in Men i det trauste intervjuteltet på Øyafestivalen 2013. Foto: Rashid Akrim, NRK P3.

Of Monsters and Men. Bandnavnet er mistenkelig likt tittelen på den klassiske John Steinbeck-romanen Of Mice and Men, er det ikke? Ifølge islendingene er navneinspirasjonen i beste fall ubevisst.

– Jeg husker vi ble nødt til å lese denne teite boka på ungdomskolen – det er jo aldri gøy å lese noe læreren tvinger deg til å lese. Kanskje er det ubevisst, men boka har egentlig ingenting med bandnavnet å gjøre, forteller Arnar.

Avslutningsvis har vi bedt Of Monsters and Mens tre femtedeler plukke ut én låt hver som har høy rotasjon på anlegget og iPoden deres for  øyeblikket.

Nanna: – «Sorrow» av The National.

Brynjar: – «Tamale» av Tyler, The Creator.

Arnar: – En Fever Ray-låt. Men jeg er aldri i stand til å huske låttitler. (Derfor har vi valgt en for ham.)