The War on Drugs - Rockefeller, Oslo

Dopamininnsprøyting

Papparockerne i The War on Drugs har langt fra noe hastverk med å forlate scenen. Heldigvis er dødpunktene svært få.

Elsk det eller hat det, men begrepet dad rock er kommet for å bli. Riktignok favner det ikke i så stor grad musikken faren din faktisk hører på, men heller bandene som lar seg inspirere av (og i verste fall imiterer) dem; skiver du veldig fint kan ha med i bagasjen neste gang du besøker gubben.

Nøkkelen er gjerne å ha hatt sin kreative overskuddsperiode på 2000-tallet, i klar motsetning til americanahalvgudene Dylan, Springsteen, Young, Petty og Earle. Klart best innen papparocksegmentet er ubestridelige Wilco, mens både Cass McCombs, My Morning Jacket og American Music Club er krefter man kan regne med. Hvilket også gjelder The War on Drugs, for den saks skyld.

I min bok befinner likevel ikke vårens Lost in the Dream seg blant årets aller beste plater, uten at det reduserer den til noe i nærheten av middelmådig. Svært godt takler den også overgangen til scenen, heller ulikt hvordan den naturlige steine sjangerfrenden (og tidligere The War on Drugs-medlemmet) Kurt Vile famlet seg frem på samme scene for akkurat tolv måneder siden.

Hør The War On Drugs i Spotify og WiMP

Et smekkfullt Rockefeller er riktignok klammere og mer klaustrofobisk enn å være innelåst i en badstue, men dét skal bandleder Adam Granduciel & Co. slippe å stå til ansvar for. Tvert imot makter de å roe de spente nervene, som en frisk bris i fleisen. En del av takken skal tilskrives at det relativt tidlige tospannet “Red Eyes” og “Suffering” – begge fra Lost in the Dream. Der førstnevnte er et fullendt stykke gitardrevet adrenalinrush, er oppfølgeren det stikk motsatte: lavmælt og lengtende – men likevel med bandets krautete hjertelandsrocksignatur i bunnen.

war on drugs
The War On Drugs – Rockefeller Oslo 2014. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Heldigvis deles det ut mye snop i samme lende over den neste halvannen timen. Sammen med Future Weather EP-sporet “Comin’ Through”, utpeker den svevende Bill Fay-coveren “I Hear You Calling” seg som et av påskeeggene til dem som gledelig tar til takke med mer enn singelkutt. The War on Drugs’ milde shoegazetendenser kommer også virkelig til sin rett under den illevarslende, ulmende og utmerket tapningen av “Come to the City”.

Men nok om enkeltlåter. Idet The War on Drugs omsider lusker seg av scenen for godt, har det passert to hele timer siden konsertstart. Satt opp mot Bruce Springsteens notoriske maratonkonserter, er det riktignok ikke noe å løpe til Guinness World Records etter. Slike settlengder krever likevel en tykk og omfangsrik bandkatalog hvis man skal unngå dødpunkter, noe The War on Drugs har et stykke igjen å gå for å unngå helt. Dødpunktene er imidlertid få, de kommer stadig sjeldnere så fort konserten har fått satt ordentlig i gang.

“It’s a little too bright outside for a rock show, huh?” undrer frontmannen da han ved en sjelden anledning småprater i mikrofonen (i et annet tilfelle truer han – på vennligst mulige vis – en oppmerksomhetssyk fan med juling, må vite). Så feil kan altså Granduciel ta: Jeg ser desto mer frem til å høre The War on Drugs’ særdeles velspilte og hundedagsdøsige arenahymner i festivalformat på Slottsfjell.

Kim Klev

Bilder fra konserten

  • Skremmende likt Dire Straits til tider. Som ikke nødvendigvis er en bra ting 🙂

  • Erland Nettum

    Papparock… Dette tar jeg som en fornærmelse. Må være coinet av musikkskribenter født på nittitallet.

    • LuciferRising523

      Nei, det er coinet av den nye pappagenerasjonen, hovedsaklig født på 70- og 80-tallet. Det er ingen skam å være pappa. Det handler også om at The War On Drugs gjenspeiler endel av musikken mange fra den generasjonen forbinder med sine egne fedre, fra bilturer med Bruce Springsteen, Tom Petty, Bob Dylan, Dire Straits og Michael Rother, og TWOD gir dem for noen øyeblikk en pirrende ambivalens av å kanskje ikke ha falt så langt fra stammen som de inntil nylig hadde trodd.

      • Erland Nettum

        Pappagenerasjonen hører også på TWOD og utgjorde en betydelig del av publikum på nevnte konsert.

        • LuciferRising523

          Godt å høre:)

    • LuciferRising523

      Har betydelig større problemer med begrepet normcore. Leste t.o.m. en «ytring» i avisen der ei jente skrev om det nye normcore vs. det gamle hipster, og tok til orde «for» normcore, og jeg lurte litt på; skjønner hun ikke at normcore kun er en ny hipstervariasjon? Ikke alltid lett å se skogen for bare trær, som de pleide å si mens de krysset elven etter vann…

  • Sigurd Rage
  • Pingback: bureau etude maroc()