Lady Gaga - Joanne

Bomtur til jorda

Lady Gaga kaster masken på sitt nye album. Synd at det skjuler seg så lite av interesse bak den.

Csao6PdWEAUKb1vDet er ikke så altfor lenge siden Lady Gaga dominerte mediebildet – fremfor alt med en hyppig strøm av outrerte stylingvalg og odde påfunn. Så gikk luften ut av ballongen med det kommersielt skuffende og lett selvforelskede, men langt fra uinteressante «konseptalbumet» Artpop (2013).

Med unntak av skuespillerinnsatsen i American Horror Story har hun holdt en noenlunde lav profil siden da. Og femtealbumet Joanne viser – som tittelen antyder – en mer «personlig» side av Stefani Joanne Angelina Germanotta. Borte er alle vidløftige ideer om møtet mellom kunst og pop; igjen står et uttrykk som legger seg tett opptil et mer tradisjonelt organisk ideal.

Hovedproblemet med Joanne ligger på låtnivå – ikke minst med tanke på de betydelige kreative kreftene som er involvert i prosjektet. Josh Homme, Beck, Father John Misty og Kevin Parker (Tame Impala) bidrar alle på låtskriverfronten, og særlig sistnevnte gjør en pinlig svak figur på den direkte slitsomme singelen «Perfect Illusion». Ellers er sangene stilistisk fordelt mellom dvaskt balladeri og harry rock, med påfallende lite substans under den yrende overflaten.

En annen akilleshæl er Germanottas stemme, eller rettere sagt: hvordan hun disponerer den. Som instrument er den ikke uten kvaliteter (sjekk Tony Bennett-samarbeidet Cheek To Cheek for å oppleve den i sin reneste form), men her brukes den som et prangende plagg som er i ferd med å gå av moten.

Åpningslåten «Diamond Heart» setter i så måte en kjip presedens: i utgangspunktet opprivende tekstlinjer om misbruk («some asshole broke me in/ wrecked my innocence«) torperes av et vokalpatos en gjennomsnittlig Broadway-produksjon verdig. Noen lyspunkter skimtes dog mellom all kavingen. Lekne «Dancin’ In Circles» er tomsete på en god måte, mens det er mulig å forestille seg «Come To Mama» som en OK Father John Misty-låt.

Om Joanne er et bedre eller dårligere produkt enn nevnte Artpop spiller egentlig liten rolle. Spørsmålet «hvem er Lady Gaga?» har aldri føltes mindre presserende enn akkurat nå.

Marius Asp

  • Are Solberg

    Det ser ut til å være en sammenheng mellom disse «skjulte identitetene» og den platte og innholdsløse musikken. Når en artist holder på med dette «hvem er jeg»-tullet er det praktisk talt garantert at musikken stinker. Men for milleniumsgenerasjonen, med sin maniske hang til billige effekter og tanketomme klisjéer, er det jo midt i blinken. De elsker jo slik Idol/X-Faktor-fjas. Artistene kjenner vel bare sitt eget publikum.

    • Mathias

      Her drar vi alle over én kam, si. Ironisk at milleniumsgenerasjonen er de som IKKE ser på Idol og X-Faktor. Synes forøvrig det er interessant hvordan hver gang P3 anmelder en såkalt mainstream artist så kommer det alltid noen og skal fortelle «oss» om hvor dårlig musikk vår generasjon har oppfostret. Synes det skjer mye spennende idag, og selv om jeg er fullstendig enig at dette Gaga-albumet er en total bomtur slik anmelderen skriver så har hun hevet ambisjonsnivået i en hel industri i snart 10 år. Det kan man ikke kalle «billige effekter og tanketomme klisjéer», synes jeg.

    • Sander

      Hva?

  • axreason

    Terningkast 4 fra meg. Joanne, A-YO, John Wayne, Hey Girl, Angel Down, Diamond Heart og Sinner’s Prayer er alle gode låter i mine ører. Synd resten er dårlig.

  • Tor Inge Stensaas

    For en utrolig sur besservisser-anmeldelse. Ser ut som det er en ny gjeng anmeldere i norsk media som er mer opptatt av kred seg i mellom enn å levere seriøse anmeldelser. The Last Shadow Puppets ble uforståelig slaktet i Aftenposten på Øya – det er in blant disse anmelderne å mislike Red Hot Chili Peppers og jaggu fikk ikke Kent nettopp en 2-er i Adressa for konserten forrige helg.
    Har hørt gjennom Lady Gaga skiven 5 ganger i dag og etter min mening er dette et gjennomført meget bra album uten betydelige svakheter. Hun har tatt et langt skritt bort fra nattklubben i retning tradisjonell pop, rock og roots/country – noe som er vellykket. Høydepunkt er duetten ned Florence Welch på Hey Girl. Terningkast 6 fra meg.

    • Oivind

      Er det ikke slik anmeldelser vanligvis er? Og så skal de se på alt i mikroskopet (bare å si det fikk meg til å tenke på en Eminem-tekst) og overanalysere ting som man bare kan synse om (f.eks. hvordan Lady Gaga disponerer stemmen sin). Kan ikke anmelderne holde seg til å diskutere låstruktur, hva låtene er inspirert av osv.? Det hadde vært mye mer interessant å lese om enn en annen persons subjektive oppfatninger.

      Terningkast 5 fra meg, forresten. Jeg vet ikke om dette kommer til å bli Gaga’s beste album (for meg personlig), men jeg tror ikke det er det dårligste heller. Det er ingen av albumene jeg synes er dårlige, men jeg har en rangering. Det er uansett utrolig spennende at hun velger å gå i en så annerledes retning enn hva vi er vant til fra henne. Heldigvis liker jeg alle sjangere, og er mer enn villig til å bli med henne på reisen. 🙂

      • Tor Inge Stensaas

        Godt sagt !

  • Oivind

    Terningkast 5 fra meg. Fantastisk album. Jeg får ikke følelsen av at anmelderen har hørt samme album som meg, for jeg synes låtene er gode og Gaga bruker stemmen sin bra, men det minner meg om hvor lite nyttige anmeldelser er. Hva er nytten av å lese andres helt subjektive oppfatninger? Jeg skulle ønske flere anmeldelser gikk i dybden på ting man kan diskutere objektivt, slik som låtstruktur eller hva slags tidligere musikk låtene er inspirert av. Det er så ofte når jeg hører Lady Gaga at jeg tenker at hun minner meg om noe jeg ikke klarer å sette fingeren på, og jeg hadde gjerne lest anmeldelser som diskuterte slike ting. Slike ting som at en låt kanskje er inspirert av «Born to Run» av Bruce Springsteen, bare for å ta et eksempel.

  • Sander

    Haha, jævlig taper anmelder