Del ditt konsertminne og vinn billetter til Christine live!

Enten du har opplevd tidenes kuleste konsert, eller hatt ditt livs verste opplevelse, har du nå en gyllen mulighet til å sikre deg en plass på en av årets store musikkbegivenheter.

Det er ikke alle konsertopplevelser som sitter igjen som gode minner: Enten det regnet så mye at gressplenen ble gjort om til et gjørmehull, du klarte å miste ølen over deg selv og dermed ødelegge favorittgenseren eller at bandet du hadde gledet deg til å se i flere år viste seg å være utrolig dårlig live.

Eller er du kanskje blant de heldige som enda ikke har rukket å samle på deg noen dårlige konsertminner, og dermed heller sitter igjen med en haug av fine historier fra festivaler og konserter gjennom årene. Kanskje strålte solen da du hørte favorittbandet for femtende gang, eller du ble dratt opp på scenen og fikk danse med ditt store idol en sen sommerkveld?

Øyafestivalen 2015. Foto: Rashid Akrim / NRK P3
Øyafestivalen 2015. Foto: Rashid Akrim / NRK P3

Slik deltar du

Uansett om du sitter igjen med gode eller dårlige minner, vil vi at du deler ditt beste eller ditt verste konsertminne med oss i kommentarfeltet. Da har du muligheten til å vinne billetter til deg og en venn til Christine live på Rockefeller 28. april. Hvis vi lærte noe fra fjorårets show, så er det at det er duket for en heidundrende kveld – så der bør dere være. Blant artistene dere får oppleve er Astrid S, Unge Ferrari, Oslo Ess, Sondre Justad og Ina Wroldsen – og enda er ikke halvparten av artistene på plakaten blitt annonsert enda, så det er mer å glede seg til.

Vinneren trekkes fra kommentarfeltet. Skulle du være så (u)heldig at du ikke sitter igjen med det verste minnet, eller det beste, får du se på det som et plaster på såret å le eller sukke medfølende av andres historier. Alle som ikke får muligheten til å selv stå i salen på Rockefeller denne sene aprilkvelden, kan likevel nyte showet, for det sendes direkte på radio på P3.

Så nå er det bare å ta tastaturet fatt, for ved å dele ditt beste konsertminne taper du ingenting. Deler du ditt verste, mister du kanskje bare litt selvrespekt og stolthet.. Men det er det vel verdt?

For å hjelpe dere i gang har en rekke kjente P3-profiler delt sine konsertminner med dere – og de er alt fra veldig fine til ganske flaue.

Ukas låt: Astrid S – «Paper Thin»

«Verst av de verste»

«Verdens Rikeste Land»-programleder Niklas Baarli er en av dem sitter igjen med et godt (tror vi) minne fra Dizzee Rascal-konserten under Hovefestivalen i 2012.

– Jeg var et av de svina du ser på konsert! Den verste av de verste. Han som er så full at han ikke har noe han skulle gjort på nettopp den konserten. Jeg hadde plassert meg langt bak. Rett foran lydteltet, der jeg alltid står. Det var stekefest. Norsk sommer, og alt for mye folk. Jeg var tissetrengt og måtte på do. Men konserten var snart over, og han hadde ikke spilt den låten jeg hadde kommet for å høre. Jeg nektet å høre den fra pissoaret, langt borte, sier han og fortsetter:

– Det måtte bare bli sånn. Frem med et tomt ølglass. Lure frem penisen fra glidelåsen, fylle opp ølglasset og få gjemt det på et hendig sted hvor ikke folk tilfeldigvis skulle bumpe borti det. Ahh. For en befrielse. Og jeg fikk med meg siste låten. Den var akkurat så bra som jeg hadde håpet. Så verdt det.

Niklas Baarli (tv) og Ronny Brede Aase. Her under P3 Gull i fjor. Foto: Rashid Akrim / NRK P3
Niklas Baarli (tv) og Ronny Brede Aase. Her under P3 Gull i fjor. Foto: Rashid Akrim / NRK P3

Uendelig vakkert

P3morgens Ronny Brede Aase har svette og tårer som beste konsertminne.

