Visstnok har Action Bronson fått et ordentlig illebefinnende, i den grad at han fant det mest fornuftig å avlyse sin Pstereo-konsert. Likevel er det påfallende at festivalsjef Nils Heldal føler for å presisere at gourmetkokk-blitt-rapper absolutt ikke lider av noen «hiphop-sykdom». Sjangeren sliter tross alt med dårlig arbeidsmoral, selv når man er ansvarsfull nok til å i det hele tatt dukke opp på scenen.
Jeg hadde gledet meg stort til å overvære New York-tjukkasen servere linjer om sin forkjærlighet for både mat, marihuana og madammer over soul-infiserte beats. Trønderske Shitrich er imidlertid det klart beste andrevalget, tatt et betydelig tidspress i betraktning.
Tross i at kameratene i Yoguttene nylig velsignet universet med årets mest inspirerte rapalbum med D’sant 3D – og da er det nærmest så jeg hvisker ut samtlige landegrenser – så står fortsatt Shitrichs amfetaminmanifest Makka Nykinen som klassens nest beste. Det er flere årsaker til dét enn det finnes plass i denne anmeldelsen – du kan alltids lese videre om hvorfor jeg elsker Shitrich her – men et vesentlig poeng er å ikke ta den lavpannede karakteren hans altfor seriøst, selv når han tar for seg tenåringsjenter som betaler for makka in natura.
Jeg neglisjerer imidlertid ikke Shitrich som et konsertkonsept. Og her er jeg skråsikker på at Bromstad-baronen kan bedre. Vikarjobben åpner riktignok svært lovende med «Introducing Drskkrgtta»; Shitrich er iført gulfarget balaklava og i et sedvanlig aggressivt lynne, kun slått hva breialskap angår av sidekicket Ben Baller. Dessverre tar det ikke lang tid før sprekker i settet åpenbarer seg – og ut tyter symptomer på den typiske hiphopsjuka.
Det er etter en forkortet tapning av ypperlige «Sivil» at grepet begynner å glippe: Først i form av at Ben Baller får tumlerom til å presentere to av sine egne, og til sammenligning uinteressante låter, inkludert «B.A.L.L.E.R.» – deretter gjennom solide, men stadig snauere liveversjoner av Makka Nykinen-kutt. Mest unødvendig oppleves pausen etter kun en drøy halvtime, da DJen må h0lde fortet alene til instrumentalen «Kakk opp, bitch». Både kort varsel og et sårt savnet Kvamkollektivet – produsenttrioen som vanligvis styrer spakene – er formildende fakter, riktignok.
Regelens unntak kommer med avslutningen, da Shitrich returnerer til scenen i et bluss av fyr og flammer under «Døgn går som halvtim». «Dokker e fra Trondheim, dokker e smart,» hevder sidekicket tidligere i løpet. Selvsagt stemmer det like mye for trøndere som for resten av landets befolkning – derfor holder det ikke å håpe på hjemmeseier med kun halve hjertet som innsats.
Kim Klev
