Damn! - Let's Zoom In

Damn!, så kjedelig

Damn!: Let’s Zoom In [Pope/Playground] Svenske instrumentalister gjør et beskjedent inntrykk på sitt andre album. Har du sett en Timbuktu-konsert i ditt liv, kan du ikke ha unngått å registrere det potente bandet bak den kortvokste, skånske godgutten – en gjeng multiinstrumentalister som kollektivt drar hans joviale hiphop til nye høyder. De kaller seg Damn!, […]

Damn!: Let’s Zoom In

[Pope/Playground]

Damn! Foto: MySpace
Damn! Foto: MySpace

Svenske instrumentalister gjør et beskjedent inntrykk på sitt andre album.

Har du sett en Timbuktu-konsert i ditt liv, kan du ikke ha unngått å registrere det potente bandet bak den kortvokste, skånske godgutten – en gjeng multiinstrumentalister som kollektivt drar hans joviale hiphop til nye høyder. De kaller seg Damn!, og har ved siden av sine frilansaktiviteter med Timbuktu også gitt ut eget materiale.

Det åtte mann sterke bandets første utgivelse, Youth Style, var et friskt pust da den kom ut i 2004, der funk møtte jazz, latin, fusion og pop hemningsløst og bekymringsfritt. Energi, spilleferdigheter og god, gammeldags iver veide opp for manglende låter, og resultatet ble en morsom og sjangerblandende affære.

Damn! sliter, i likhet med Timbuktu, dessverre litt mer i 2008. Mens Timbuktu maser om ”käffet” over usjarmerende kassegitarmas, har Damn! blitt for trygge for sitt eget beste. Som ofte med talentfulle musikere, og legg merke til at jeg sier musikere og ikke låtskrivere, ligger problemet i å skulle formidle uten artistens tyngde. Artisteri er uunværlig, og sjelden har det vært tydeligere enn på Damn! sin slappe og striglede Let’s Zoom In.

Fundamentet ligger denne gang i det trygge og godt voksne soul-hjørnet, hjulpet frem av trompeter, clavinet, bass, trommer, orgel, perkusjon og gitar. Men der Damn! tidligere tok stolthet i å ta så mange musikalske krumspring som mulig, er de her sviende montone.

”I’m Not Going To Live Another Day Without You Girl” prøver seg på et afrobeat-stuk, men Svante Lodéns anonyme stemme irriterer. Tittelsporet leker med latin-takter og vokodervokal og representerer en av platens mer underholdende øyeblikk, mens solfylte ”That’s No Way To Play The Bongos” og ”Man Is Not A Bird” også bør nevnes.

Det er mange hvite og talentfulle unge musikere både her og utenlands som har et såpass dyptgående forhold til svart soulmusikk at de føler at de bare gjøre det selv – gjerne ved hjelp av D’Angelo-nasale stemmeteknikk og jazzhands – men i stedet ender opp med et flinkt, men til syvende og sist forutsigbart resultat. Og da spør man seg: Hvorfor skal jeg bruke tid på dette når jeg til enhver tid kan dypdykke i et halvt tonn autentiske soulplater?

Erlend Mokkelbost