– Det var kanskje verdens varmeste dag i Sogn og Fjordane. Det var Malakoff 2014. Himmelen var skyfri, ølen var iskald. Og i det Highasakite går på scenen og drar de første tonene på på «Lover, Where do you live», så er det så vakkert at tårer blander seg med svette i solsteiken. Gåsehuden står til værs og hjertet banker litt fortere. Og alt er bare så uendelig vakkert og nydelig.

Markus. Foto: Kim Erlandsen / NRK P3Dummet seg ut foran ordføreren

Markus Ekrem Neby i P3morgen har et litt verre konsertøyeblikk han husker spesielt godt.

– Mitt verste konsertminne må være en konsert jeg spilte selv. Gjennom skolen fikk band ulike oppdrag, og én dag fikk vi et oppdrag hvor vi skulle på en fagbrev-utdeling i Rådhuset foran blant annet daværende ordfører Fabian Stang, sier han og fortsetter:

– Dessverre var det krøll med gitaren min, så jeg stod der uten lyd og gav resten av bandet en ubehagelig opplevelse. Profesjonell som jeg var, lot jeg som ingenting, og gav alt jeg hadde av karisma.

– To uker senere hadde samme band et annet oppdrag, også med Fabian Stang i salen. Etterpå påpekte Fabian Stang at det var hyggelig at jeg hadde lyd i gitaren denne gangen.

Christine Dancke. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3
Christine Dancke. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

 Stolt, og litt redd

 Christine Dancke som skal lede showet på Rockefeller om noen uker var litt forut sin tid, ifølge Lil Waynes entourage.

– Jeg hadde spesiallaget meg en t-skjorte med «Lollipop» på, og var tidenes største fan i tidenes lykkerus. Etter konserten, ved hotellet hvor Lil Wayne  & co bodde, kommer plutselig en i entouraget til Weezy F. Baby bort til meg og spør hvor i helvete jeg har fått tak i t-skjorten min og klikker helt fordi  den singelen («Lollipop») ikke var ute i Europa enda… Jeg ble bare sykt stolt (og litt redd), vi gikk hvert til vårt og konserten ble om mulig enda mer  minneverdig.

 P3 ANMELDER: The 1975 i SpektrumMariah Carey i Spektrum | Kvelertak på Sentrum Scene 

 

  • Jan I. Johansen

    Beste konsertminne må bli den første konserten jeg var på. Året var 1990, det var vår. Og jeg gikk i niende klasse på Holtan ungdommskole i Horten . Jokke og valentinerne spilte på Bromsjordet. Og vi hadde klart å skaffe alkohol. Det var første gang jeg drakk alkohol, første gang jeg var på¨konsert og også første gang jeg rota med en jente. Herregud for en kveld. Jokke var i slaget og jeg husker ihverfall den første låta. Ble altfor full, spydde og ble kasta ut og jeg sovna i Lystlunden. Men alt i alt, den beste

