Idét skuffelsen etter Centipede Hz har lagt seg og man igjen kan begynne å glede seg til et nytt Animal Collective-album, holder hovedmedlemmene seg opptatte på hver sin kant.
Avey Tare ga ut sin tullete hyllest til skrekkfilmer til godkjent resultat i fjor. I år ser vi Panda Bear lene seg mer mot alvoret på Panda Bear Meets The Grim Reaper – der store tema møter en fascinasjon for dub på en større skala enn vi har sett ham på sine tidligere utgivelser.
Som på Tomboy (2011) har han også denne gang med seg Sonic Boom fra Spacemen 3 bak spakene, og sammen har de kokt opp en skikkelig heksadesimalsk gryte av gamle analoge synthlyder, snodige samplevalg og trommemaskiner fra åttitallet.
Sammenlignet med hans bestenotering Person Pitch føles …Grim Reaper noe konturløs og svevende, men ikke uten unntak. Singlene «Boys Latin» og «Mr. Noah», «Selfish Gene» og psykedelia-utforskende «Sequential Circuits» er alle eksempler på poplåtskriving med Lennox’ sterke særpreg. Han synger i tillegg svært bra – hans myke stemme står godt til den hule lyden i komposisjonene, og selv om jeg i Animal Collective-sammenheng foretrekker Avey Tares uskolerte kauking låter det perfekt i denne konteksten.
Etter noen gjennomlyttinger utkrystalliserer det seg noen andre favoritter, helt spesifikt de lange låtene «Come To Your Senses» og «Tropic Of Cancer». Sistnevnte er spesielt betagende, der kun et harpesample står mellom Lennox og hans tekst om farens død. Muligens hans vakreste låt i solokarrieren så langt, og perfekt i tospann med den langt mer kaotiske og beat-drevne «Come To Your Senses».
Jo dypere man kommer inn i materien, jo mer tar man seg i å glede seg over å finne strukturer i virrvarret rundt, som de Milli Vanilli-aktige trommene i «Crosswords» og «Acid Wash», som forener drivet fra AC-favorittlåt «Peacebone» og Beach Boys-inspirasjonene på Merriweather Post Pavilion.
Om Panda Bear Meets The Grim Reaper ikke er hans mest besnærende, så er det i hvert fall hans kløktigste så langt i karrieren. Jeg sliter fortsatt litt med å finne store grunner til å ha med interludiene «Davy Jones’ Locker» og «Shadow Of The Colossus», spennende referanser til side, men utover dét finnes ikke mye dødtid her. Kreativ studiolek med stor appell.
Jørgen Hegstad
