Jeg var ikke blant dem som la kranser ved graven til San Francisco-bandet Girls da de brøt opp i fjor. Tvert i mot har det vært et av de bandene som har vært verstinger på utarming av fordums pastisjer og melodinasking, og det er gledelig at Christopher Owens’ soloplate i langt større grad har noe mer personlig og eget å komme med.
Lysandre er et konseptalbum om å møte en jente som heter Lysandre, kjærligheten og reising. Først og fremst manifestert via lyden av jetflysus, bølgeskvulp og en relativt forståelig narrativ tidslinje i låttitlene ut over albumet (fra «Here We Go» til «New York City» til «Broken Heart» til «Here We Go Again»). Gutt møter jente, går på en smell, forsøker igjen, reiser, møter henne igjen, åpen slutt. Som en Glee-utgave av Serge Gainsbourgs Histoire De Melody Nelson, og albumet høres også ut som det er fra samme tiår som Serges kåte klassiker: Det hviler en tung syttitallsfolk- og singalonginspirasjon over Owens.
Mange av mine problemer med Girls har skyldtes uoriginaliteten og den lettvinte måten de har rappet melodier på. Lysandre er heller ikke voldsomt original, men føles mer intim og ekte, selv om han drar saksofonbruken så langt i «Riviera Rock» og «New York City» at det føles ironisk og småklamt.
Han varter opp med tekstlinjer som man kan elske eller hate («Don’t try to put me down, don’t try to harsh my mellow, man» og «Beauty is in the eye of the beholder, love is in the ear of the listener«), men det er noe forfriskende avvæpnende og søtt over fyren i denne innpakningen som gjør at man tolererer – og til og med omfavner – den indre hippien i seg.
«Lysandre’s Theme»:
[soundcloud url=»http://api.soundcloud.com/tracks/64468627″ width=»100%» height=»166″ iframe=»true» /]
Albumet er gjennomgående lavmælt, med akustiske gitarer, fløyte og orgel som hovedinstrument. Owens’ stemme er helt inntil mikrofonen, og med hjelp av raus bruk av kvinnekoring glir Lysandres lille halvtime rolig forbi. Vel er det relativt motstandsløst og unnselig, men dette kler ham godt. Sukkersøte harmonier som resonnerer kraftig i Belle & Sebastian-genene, og «A Broken Heart», «Everywhere You Knew» og «Here We Go Again» er alle ypperlige eksempler på hvor komfortabel han virker i denne settingen.
For Girls-fans vil jeg anta at dette albumet fremstår som temmelig passivt – her er det ingen ambisiøse syvminuttere à la «Vomit» eller «Hellhole Ratrace», ei heller umiddelbare indiehits i «Lust For Life» eller «Laura»-gaten. Lysandre er lyden av en ung fyr med god tid og låtskrivingsevner han foredler akkurat som det passer ham. I dette tilfellet har han laget en perle i all forlegenhet.
Jørgen Hegstad