  • David Engelstad

    Sommeren 2013 reiste jeg til Danmarks største musikk festival, Roskilde, for å se både store og små artister fra hele verden opptre foran et musikkelskende publikum. Årets line up inkluderte flere norske ”up and coming-band”, men de jeg var mest ivrig på å se var indiepop-gruppen Highasakite. Jeg hadde hørt svært lite av dette småsære bandet før denne konserten, så jeg hadde få forventninger i forkant. De spilte på en av de minste scenene på festivalen men som likevel rommet 3000 mennesker. Gjennom rundt 40 minutter fremførte Highasakite de fleste låtene fra albumet ”All that floats will rain” med en skuffende kvalitet. Lyden var forferdelig, samspillet var ikke tilstede og de virket ukomfortable på scenen. Og det hjalp nok heller ikke at de spilte midt på dagen hvor solen stekte opp det delvis åpne teltet og gjorde lysshowet så godt som usynlig. Jeg gikk derfra med et ganske dårlig førsteinntrykk og jeg mistet interessen og troen på dette bandet. Men det hele snudde året etter når de fremførte en av låtene fra det nye albumet deres, ”Silent Treatment” på P3Gull 2014. På en scene kun opplyst av glødepærer åpner Ingrid Helene Håvik (vokalist) med første linjen fra låten ”Lover, Where do you Live”, samtidig som et piano setter et melodisk og mykt førsteinntrykk av låten. Allerede fra dette tidspunktet er jeg dratt så langt inn i den dype stemningen denne låten bærer, at alt rundt meg er glemt. Låten bygger seg gradvis opp med abstrakte og hypnotiserende instrumenter som til slutt resulterer i et enormt lydbilde som blir fraktet fremover av tunge trommer. Lysene på scenen følger oppbyggingen av låten på en måte som gjør at frysningene når helt inn i ryggraden. Det er simpelt, men likevel så ufattelig effektivt. Lydbildet, utviklingen av arrangementet, fremførelsen og samspillet mellom lyd og lys i denne produksjonen gjorde meg målløs. Jeg hadde aldri trodd at Highasakite skulle gi meg en sånn opplevelse, spesielt etter inntrykket jeg hadde av de fra Roskilde festivalen. Highasakite gikk fra å være ”et band jeg en gang så på Roskilde” til et band som har gitt meg en av de sterkeste opplevelsene jeg noen gang har hatt gjennom en konsert.

  • Marte

    Jeg var på min aller første festival. 16 år og ganske gira på Hove. På den tiden var det jo himla kult med dubstep, og lykkelig skulle jeg se flux pavillion i teltscena. Det skulle fort vise seg at teltscena var den dårligste oppfinnelsen noensinne. Altfor mange folk i et altfor lite sirkustelt. Naturligvis var det veldig stappfult og vi stod som sild i tønne. Beste måten å forklare det på er vel å beskrive publikum som doninobrikker. datt èn, datt alle. Selvfølgelig skulle det være meg som falt først – og alle andre fulgte etter. der lå jeg da. På bakken med det som føltes ut som hundretusen andre oppå meg. Det knasa i kroppen og helt ærlig var jeg ikke sikker på om jeg kom til å overleve der jeg lå skvist. Heldigvis klarte noen å hjelpe meg opp og få meg til sykehus. Selvfølgelig hadde jeg brukket armen jeg allerede hadde brukket en gang fra før av. Og ikke nok med det – jeg hadde faderrullan meg brekt nakken også. Bestemor kom og hentet meg og snipp snapp snute så var det festivaleventyret ute.

    • Felicia Alvsing

      Hei Marte! Dette var virkelig en kjip konsertopplevelse. Vi ønsker derfor at du skal få en ny mulighet, så vi gir deg to billetter til Christine live på Rockefeller!! Ta kontakt med meg på felicia.alvsing@nrk.no 🙂

  • Michelle Aavitsland

    FLAUESTE konsert minne blir kanskje rette ordet her… Jeg var tretten år gammel og glad som bare det, for etter 6 timer venting hadde jeg skaffet meg en av de forreste plassene på Alexander Rybak sin konsert i Drøbak. Dette var på hans storhetstid rett etter MGP, så det var nokså trangt om plassene kan man si. Jeg hadde selvfølgelig fått med meg både CD og t-skjorte bort, så når bandet og stjernen selv kom ut etter endt konsert, var det om å gjøre å nå frem slik at jeg fikk autografen. Etter en liten stund sto Rybak rett foran meg og jeg stakk ut CD-en slik at lille meg på rundt 140 cm da klarte å skaffe den hellige signaturen. Men plutselig snur han seg brått rundt, og vipps så klarer jeg å stikke han hardt et sted mellom nesen og øyet… Enda verre blir det da den ved siden av meg blir skjelt ut for ulykken, mens jeg står der stille og får underskriften før jeg løper bort derfra… Ups!

  • Therese Vorland

    Verste konsert minne skjedde for Et par år siden..
    Hadde jobbet til kl 17. Rakk et lite vors før vi dro på Oslo Ess konsert. Som jeg gjør på alle konserter, så gikk jeg helt frem til scena for å se bandet bra, ta bilder og filme. Det var varmt, så jeg slengte skinnjakka mi på scena.
    Da jeg etter en stund skulle gå tilbake til mine venner, tok jakka mi fra scena, skjedde det;
    En ung full/rusa? fyr hopper frem, tar tak i armen min og skriker at jeg faen i meg ikke skal stjele jakka hans. Rakk ikke å snu meg før han skall meg i nesa. Alt gikk så fort! Husker fortsatt at jeg tenkte»å så midt i den bra låta» haha.. Fikk et plaster, og skjønte ganske fort at nesa var knekt.. Men humøret var bra selv med «problem nese»
    Synd at sånn dritt skjer når det er fantastisk bra musikk og god stemning, og man er ute for å kose seg!

  • Mikaela Solberg

    Jeg har vært blodfan av Robyn siden «Do you really want me» og magetopper, og nærmest besatt siden Body Talk–albumet. Jeg er OGSÅ en evig optimist med et snev av demens, med konsekvensen at jeg –hver jævla gang – sitter og svetter over tastaturet; typisk søndagen før en (utsolgt. ALLTID utsolgt.) konsert jeg er drithypp å dra på, i desperat jakt på billetter. Det var for øvrig nettopp slik jeg fant denne artikkelen, siklendes etter to plasser til Christine Live – men det blir (forhåpentligvis) en story for et annet forum…
    Så; slutten av februar, 2011. Robyn skal spille konserter i både Oslo og Bergen under sin Body Talk-turné neste måned. Begge utsolgt; akkurat som konsertene i Stockholm og Gøteborg. Eneste luken er London 2. mars, så jeg hiver meg rundt, booker et fly kvelden før konserten – men glemmer selvsagt å kjøpe konsertbillett.. PANIKK. I manko på Finn.uk styr jeg derfor snuten mot konsertvenuen i Camden når jeg lander, i håp om å finne noen shady billettdealere på gata. På veien dit kikker jeg tilfeldigvis inn i et kafevindu – og hvem tror dere ikke sitter der? Her Majesty The Dance Hall Queen HERSELF.
    Dere vet den følelsen av instant bonding man får når man møter noen fra hjemlandet på utlandstur, og blir dritgira over å kunne snakke morsmål og sånn? Høy på den følelsen, hipsterkaffe og ti års oppspart adrenalin tramper jeg rett inn på kafeen og tenker at det gir all verdens mening å slå av en casual prat med Robyn og bandet hennes. Jeg er jo tross alt svensk, i London, og det er jo de også!
    Jeg husker ikke noe som helst fra selve samtalen, annet enn at adrenalinrushet plutselig går over, og jeg skjønner hvor SKT klein hele situasjonen er. Presser ut et «Hehe. Jaja. Tack för mig, hehe. Lycka till ikväll!», går ut på gata og tvinger tilbake et gledeshyl. Jeg.har.snakket.med.Robyn. IIIIIIIIHHHH! I det jeg tar opp telefonen for å ringe kompisen jeg skal sove hos, kommer plutselig keyboardisten i bandet løpende etter meg. Fordi de syntes det var så leit at jeg hadde flydd hele veien til London og nå risikerte å stå uten billett, ville de gjerne sette meg på lista. ROBYN VILLE SKRIVE NAVNET MITT PÅ GJESTELISTEN – og bena mine sluttet å fungere. Gråtende haug på bakken takker tusenogen ganger, får hjelp opp på føttene og noterer stolt navnet i keybordistens mobil. Selve showet? TIDENES BESTE KONSERTMINNE <3

  • Synnøve Becker

    Kjipeste konsert minnet mitt må være den dagen vi skulle på OnklP og de fjerne slektningene. Dagen før hadde vi fått med oss videoinnspillingen til P3 gull for å oppleve gutta rundt en mindre befolkning, i tillegg til å få hals på disse billettene fredags kveld. Vel vel, for å si det enkelt og greit så fikk vi billettene til fredagen og gjengen vår skulle vorse sammen før vi dro mot sentrum scene for å få med oss gutta atter en dag. Og det skjedde det, gjengen fikk med seg en vellykket konsert med mange bra minner. Derimot jeg lå HJEMME med oppkast og store mensenkramper hele den kvelden.